Det e’ koronatia, og vi har slakta bia. Havet flyt av plastikk. Ja e’ det itj fantastick? Kina bygg ut kraftverk, brenn kåll og gammelt treverk. No sett vi her å tørsta, førr staten stengt a’ «børsta»
Jula vil itj stoppe, om pøbben itj e’ oppe. Men hvem ska’ hjerte starte, når alle som va’ smarte Har svima av i jakta på nye legevakta.
No sett nånn og klaga, mens andre telle daga. Helsevesnet knekk ryggen, og omikron e’ Styggen. Nissen får itj letta, for han e’ redd for smetta. Takk Gud for handle nettet, så vi beholde vettet!
Og midt i julestria, for frøktli’ lenge sia fekk ei veitj en onge, ho la han i en donge høy der uti stall’n og Josef hette kaill’n. Det e’ håp i hengan snøre, hvis alle ville høre!
Du må elsk din neste og for alles beste ta den der vaksina, unngå smitte-mina. Og hvis vi hold oss inne, så blir det her et minne. Når neste året kommer, så blir det atter sommer.
Men vi må ikke glemme, nei vi må ikke glemme! At jorda den e’ lita, den e’ itj delt i bita! Det finnes itj gardina som stoppa luft fra Kina Det må vi ikke glemme, når vi igjen kan klemme.
Jeg var på «postkontoret» i dag. Dvs jeg var på bensinstasjon-kiosk-verksted-hamburger og softis post i butikk avdelinga vår. All ære til dem for å ha mange bein å stå på.
Jeg skulle sende en pakke. Men den hyggelige og litt oppgitte, men svært hjelpsomme jenta i kassen informerte meg om at jeg måtte ordne alt på nett selv, skrive ut pakkelapp og betale på nett. Så kunne jeg levere pakken inn. Hun var velviljen selv og målte og veide for å se om jeg kunne sende den som brev, men desverre nei. Jeg har ikke tilgang til skriver hjemme, men det var ikke noe stort problem, hvis jeg bare fikset det andre kunne jeg maile pakkelappen til dem, så kunne de være behjelpelig med å skrive ut. Som sagt all ære til lokale krefter for velviljen.
Jeg gikk ut på parkeringsplassen og ordnet alt selv, på postappen. Betalte med vipps og fikk en QR-kode på skjermen som jeg kunne vise til betjeningen og de skulle da kunne skrive ut pakkelapp til meg.
Men neida. Det er bare de store «post i butikk» i byene som har den tjenesten. Jeg måtte sende kopi på mail til hjelpsom dame nr 2, som skrev ut og limte på pakkelappen for meg.
Posten Norge er et kapittel for seg selv. Men jeg har ikke tenkt å si noe mer om den saken. Jeg synes det sier seg litt selv.
Norges vanvittige tro på digitale løsninger derimot, det skal jeg si litt om.
Det er nå faktisk forventet at alle nordmenn skal kunne følgende: Sende mail, beherske minst en nettbank, kunne betale med minst to forskjellige digitale løsninger, være på minst to sosiale medier, huske minst ti passord på minst 8 tegn, hvorav to må være noe annet enn bokstaver, vi må eie en smarttelefon, en skriver, en PC, vi må kunne laste ned, bruke og oppdatere, jevnlig med påfølgende oppdateringsproblemer et minimum av 20 forskjellige apper og programmer, vi må ha økonomi til å bytte ut duppeditter til hele familien med 2-4 års mellomrom, om vi er heldige, vi må kunne videochatte med fastlegevikaren, vi må kunne sende reiseregninger på to forskjellige plattformer, vi må beherske minst to forskjellige digitale timebestillingssystemer, og det bare hos legen, så kommer frisør, fysioterapeut, buss, flybilletter, båtbilletter, digitale billetter og nettbutikker. Vi må kunne sjekke på nett, flørte digitalt, bestille maten på en automatisk menykasse, betale selv på matbutikken, og sist men ikke minst må vi passe på å ikke legge igjen digitale spor etter oss som kan føre til at vi blir svindlet.
Det er nettsider, nettstudier, undervisning med digitale innleveringer, nettaviser og nettbutikker. Alt må vi faktisk beherske. Og nå har det altså blitt vedtatt i en eller annen instans at vi også skal beherske det digitale postkontor.
Jeg gjør i dag jobbene som tidligere ble gjort av postbudet, bankfunksjonæren, reisebyråer, kioskansatte, butikkansatte, telefonsvarere, sekretærer, legen, konduktøren, resepsjonisten, arkivaren, skrankepersonell osv. Jeg er lei av det. Jeg savner alle disse folka, som hjalp til med alt mulig. De som var eksperter på sitt område og sørget for at jeg ikke måtte kunne alt hele tiden. Jeg savner å treffe et menneske i telefonen, og ikke en tastemeny.
Heldigvis har vi support da. På TV, på nettet, på noen av de dyreste duppedittene, og på et par elektro butikker.
Vi har også support på oss selv, på nett. Nettbasert terapi bl.a. Hjelp deg selv med denne appen. Mens ensomheten, arbeidsledighet og gapet mellom meningsfrontene vokser lager noen en digital løsning til.
Hvis du ikke behersker alt dette blir det vanskelig å være deg. Du får ikke betalt regningene dine, du får ikke legetime, du får ikke billetter til et eneste offentlig fremkomstmiddel, du blir ikke invitert til noe som helst, du får ikke sendt pakker, knapt nok et brev, du mister kontakten med omverdenen, du får ikke jobb, og du får ikke arbeidsledighetstrygd, du får nesten ikke skattekort, sykemelding, valgkort, pass eller førerkort. Du MÅ beherske ganske mye mer enn grunnleggende datakunnskaper for å være en del av det norske samfunnet. Sånn er det bare.
I vår fikk jeg den strålende ideen at jeg skulle melde meg på et semester nettbasert kunst og male undervisning 😃
Atelieret må ryddes
Ikke tok jeg med i beregningen at mannen ❤️ hadde planer om å renovere stua, til tider i samarbeid med hunden.
Foruten hunden og en god hjelper til, så ble jeg utnevnt til håndlanger, med-spekulerer og assisterende assistent.
Alle møblene måtte ut av stua og alt nikknakk fra skuffer og skap havnet på nye og uoversiktlige steder. Inkludert på «atelieret» mitt. Så før jeg kunne gjøre noe som helst måtte jeg rydde.
Jeg har også fått en ny hjelpemiddel-stol som skal lette min hverdag. Men den krever at jeg får et høyere arbeidsbord. Så da måtte jeg kjøpe bordforhøyere.
Min travle mann hadde ikke tid til å løfte bordet så jeg fikk satt dem på. Jeg måtte vente minst et par timer hvis han skulle hjelpe meg. Men det har ikke jeg tålmodighet til. Så som det stabeistet jeg er bestemmer jeg meg for å gjøre det selv. Med resultat som forventet. Kink i ryggen.
Idiot🤬 tenker jeg i det jeg hører smellet i bekkenet. Jeg lurer bordet forsiktig ned. Jeg har klart å få på to forhøyere, veldig irriterende å ikke få på de andre to 🤬
Etter mye frem og tilbake og akkedering kommer jeg frem til at jeg neppe blir noe verre i ryggen enn jeg er, så jeg prøver igjen. Og med veeeeldig forsiktig lirking, offing og stønning klarer jeg å få på plass de to siste.
Så nå er jeg klar for å delta på kunstundervisningen. I teorien i alle fall. Men jeg må vel vente til jeg klarer å sitte oppreist.
Er det ikke underlig hvordan grunnleggende menneskelig oppførsel, som å synge, danse og lage kunst, nå blir betraktet som spesielle ferdigheter og unike talenter i stedet for en form for naturlig menneskelig adferd?
Det har blitt slik at det som er helt naturlig for mennesker å gjøre, på samme måte som det er naturlig at fugler synger og fisker svømmer, gjør man nå for å bli flink i det, i motsetning til å se det som en del av vår naturlige adferd.
Musikk, dans, drama og kunst er det samme som å synge, spille, danse, fortelle historier og lage bilder på forskjellige måter. Dette er en naturlig menneskelig adferd og man trenger ikke være særlig flink til noe av det for å ha nytte og glede av det.
Det ligger i vår natur. Så lenge det har vært mennesker har vi danset, laget musikk, sunget, tegnet og fortalt historier. Det er ikke kun for de spesielt interesserte, det er for alle, egentlig.
Synd at så mange av oss har mistet både motet, troen på egne evner og viljen til å uttrykke seg fritt på kreative måter. Heldigvis er det slik med den kreative siden av den menneskelige natur, at det er aldri for sent.
Og det er alltid gøy! Enten man synger i kor, i dusjen eller i bilen. Det gjør godt å bevege seg til musikk, enten det bare er å trampe takten under bordet, digge villt i garasjen, vugge sammen på stuegulvet eller danse på offentlig sted. Dramatisk historiefortelling er for alle, enten man forteller fiskeskrøner, grisevitser, familiesagaer eller lager revy og teater. Til og med drodling på servietter er et aspekt av «tegning, form og farge» eller «Kunst og kulturlivet»
«Kreativitet er intelligens som har det gøy» har en eller annen sagt en gang. Det er i alle fall veldig nødvendig med fantasi, skapertrang, lek og moro for å være et helt menneske.
Min familie med omliggende satellitter har en sterk tradisjon for historiefortelling. Når vi samles til kaffeselskap eller middagsselskap så fortelles det historier. Historier fra gamle dager.
Det er bestegenerasjonen som leder an, og forteller historier om sine foreldre og besteforeldre. Vi har noen klassikere som går igjen hver eneste gang vi samles. Historien om brødrene som kaster dynamitt i vedkomfyren på kjøkkenet, så det smeller av så ovnsringene singler og husmora nærmest letter fra kjøkkengulvet. Med påfølgende latterkule, og erkjennelse av at kjøkkenet måtte rundvaskes etterpå.
Alle følger nøye med…
Så har vi historien om oldefaren som fikk verkfinger, og måtte skjære opp fingeren selv, og vri ut beinet med ei tang. Alle er imponert over kvaliteten på tidligere generasjoner, selv om den ene sønnen hans svimte av, ved nærmere ettertanke. Så er det historien om gutta under møkkersprederen, mors isflakseiling med påfølgende forfrysninger, en bestemors skremmende nabo, diverse kjøretøy som faller fra hverandre på dårlige tidspunkt, militærepisoder, og flykræsj i åkeren under krigen.
Historiene er mange, noen er lange, andre er bare korte, slagferdige og humoristiske poeng. I min avdeling av familien er vi ræsere på ”jungelord” vi slår om oss med ordtak, som repeteres til det kjedsommelige. Av typen ”Før god mat skal gå til spille så skal buk revn” mens vi stapper innpå med godsaker og «gubben trodde kjærringa var gal, da ho sang ved matbordet» – den siste der må jeg innrømme at jeg aldri har forstått. Familiehistoriene er med på å definere verdier, definere hvem vi er, og å binde generasjonene sammen.
Jeg forteller av og til historier fra da jeg var ung, eller lita, men det er ikke så mye spennende og fortelle, og ikke er jeg sikker på om det som er spennende å fortelle er egnet for svigerfamiliens eller barnas ører.
Men kanskje kommende barnebarn får høre en eller annen historie fra da bestemor var vill og gal. For ikke å snakke om da bestefar og vennene stjal kinderegg og kastet på havet. Nææh Det kan ikke måle seg med dynamitt i vedkomfyren, eller å spikre fast treklompene i tretrappa før man kastet snøball på vinduet under middagskvila og gamlingen kom ut og gikk på hau. Tror nok de gamle er best både på rampestreker og på historier, selv om svigerfar sier man må trekke fra 80 % og mormors historier stadig blir lengre og mer detaljerte og kanskje litt sammenblandet med en annen historie vi har hørt før, hvor både Per og Pål kanskje var med.
Så hva blir kommende generasjoners røverhistorier? Blir det bestefars historier som fortelles til enda en generasjon, eller blir det videosnutter fra gamledager med filter.
Jeg har funnet mitt utrykk. Naivkoloristisk neoekspressjonisme. Som fritt oversatt/sammensatt betyr noe i retningen «ny barnslig og fargerik selvutfoldelse» tror jeg.
Vinterland og litt datahjelp.
Det viktigste er å ha det hyggelig mens jeg holder på. Det er ikke alltid like lett. Det er fryktelig lett å bli revet med i perfeksjonisme og realisme.
Farger i mørketiden
Jeg mister motet når jeg begynner å prøve med realisme. Jeg klarer aldri å male noe slik det virkelig er. Eller…🤔 hvordan er det EGENTLIG?
Når sol og måne møtes i nattsvart mørketid.
Når det er mørketid i nord er det et helt fantastisk lys, det er umulig å male det slik det er. Det er nesten umulig å fotografere det slik det er. Men det er mulig å male det slik det føles. Intenst, fargerikt og kontrastfyllt.
Fotografi av desemberdag.
Lyset er forskjellig når solen er på vei bort fra oss og når den er på vei tilbake.
NovemberlysAdventstid i måneskinn.Vinterhav og snødekt fjellrekke mot pastellfarget himmel.
Det nytter ikke sitte ute å prøve å male det man ser, for det endres så raskt. I tillegg er det for kaldt, og plutselig mørkt. Å male akvarell når både vannet og fingrene fryser, og man må ha hodelykt for å se hvilken farge man tar da blir det vanskelig. Så da maler jeg den opplevelsen jeg har med meg inn. Minnet om det jeg har sett og følt. Det er flyktig, og jeg må male raskt. Da blir det ikke så viktig med detaljene. Men fargene er viktige.
Nå er vi over den mørkeste tiden, og de neste ukene kommer det mer farger og fantastisk lys enn hele resten av året til sammen. Hvis vi er heldige og ikke tilbringer neste måned i grått tåkehav.
Jeg er litt sein med å hive meg på trender, men når det ble Nord-Norge sommer i år, altså hjemmesommer, så var det på tide å prøve ut betongstøping.
Jeg fikk tillatelse fra gubben til å leke i sanddungen hans og ga meg i kast med noe jeg håpet skulle bli et rabarbarabladfuglebad, og noen flotte hånd-skulpturer. Og bare for å bruke opp siste rest av sementen ble det noe som kanskje kan bli melkekartonghus.
Melkekartonghus
Da jeg hadde ventet lenge nok begynner jeg å pakke ut hender først. Disse skulle bli sånne fine hender som holder krukker og annet småtteri.
Av 7 hansker med betong, sirlig dandert ble det en hel haug løse fingre og noen fingerløse hender. Ikke helt hva jeg så for meg. Men kanskje jeg kan dyppe fingrene i fluoriserende maling og lage skumle små hattifnatter rundt melkekartonghusene.
Jeg fikk et par nesten hele hender. Mangler bare en lillefinger, men det går bra. Er ikke helt sikker på at dette ble slik jeg så det for meg, nei.
Jeg tror kanskje dette oppsummerer betongstøpininga mi ganske dekkende.
Heldigvis er det fortsatt håp for rabarbarabladfuglebadet mitt, det skal få herde litt mer, så må det spyles og så skal jeg flytte det veldig forsiktig opp på blåklokkeberget mitt.
Kanskje ikke det mest politisk korrekte å si, men jeg, og mange med meg, er så heldig å være frisk i et lite land med lite smitte, så da kan man tillate seg å nyte restriksjonene.
God avstand fra personer utenfor husstanden. Trenger ikke delta på alt som skjer, trenger ikke delta på noe som helst egentlig. Kan med god samvittighet gjøre ingenting i massevis.
Men det viser seg at ingenting kan være så mangt. Male husveggen, olje verandadekke, klippe plenen, male muren, bytte vinduer, osv osv Dette er bare et lite utsnitt av hva min mann anser som å slappe av og gjøre ingenting. Jeg derimot…
Jeg gjør virkelig ikke noe som helst når jeg gjør ingenting. Tror jeg da, når jeg ligger i hengekøya sammen med hunden og ser på skyene. For ellers i min ingenting gjøring så er jeg jo involvert som håndtlanger, husmaler, middagslager, klesvasker, innkjøper, turgåer, vaskemaskinreparatør osv.
Det blir fort kjedelig å gjøre absolutt ingenting, og det er stadig noe som må gjøres, bør gjøres eller kan gjøres. Noe er morsomt og spennende, noe er et forferdelig ork. Som oftest er det orket som må gjøres først.
Som å reparere vaskemaskin
Men når jeg har langsom hjemmeferie og ikke trenger å skynde meg, så skjer det noe underlig. Ting tar mye lengre tid. På en god måte. Hverdagsfrokosten min tar ca 8 minutter fra jeg går inn på kjøkkenet til jeg er ute igjen, den inntas stående, mens jeg rydder og roter om hverandre, og lager matpakken samtidig. Feriefrokost tar nesten en time. Med kaffe, radio og mat på fat, spist på terrassen. Når det har gått en liten time er jeg ferdig og klar for å gjøre noe annet. Eller ingenting.
Venter på formiddagskaffebesøk.
Og når det ikke er noe som haster, så er det mye man får tid til. Som formiddagskaffebesøk på en hverdag.
Når ble det så innmari viktig at ting skal gå fort? Hvordan havnet effektivitet øverst på listen over verdier? Når ble hastver noe annet enn lastverk? Og stress en livsstil?
Det ble sånn når større lønnsomhet og høyere inntjening ble viktigere enn noe annet. Når vekst i økonomien er basert på at vi skaper etterspørsel etter noe vi ikke trenger, som krever store ressurser å produsere.
Vi må ha mat, og nå må vi ha penger for å kjøpe mat fordi noen få svært effektive mennesker produserer det meste av maten vår. Til og med maten er effektiv. Den vokser raskere og blir større enn før. Alt har det travelt.
For noen år siden var det mye diskusjon om hvorvidt homofile skulle få lov til å gifte seg i kirka. Da tenkte jeg, – hvorfor i alle dager vil noen ønske å være med i en religiøs organisasjon som fordømmer dem for alt de er og alt de gjør?
Jeg forstår veldig godt de som snur ryggen til en fordømmende kirke og en trang og snever kristendom. Jeg har selv gjort det, flere ganger. Men jeg har også søkt tilbake til Jesus og Gud like mange ganger.
Veid og funnet for….
Så begynte jeg å få flere nyanser på ting, og det gikk opp for meg at uansett hvem jeg forelsket meg i, så har jeg likevel en gudsrelasjon. Det er to uavhengige, men viktige deler av livet.
Samtidig er dette et spørsmål om hvem jeg er. Og hva jeg er. Hvis jeg er en heterofil kvinne, og jeg skal tro på at Gud har skapt alt, så er også jeg skapt slik jeg er. Gud lager ikke feilvarer.
Skal jeg tro at mennesket er skapt i Guds bilde, så er også jeg skapt i Guds bilde. Og du. Og alle andre mennesker. Alle! Både Hitler og mor Theresa. Hvis jeg skal tro på en evig, uendelig, allestedsnærværende Gud, så kan jeg ikke samtidig hevde at Gud stopper der jeg begynner, da ville det vært et hull i Gud der jeg og du og de andre er.
Hvis jeg skal tro at vi er av Gud og lever i Gud så kan ikke jeg tillate meg å begrense Gud til å ikke romme alt. ALT… og alle.
Gud elsker variasjon!
Hvis Guds kjærlighet skal være fullkommen, så kan den ikke være betinget, så konklusjon min er at Gud må elske alle, ALLE, og alt.
Det er VI MENNESKER som ikke klarer å elske oss selv og hverandre like betingelsesløst.
Og det er det som er den eneste, ultimate og totale synd.
Resten, alle andre synder, er resultater av vår manglende evne til å elske uforbeholdent.
Så da forstår jeg mer hvorfor noen gidder å sloss for «å få være med» Det er mange som har sloss mot mangelen på kjærlighet. Ugifte mødre, skilte, barn født utenfor ekteskap, utviklingshemmede, kvinner, romfolket, samer, homofile og fargede i alle nyanser.
Det er mange som har sloss for uforbeholden gudskjærlighet.
Det er vel kanskje bare de hviteste, rikeste, mektigste og mest selvforherligende, lytefrie, heterofile menn som ikke har sloss for uforbeholden nestekjærlighet og gudskjærlighet, opp gjennom tidene. Alle vi andre vet litt om hvordan det er å være utenfor.
Det er lett å glemme at i det øyeblikket du setter en grense for de andre, og prøver å holde dem nede eller borte, så vil Jesus alltid være sammen med dem.
Et godt sted å være
Kirken er en havn for fortapte, fortvilte, forvirrede og ensomme sjeler på jakt etter Gud. Et sted hvor alle vi som surrer med livet, snubler i oss selv og hverandre, vi som ikke får til alt hele tiden, kan få være elsket av Gud. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi eksisterer.
Kirken er ikke et fort for de perfekte, hvor det er meningen at man skal konkurrere i å være best, feilfri og skyldfri. En slik kirke er umulig å få til uten selvbedrag og løgn. Den vil være bygget på sandgrunn.
Men det er dessverre en del maktsyke og selvrettferdige mennesker som trekkes mot organisasjoner hvor det er mulig å få makt. Dette skjer også i kirken. Disse menneskene er også elsket av Gud, men de glemmer å elske sin neste like høyt som de elsker seg selv.
Det er mange vanskelige bud i boka, og det vanskeligste av dem alle er dette med å elske sin neste, ja til og med sin fiende. Det kan være vanskelig nok å elske folk man liker, som er venner eller familie.
Men det er det som er målet. KJÆRLIGHET
Kjærligheten dømmer ikke
Elske sin neste, uten å fordømme sin neste for å ikke elske sin neste og deg. Hvor mange av oss klarer det?
Ikke jeg i alle fall. Men jeg øver. Så får jeg trøste meg med at om ikke jeg klarer det, så klarer Gud det, å elske både meg med mine fordommer og min mangelfulle kjærlighetsevne, og min neste med alle sine utfordringer.
Spekulina 