Familiehistorier

Min familie med omliggende satellitter har en sterk tradisjon for historiefortelling. Når vi samles til kaffeselskap eller middagsselskap så fortelles det historier. Historier fra gamle dager.

Det er bestegenerasjonen som leder an, og forteller historier om sine foreldre og besteforeldre. Vi har noen klassikere som går igjen hver eneste gang vi samles. Historien om brødrene som kaster dynamitt i vedkomfyren på kjøkkenet, så det smeller av så ovnsringene singler og husmora nærmest letter fra kjøkkengulvet. Med påfølgende latterkule, og erkjennelse av at kjøkkenet måtte rundvaskes etterpå.

Alle følger nøye med…

Så har vi historien om oldefaren som fikk verkfinger, og måtte skjære opp fingeren selv, og vri ut beinet med ei tang. Alle er imponert over kvaliteten på tidligere generasjoner, selv om den ene sønnen hans svimte av, ved nærmere ettertanke. Så er det historien om gutta under møkkersprederen, mors isflakseiling med påfølgende forfrysninger, en bestemors skremmende nabo, diverse kjøretøy som faller fra hverandre på dårlige tidspunkt, militærepisoder, og flykræsj i åkeren under krigen.

Historiene er mange, noen er lange, andre er bare korte, slagferdige og humoristiske poeng. I min avdeling av familien er vi ræsere på ”jungelord” vi slår om oss med ordtak, som repeteres til det kjedsommelige. Av typen ”Før god mat skal gå til spille så skal buk revn” mens vi stapper innpå med godsaker og «gubben trodde kjærringa var gal, da ho sang ved matbordet» – den siste der må jeg innrømme at jeg aldri har forstått.
Familiehistoriene er med på å definere verdier, definere hvem vi er, og å binde generasjonene sammen.

Jeg forteller av og til historier fra da jeg var ung, eller lita, men det er ikke så mye spennende og fortelle, og ikke er jeg sikker på om det som er spennende å fortelle er egnet for svigerfamiliens eller barnas ører.

Men kanskje kommende barnebarn får høre en eller annen historie fra da bestemor var vill og gal. For ikke å snakke om da bestefar og vennene stjal kinderegg og kastet på havet. Nææh Det kan ikke måle seg med dynamitt i vedkomfyren, eller å spikre fast treklompene i tretrappa før man kastet snøball på vinduet under middagskvila og gamlingen kom ut og gikk på hau. Tror nok de gamle er best både på rampestreker og på historier, selv om svigerfar sier man må trekke fra 80 % og mormors historier stadig blir lengre og mer detaljerte og kanskje litt sammenblandet med en annen historie vi har hørt før, hvor både Per og Pål kanskje var med.

Så hva blir kommende generasjoners røverhistorier? Blir det bestefars historier som fortelles til enda en generasjon, eller blir det videosnutter fra gamledager med filter.

Litt malerisk aktivitet

Jeg har funnet mitt utrykk. Naivkoloristisk neoekspressjonisme. Som fritt oversatt/sammensatt betyr noe i retningen «ny barnslig og fargerik selvutfoldelse» tror jeg.

Vinterland og litt datahjelp.

Det viktigste er å ha det hyggelig mens jeg holder på. Det er ikke alltid like lett. Det er fryktelig lett å bli revet med i perfeksjonisme og realisme.

Farger i mørketiden

Jeg mister motet når jeg begynner å prøve med realisme. Jeg klarer aldri å male noe slik det virkelig er. Eller…🤔 hvordan er det EGENTLIG?

Når sol og måne møtes i nattsvart mørketid.

Når det er mørketid i nord er det et helt fantastisk lys, det er umulig å male det slik det er. Det er nesten umulig å fotografere det slik det er. Men det er mulig å male det slik det føles. Intenst, fargerikt og kontrastfyllt.

Fotografi av desemberdag.

Lyset er forskjellig når solen er på vei bort fra oss og når den er på vei tilbake.

Novemberlys
Adventstid i måneskinn.
Vinterhav og snødekt fjellrekke mot pastellfarget himmel.

Det nytter ikke sitte ute å prøve å male det man ser, for det endres så raskt. I tillegg er det for kaldt, og plutselig mørkt. Å male akvarell når både vannet og fingrene fryser, og man må ha hodelykt for å se hvilken farge man tar da blir det vanskelig. Så da maler jeg den opplevelsen jeg har med meg inn. Minnet om det jeg har sett og følt. Det er flyktig, og jeg må male raskt. Da blir det ikke så viktig med detaljene. Men fargene er viktige.

Nå er vi over den mørkeste tiden, og de neste ukene kommer det mer farger og fantastisk lys enn hele resten av året til sammen. Hvis vi er heldige og ikke tilbringer neste måned i grått tåkehav.

Gråtoner.

Hagetrend🤔

Jeg er litt sein med å hive meg på trender, men når det ble Nord-Norge sommer i år, altså hjemmesommer, så var det på tide å prøve ut betongstøping.

Jeg fikk tillatelse fra gubben til å leke i sanddungen hans og ga meg i kast med noe jeg håpet skulle bli et rabarbarabladfuglebad, og noen flotte hånd-skulpturer. Og bare for å bruke opp siste rest av sementen ble det noe som kanskje kan bli melkekartonghus.

Melkekartonghus

Da jeg hadde ventet lenge nok begynner jeg å pakke ut hender først. Disse skulle bli sånne fine hender som holder krukker og annet småtteri.

Av 7 hansker med betong, sirlig dandert ble det en hel haug løse fingre og noen fingerløse hender. Ikke helt hva jeg så for meg. Men kanskje jeg kan dyppe fingrene i fluoriserende maling og lage skumle små hattifnatter rundt melkekartonghusene.

Jeg fikk et par nesten hele hender. Mangler bare en lillefinger, men det går bra. Er ikke helt sikker på at dette ble slik jeg så det for meg, nei.

Jeg tror kanskje dette oppsummerer betongstøpininga mi ganske dekkende.

Heldigvis er det fortsatt håp for rabarbarabladfuglebadet mitt, det skal få herde litt mer, så må det spyles og så skal jeg flytte det veldig forsiktig opp på blåklokkeberget mitt.

Fugler som venter på å få bade.

Coronatider er ikke så verst.

Kanskje ikke det mest politisk korrekte å si, men jeg, og mange med meg, er så heldig å være frisk i et lite land med lite smitte, så da kan man tillate seg å nyte restriksjonene.

God avstand fra personer utenfor husstanden. Trenger ikke delta på alt som skjer, trenger ikke delta på noe som helst egentlig. Kan med god samvittighet gjøre ingenting i massevis.

Men det viser seg at ingenting kan være så mangt. Male husveggen, olje verandadekke, klippe plenen, male muren, bytte vinduer, osv osv Dette er bare et lite utsnitt av hva min mann anser som å slappe av og gjøre ingenting. Jeg derimot…

Jeg gjør virkelig ikke noe som helst når jeg gjør ingenting. Tror jeg da, når jeg ligger i hengekøya sammen med hunden og ser på skyene. For ellers i min ingenting gjøring så er jeg jo involvert som håndtlanger, husmaler, middagslager, klesvasker, innkjøper, turgåer, vaskemaskinreparatør osv.

Det blir fort kjedelig å gjøre absolutt ingenting, og det er stadig noe som må gjøres, bør gjøres eller kan gjøres. Noe er morsomt og spennende, noe er et forferdelig ork. Som oftest er det orket som må gjøres først.

Som å reparere vaskemaskin

Men når jeg har langsom hjemmeferie og ikke trenger å skynde meg, så skjer det noe underlig. Ting tar mye lengre tid. På en god måte. Hverdagsfrokosten min tar ca 8 minutter fra jeg går inn på kjøkkenet til jeg er ute igjen, den inntas stående, mens jeg rydder og roter om hverandre, og lager matpakken samtidig. Feriefrokost tar nesten en time. Med kaffe, radio og mat på fat, spist på terrassen. Når det har gått en liten time er jeg ferdig og klar for å gjøre noe annet. Eller ingenting.

Venter på formiddagskaffebesøk.

Og når det ikke er noe som haster, så er det mye man får tid til. Som formiddagskaffebesøk på en hverdag.

Når ble det så innmari viktig at ting skal gå fort? Hvordan havnet effektivitet øverst på listen over verdier? Når ble hastver noe annet enn lastverk? Og stress en livsstil?

Det ble sånn når større lønnsomhet og høyere inntjening ble viktigere enn noe annet. Når vekst i økonomien er basert på at vi skaper etterspørsel etter noe vi ikke trenger, som krever store ressurser å produsere.

Vi må ha mat, og nå må vi ha penger for å kjøpe mat fordi noen få svært effektive mennesker produserer det meste av maten vår. Til og med maten er effektiv. Den vokser raskere og blir større enn før. Alt har det travelt.

Jeg liker ikke å ha det travelt.

Innenfor eller utenfor…

For noen år siden var det mye diskusjon om hvorvidt homofile skulle få lov til å gifte seg i kirka. Da tenkte jeg, – hvorfor i alle dager vil noen ønske å være med i en religiøs organisasjon som fordømmer dem for alt de er og alt de gjør?

Jeg forstår veldig godt de som snur ryggen til en fordømmende kirke og en trang og snever kristendom. Jeg har selv gjort det, flere ganger. Men jeg har også søkt tilbake til Jesus og Gud like mange ganger.

Veid og funnet for….

Så begynte jeg å få flere nyanser på ting, og det gikk opp for meg at uansett hvem jeg forelsket meg i, så har jeg likevel en gudsrelasjon. Det er to uavhengige, men viktige deler av livet.

Samtidig er dette et spørsmål om hvem jeg er. Og hva jeg er. Hvis jeg er en heterofil kvinne, og jeg skal tro på at Gud har skapt alt, så er også jeg skapt slik jeg er. Gud lager ikke feilvarer.

Skal jeg tro at mennesket er skapt i Guds bilde, så er også jeg skapt i Guds bilde. Og du. Og alle andre mennesker. Alle! Både Hitler og mor Theresa. Hvis jeg skal tro på en evig, uendelig, allestedsnærværende Gud, så kan jeg ikke samtidig hevde at Gud stopper der jeg begynner, da ville det vært et hull i Gud der jeg og du og de andre er.

Hvis jeg skal tro at vi er av Gud og lever i Gud så kan ikke jeg tillate meg å begrense Gud til å ikke romme alt. ALT… og alle.

Gud elsker variasjon!

Hvis Guds kjærlighet skal være fullkommen, så kan den ikke være betinget, så konklusjon min er at Gud må elske alle, ALLE, og alt.

Det er VI MENNESKER som ikke klarer å elske oss selv og hverandre like betingelsesløst.

Og det er det som er den eneste, ultimate og totale synd.

Resten, alle andre synder, er resultater av vår manglende evne til å elske uforbeholdent.

Så da forstår jeg mer hvorfor noen gidder å sloss for «å få være med» Det er mange som har sloss mot mangelen på kjærlighet. Ugifte mødre, skilte, barn født utenfor ekteskap, utviklingshemmede, kvinner, romfolket, samer, homofile og fargede i alle nyanser.

Det er mange som har sloss for uforbeholden gudskjærlighet.

Det er vel kanskje bare de hviteste, rikeste, mektigste og mest selvforherligende, lytefrie, heterofile menn som ikke har sloss for uforbeholden nestekjærlighet og gudskjærlighet, opp gjennom tidene. Alle vi andre vet litt om hvordan det er å være utenfor.

Det er lett å glemme at i det øyeblikket du setter en grense for de andre, og prøver å holde dem nede eller borte, så vil Jesus alltid være sammen med dem.

Et godt sted å være

Kirken er en havn for fortapte, fortvilte, forvirrede og ensomme sjeler på jakt etter Gud. Et sted hvor alle vi som surrer med livet, snubler i oss selv og hverandre, vi som ikke får til alt hele tiden, kan få være elsket av Gud. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi eksisterer.

Kirken er ikke et fort for de perfekte, hvor det er meningen at man skal konkurrere i å være best, feilfri og skyldfri. En slik kirke er umulig å få til uten selvbedrag og løgn. Den vil være bygget på sandgrunn.

Men det er dessverre en del maktsyke og selvrettferdige mennesker som trekkes mot organisasjoner hvor det er mulig å få makt. Dette skjer også i kirken. Disse menneskene er også elsket av Gud, men de glemmer å elske sin neste like høyt som de elsker seg selv.

Det er mange vanskelige bud i boka, og det vanskeligste av dem alle er dette med å elske sin neste, ja til og med sin fiende. Det kan være vanskelig nok å elske folk man liker, som er venner eller familie.

Men det er det som er målet. KJÆRLIGHET

Kjærligheten dømmer ikke

Elske sin neste, uten å fordømme sin neste for å ikke elske sin neste og deg. Hvor mange av oss klarer det?

Ikke jeg i alle fall. Men jeg øver. Så får jeg trøste meg med at om ikke jeg klarer det, så klarer Gud det, å elske både meg med mine fordommer og min mangelfulle kjærlighetsevne, og min neste med alle sine utfordringer.

Så får jeg bare huske å spørre meg selv

«Ville jeg likt å bli behandlet slik?»

Det er et magisk spørsmål.

Lyssky linselus.

Å være kronisk kreativ, med et ekstremt behov for å uttrykke meg på alle tenkelige måter, samtidig som jeg er fryktelig utilpass i sosiale sammenhenger, med en moderat grad av sosial angst er en utfordring.

Jeg må jo bare utfordre meg selv og mine redsler. Alle mennesker er redd for noe. Mer eller mindre rasjonelt. Jeg har ikke møtt noen som ikke har en eller annen fobi eller angst.

Mange fobier og redsler er mer eller mindre akseptert. Flyskrekk, edderkoppfobi, høydeskrekk, vannskrekk, redsel for slanger, tannlegen, strømgjerde, drukning, mørke og å tale til en forsamling er alle utbredte og «godtatte» redsler.

Begynner du derimot å snakke om redsel for sopp, sengemidd, gress, dagslys, såpebobler og snøfnugg så blir folk straks mindre villig til å bære over med deg og vise forståelse.

Jeg er ikke så veldig redd for de tingene som er vanlig å være redd for. Jeg er ikke redd for mus, edderkopper, tannlegen eller å tale i forsamlinger.

Jeg har derimot vært grusomt redd for veps, høyder, å være ombord i ting som tipper, slikt som karuseller, gyngestoler og småbåter med fulle folk som hopper, og å synge når noen hørte meg.

Det siste, å synge når noen hørte meg, var ikke noe morsomt. For jeg elsker å synge. Men når man aldri synger så blir man ikke særlig flink til det heller. Jeg fikk noen stygge kommentarer tidlig i livet fra folk med autoritet, som raskt gjorde slutt på min sangutvikling.

Heldigvis er det aldri for sent å lære noe nytt. Så takket være to særdeles hyggelige, tålmodige og dyktige musikere som har forbarmet seg over meg et par år, så har jeg motet meg opp til å synge sammen med en av dem her, og delt det på YouTube. Hvis ikke det er eksponerings-terapi på sitt tøffeste så vet ikke jeg.

Det har vært en lang prosess, mye svette, mange tårer, mange klemmer, flere opptak og mye skam og rødming. Å høre seg selv synge helt feil på opptak er grusomt. Jeg glemmer både tekst og melodi når jeg blir stressa nok, og jeg blander melodi og refreng, og tar gjerne deler av en annen sang i tillegg.

Men, nå har vi laget en helt egen sang. Håper dere liker den.

Sentralisering og globalisering

Politikk er ikke mitt favorittema, derfor hopper jeg rett over det. Men jeg må jo spekulere litt likevel.

🌍 Verden blir mindre påstås det. Det betyr at flere mennesker, ting og informasjon reiser raskere og flere ganger rundtomkring overalt enn før.

🌏 Globalisering betyr at vi, altså vi som har penger til det, bruker hele verden. Der vi før fikk kjøttet fra fjøset eller nabogården, får vi det nå fra Ghana og Texas, mens vi sender svinekjøtt og laks til Kina. Og vi vet jaggu ta hva naboen spiser på ferie før han har kommet hjem.

🏙 Sentralisering betyr at alt skal samles i og rundt byer, helst så nært havet som mulig. Med alt så mener jeg sykehus, skoler, administrasjon, butikker og kultur.🏤🏥🏫🏭🏪🏰🎠🎡🎢

Det ser ut for meg som om det noen få logiske brist i dette systemet.

Hvis alt og alle i rike land flytter til byene, ved havet, så blir det ikke noen rike bønder igjen som kan lage mat til oss lokalt. Det går fint. Det er plass til å dyrke mat på hustakene i storbyene. Det er selvsagt ikke noe problem så lenge vi kan kjøpe kjøtt fra mindre rike bønder, i andre verdensdeler. Vi kan få det transportert hit på mange energikrevende måter. Det er altså helt unødvendig å bo på landsbygda. 🚜🌄

I alle fall så lenge de ikke trenger maten sin selv. Blir det noen få grader varmere i verden, og det blir det, så er det ikke sikkert de har kjøtt til overs, eller ris, mais og hvete. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva eller hvem som er årsaken til at det blir varmere, det er ikke så viktig. Det som er viktig er AT det BLIR varmere. 🥵

Når varmen kommer så stiger havet etterhvert. Det stiger jo allerede. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva eller hvem som er årsaken til at det stiger, det som er viktig er AT det stiger. Det vil si at de som bor ved havet, altså fryktelig mange % av verdens befolkning vil bli våt på beina. Blant annet. 🏝🌊

‘Blandet annet’ vil si ødelagte kloakksystem, kjellere, elektronikk, elektriske systemer, T-baner,🚇 vannledninger, veier,🛣 kabler, havner og annet mer eller mindre nødvendige greier for å drifte byer. Matlager og butikker må flyttes, ja det blir faktisk masse ekstra arbeid. Mange steder vil også drikkevannet bli ødelagt.

Jeg tenkte at jeg ikke skulle tenkte på monsuner og sykloner, men bare vanlige norske høststormer. Det blir jo litt mer actionfylte høster med en meter eller to mer med vann i Oslofjorden, Tronhjemsfjorden, Vestfjorden osv. Kan bli vått både i operahuset og i Stormen kulturhus. Nidelva vil nok fylle Solsiden med brakkvann og Olav den hellige vil bli våt på beina igjen. Men pytt.

Det ser ut til at både politikere og velgere flest ønsker at alle bor i byer. Det er enklest slik. Og billigst. Heldigvis er menneskene ganske fredelige skapninger, så de klarer å bo flere millioner tett sammen uten å drepe hverandre.☮

Nå som vi har vært i mer eller mindre ufrivillig isolasjon rundt om i verden ser vi enda en ulempe med sentralisering. Smittespredning. 🤢😷🤒

Noen sa en gang – bygg en mur rundt byen og vent. Så får vi se om kloremerkene blir på innsiden eller utsiden av muren etterhvert. Det tok ikke mange dagene før folk ville på hytta utenfor byene. 🏕🏡

I India ble det også store folkevandringer ut til landsbygda igjen. Dersom vannet stiger blir store deler av India forvandlet våtmarksområder.

Byer er gøy. Og det er økonomi som driver dem. Det produseres ikke noe som kan holde folket som bor i byen i live mer enn tre dager. Byen er ikke selvforsynt, tro det eller ei. Men de er gøy. 🎡🎉🎊🎭

Så hva gjør vi da? Hvis byøkonomien som holdes oppe av å produsere tjenester og underholdning kolapser? Vi kan ha det gøy på landet også. Men vi har ikke sykehus tilgjengelig. Alt annet har vi, i tillegg til produksjon av det vi trenger for å faktisk overleve.

Rent historisk sett så er det vi trenger sykehus til noe helt annet enn for 100 år siden. Da døde vi av bakterier og infeksjoner. Nå dør vi av livsstilsykdommer. Så om vi legger om livsstilen og bygger fødestuer så trenger vi kanskje ikke sykehus på landsbygda 🤔

I 2015 bodde det 3,7 milliarder mennesker i byer. Tallet har økt. Nesten all befolkningsvekst skjer i byer. Om 30 år bor 6,2 milliarder i byen, hvis det går etter beregningene. 66% av verdens befolkning.

I Norge bodde 8 av 10 i by og tettsted pr. 2016. I følge SSB. Hva det betyr i realiteten er ikke greit å finne ut av. Men det betyr i allefall at folk bor i større eller mindre klynger. Og det er ikke særlig stor forskjell på fylkene. De som skiller seg ut er området rundt Oslofjorden, der bor nesten alle i byer og tettsteder, og i fylkene over Dovrefjell og deromkring bor færrest i byer og tettsteder. De fleste bor i fjærsteinan. Byen ligger ved havet i de aller fleste tilfeller.

Det vil si at bare 2 av 10 bor slik at de faktisk kan produsere mat til de andre 8😳 Unntatt fisk da. Man kan jo fiske både fra Aker brygge, operahuset, den gamle bybro og andre steder i byene. Og man kan jo dra ut med fritidsbåter å fiske.

Så hvor vil jeg egentlig med tankerekka mi? Ingen steder. Jeg bare lurer på hvordan verden ser ut om 20 år. Bor det folk på landet? Er byene oversvømt eller har man flyttet dem lenger opp i fjæra? Har folk flyttet på Hytta? Hvor får vi maten fra? Hvem lager maten vår? Kan folk dyrke mat? Eller har de glemt hvordan det gjøres. Jeg er ikke sikker på at jeg ville klart å dyrke, fange, fiske det jeg trenger for å faktisk overleve om jeg måtte. Kunne du?

Taper eller vinner?

«Det viser seg at barn med god selvfølelse ikke nødvendigvis presterer bedre enn barn med lavere selvfølelse. Faktisk viser det seg at barn med lav selvfølelse vil jobbe hardere» Sitat fra en artikkel om skoleprestasjoner og barneoppdragelse. Jeg garanterer ikke for at det er riktig, jeg har ikke sjekket kilder. Men artikkelen satte i gang en tankerekke om helt andre ting, uavhengig av sannhetsgehalten i artikkelen.

Vi lever i et produser og prester samfunn. Et konkurransesamfunn. Å være best er grunnstammen i mange ting.

Idrett for eksempel. Her er det veldig viktig å være best. Dette starter tidlig. Gå om kapp på ski, fotballturnering, klatrecup, svømmestevne. Det er viktig å vinne, å være best. Vi lærer dette veldig tidlig. Alt som kunne vært felles lek blir en konkurranse. Bare for moro sier de voksne. Moro for hvem? Det er mange som ikke er best.

Skolesystemet viderefører dette. Vurderinger og rangeringer. Noen gjør det bedre enn andre. En er best og flinkest. De fleste er det ikke.

Underholdning; det er om å vinne. Det være seg sjekkeprogram, danseprogram, sportsendinger, musikkonkurranse, Oscar utdeling, valgdebatter og alle såkalte «reallity» program. Alle kårer en vinner. EN! – de andre er tapere.

De norske idealene gir svært blanda signaler. Vi har fått likhetsprinsippet inn med morsmelka. Vi har lært at vi ikke skal skille oss ut på noe vis. Unntatt hvis du er best i noe da.

Det er lov å være en offentlig kåret vinner. Samtidig skal vi ikke være strebere og vi må ikke tro at vi er noe, selv om det er typisk norsk å være god. Helst best.

Når vi har kommet så langt at vi er på vei inn i yrkeslivet, så får vi høre at alle kan bli akkurat det de vil bli.

Dette er ikke sant. Beklager, men sånn er det. Det er ikke mulig for alle å bli best. Det er bare noen få som blir det. De få blir best på sine områder, resten av oss blir alt fra helt ubrukelig, via helt ok til ganske god på forskjellige områder.

Likevel må vi konkurrerer om jobber, lønninger og posisjoner. Mange av oss vil aldri bli det vi ville bli. Mange blir ting de aldri ville bli. Noen finner ikke ut hva de vil.

Det er faktisk slik at ikke alle kan bli president i USA, selv om det kan virke slik. Alle kan ikke bli astronaut, filmstjerne, hjernekirurg, psykolog, lokomotivfører, fotballproff, TV kjendis, sjakkmester osv. Noen av oss blir ting vi aldri drømte om, som for eksempel syke, gravide, folkevalgt, arbeidsledig eller påkjørt.

Vi lever i et samfunn med sterk tro på at det er viktig å prestere og produsere. Vekst er viktig. Verdier som effektiv, rask, lønnsom og konkurransedyktig står høyt i de fleste bedrifter. De vil ha ansatte som kan jobbe under press, yte optimalt, være utadvendt og engasjert, i tillegg til å være best på sitt område.

De samme bedriftene sørger for at overskuddet vokser gjennom å selge sine varer og tjenester. De må være best for å tjene mest. For å bli det må de både skape et navn og et godt rykte, samtidig som de skaper et behov for det de selger. Reklame.

Denne prosessen er årsaken til at vi forbruker naturressurser, at vi produserer og kjøper masse vi egentlig ikke trenger, at vi utnytter mennesker som er dårligere stilt og at vi produserer søppel i alle varianter i haugevis.

Så hvorfor fortsetter vi på den karusellen? Hvorfor konkurrerer vi om å være best? Hva vil det egentlig si å være best? Størst hus? Høyest lønn? Flest følgere? Mest medaljer? Flest biler? Størst rumpe? Raskest i løypa?

Vi konkurrerer fordi vi tror vi må være best for å være attraktiv. Vi vet egentlig ikke hva det vil si å være best, for selv om du er best på ski så er det noen som er bedre på skøyter. Vi bare drives av et behov for å bli elsket, finne partner, få barn, være attraktiv, være innenfor flokken. Være trygg.

Så var jeg rundt. «Barn med god selvfølelse produserer dårligere enn barn med lav selvfølelse» ( fortsatt uten kildesjekk)

Det vil altså lønne seg for et kapitalistisk samfunn at individene føler seg mindreverdig. Da vil de anstrenge seg hardere for å bli elsket. De vil kjøpe mer de ikke trenger, jobbe hardere for lavere lønn, ofre mer for å få anerkjennelse. De vil også være villig til å gå på tvers av egne interesser, utføre ordre, tvile på egne verdier og meninger. De er lettere å lede, lure og kjøpe. Det gir penger i kassen for de som har makten, enten det er politikere eller selskap eller andre med makt og innflytelse.

Mennesker som har god selvfølelse har oftere omsorg for andre. Det ser ut til at de ikke er så opptatt av å vinne konkurranser, uansett hvilken. De trenger ikke gjøre seg fortjent til å bli elsket. De har kanskje vært elsket fra starten? Akkurat slik de er. Uavhengig av prestasjoner. Dette gjør dem mindre villig til å la seg styre.

Betinget kjærlighet derimot gir lavere selvfølelse. Kjærlighet som belønning for prestasjoner gir lav selvfølelse. Din verdi er da avhengig av at du presterer bra. Jo bedre prestasjon jo mer kjærlighet. Du må vinne. Ett eller annet, hva som helst egentlig, bare du vinner, for da får du mest kjærlighet, mer enn de andre. Klarer du derimot ikke å vinne, så er du en taper og får ingenting annet en skam. Følelsen av å aldri strekke til, eller være god nok. Du kan kanskje skaffe deg selvtillit gjennom å vinne, men det er ikke noe garanti for selvfølelse.

Det er mye glede som er ødelagt av at det måtte kåres en vinner. 1 glad vinner og 29 skuffede tapere. Men slikt blir det god økonomisk vekst av. Fornøyde folk trenger ingenting, misfornøyde folk er bunnløse forbrukere.

Selvfølelse får man av å oppleve seg elsket, verdifull og sett. For det man er, og ikke det man presterer. Dersom man kan oppleve seg selv som mottaker av gudommelig kjærlighet og som uendelig verdifull i alle situasjoner fra krybbe til grav, så gjør kanskje det noe med selvfølelsen. Da blir det kanskje ikke så viktig å prestere eller å vinne?

Hvorfor liker jeg deg?

Jeg begynte å tenke over hva det er som gjør at jeg liker enkelte mennesker svært godt. 🤔

Er det fordi de er modellvakre? Nei. Jeg liker mennesker med sjarm, mennesker som viser sitt sanne ansikt, smiler og gråter, har myserynker av sol og bekymring, de som har sovet med håret på , men likevel åpner døra i nattpysjen når du kommer tidlig en søndag.

Er det fordi de har perfekte hjem, fin bil og flott hage? Nei. Jeg liker mennesker med åpne hjem. Hvor man kan komme på uanmeldt besøk, få en varm kopp i hånden, enten ved kjøkkenbordet, på trappebesøk i sola, eller plutselig en dag i finstua med gullkantet kopp bare fordi det søndag ettermiddag og koppen skjelden får kommet ut av skapet. Folk med biler som kan frakte ting og tang og folk og dyr full av sand og is og moro til og fra alle steder.

Er det fordi de er superflinke og effektive og aldri gjør feil. Nei, jeg liker mennesker med tålmodighet til å hjelpe meg, som kanskje kan lære meg noe, som er rause både med egne og andres feil og tabber. Folk som har tid til å slå av en prat. Folk som ikke tar seg selv og andre så fryktelig høytidelig, men kan le både av seg selv og meg når jeg gjør banale ting og forteller dårlige vitser, noen som kan le sammen med meg av hverdagsliv og kattevideoer.

Er det fordi de har karriere, tittel, makt, status eller er berømt? Nei. Jeg liker folk som har en jobb de liker og er engasjert i. Jeg liker folk som er arbeidsledige. Jeg liker folk som er uføretrygdet. Jeg liker pensjonister. Jeg liker barn. Jeg liker ungdom. Jeg liker både hundeeieren og katteeiere. Jeg liker en og annen lokalkjendis også.

Den aller viktigste årsaken til at jeg liker noen er at de er snille. Jeg virkelig råliker snille mennesker.

Jeg tror ikke det er spesielt for meg, disse årsakene til å like folk. Likevel er det så mange som tror at de må være penere, rikere, flinkere, ha bedre hus, bil og hage. De tror de trenger en voldsom karriere, fin tittel eller berømmelse. De må være superviktige, råeffektive, ha gjennomslagskraft og kontroll på alt for å bli likt.

I enkelte kretser er det kanskje slik at ingen liker deg, dersom du ikke er pen nok, viktig nok eller berømt nok. I disse kretsene er nok makt og innflytelse viktig for å ikke bli frosset ut. Men ærlig talt? Hvem liker egentlig folk som ser ned på andre? Tror de er viktigere enn andre? Hvem liker folk som bruker makt, posisjon og hersketeknikker for å holde kontroll over andre? Hvem liker folk som har det så travelt med å få æresplassen i flokken at de glemmer alt annet? Noen mennesker bare er slik, uansett hvor de er, de klarer ikke se forbi sin egen fasade.

Det er ikke så mange som liker slike folk. Man kan kanskje beundre dem, misunne dem, frykte dem, og sikkert også respektere dem for dyktighet, ja til og med holde seg på godfot med dem, slik at man får en og annen fordel, men like dem? Nei, det er ikke så lett. Jeg syntes ikke de virker særlig snille og jeg synes ikke slike folk er hyggelig å være sammen med. Da foretrekker jeg mye heller de uten status, men med store hjerter. ❤

De som er som de er og lar meg være meg.

Hvem kan jeg stemme på?

På jakt etter en livbøye.

Jeg treng et nytt politisk parti å stemme på til neste valg. Et annerledesparti. Et parti som skjønne at det å være tillitsvalgt for resten av befolkninga betyr å spørre dem det gjelder «Hva trengs her for at din hverdag skal fungere?» Et annerledesparti som høre på folk, som er villig til å investere i HELE landet, og ikke bare i midtbyen. Et parti som er villig til å være litt upopulær blant de rikeste, og snakke om felles ansvar for alle. Et parti som ikke er kjøpt og betalt, eller oppfostret med partipisken bak speilet.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som ikke har makt som hovedmål, eller hevn. Et parti som er opptatt av å ta vare på folk flest og vanlige arbeidsplasser. Ikke et parti som er mest opptatt av å rope og skrike «Jammen de gjorde sånn da de fikk bestemme, så da er det bare rett og rimelig at vi skal få være like dumme» Jeg vil gjerne ha er parti som kan si «Nei, det der ble ikke så bra, kanskje vi skal gjøre det på en annen måte» når de gjør feil. For feil gjør alle som gjør noe.

Så ønsker jeg meg sånne gammeldagse tv debatter, hvor folk fikk sin tilmålte tid, og fikk snakke ferdig. Jeg hater disse politiske showdiskusjonene med avstemming etterpå om hvem som var «banens» beste.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som tenker at helsevesenets oppgave er omsorgsarbeid, og at kvaliteten på tjenesten blir vurdert ut fra hvor god omsorg pasienten fikk, og ikke ut fra hvor stort økonomisk overskudd helseforetaket har.

Jeg ønsker meg et parti som synes trygghet, tillit, glede og vennskap er viktige ting i et menneskeliv, og derfor gir rom for mange lærere, førskolelærere og kulturskolelærere i alle klasser.

Jeg ønsker meg et parti som synes det er viktigere at folk har en jobb, enn hvilken jobb de har. Et parti som likestiller ambulansepersonell og hjertekirurger på statusskalaen.

Et parti som anerkjenner bønder, fiskere, sjøfolk, snekkere, hjelpepleiere, helsesøstre, jordmødre, rørleggere og sjåfører som viktige i samfunnet. Like viktige som rikssynsere, statsvitere, kommunalrådgivere, finansanalytikere og IT.

Jeg trenger et parti som skjønner at det å ha en jobb er mye mer enn å få lønn. Og at det å ha en utdannelse er mye mer enn å kunne si det læreren vil høre.

Jeg vil ha et parti som tør tro på fremtiden! Som tør bruke penger på å bygge fremtiden! Et parti som sprer håp, pågangsmot, tiltakslyst og arbeidsglede!

Jeg finner ingen slike partier, så hvem i alle dager skal jeg stemme på da?