Spekulina

Er det ikke underlig hvordan grunnleggende menneskelig oppførsel, som å synge, danse og lage kunst, nå blir betraktet som spesielle ferdigheter og unike talenter i stedet for en form for naturlig menneskelig adferd?

Det har blitt slik at det som er helt naturlig for mennesker å gjøre, på samme måte som det er naturlig at fugler synger og fisker svømmer, gjør man nå for å bli flink i det, i motsetning til å se det som en del av vår naturlige adferd.

Musikk, dans, drama og kunst er det samme som å synge, spille, danse, fortelle historier og lage bilder på forskjellige måter. Dette er en naturlig menneskelig adferd og man trenger ikke være særlig flink til noe av det for å ha nytte og glede av det.

Det ligger i vår natur. Så lenge det har vært mennesker har vi danset, laget musikk, sunget, tegnet og fortalt historier. Det er ikke kun for de spesielt interesserte, det er for alle, egentlig.

Synd at så mange av oss har mistet både motet, troen på egne evner og viljen til å uttrykke seg fritt på kreative måter. Heldigvis er det slik med den kreative siden av den menneskelige natur, at det er aldri for sent.

Og det er alltid gøy! Enten man synger i kor, i dusjen eller i bilen. Det gjør godt å bevege seg til musikk, enten det bare er å trampe takten under bordet, digge villt i garasjen, vugge sammen på stuegulvet eller danse på offentlig sted. Dramatisk historiefortelling er for alle, enten man forteller fiskeskrøner, grisevitser, familiesagaer eller lager revy og teater. Til og med drodling på servietter er et aspekt av «tegning, form og farge» eller «Kunst og kulturlivet»

«Kreativitet er intelligens som har det gøy» har en eller annen sagt en gang. Det er i alle fall veldig nødvendig med fantasi, skapertrang, lek og moro for å være et helt menneske.

Jeg er litt sein med å hive meg på trender, men når det ble Nord-Norge sommer i år, altså hjemmesommer, så var det på tide å prøve ut betongstøping.

Jeg fikk tillatelse fra gubben til å leke i sanddungen hans og ga meg i kast med noe jeg håpet skulle bli et rabarbarabladfuglebad, og noen flotte hånd-skulpturer. Og bare for å bruke opp siste rest av sementen ble det noe som kanskje kan bli melkekartonghus.

Da jeg hadde ventet lenge nok begynner jeg å pakke ut hender først. Disse skulle bli sånne fine hender som holder krukker og annet småtteri.

Av 7 hansker med betong, sirlig dandert ble det en hel haug løse fingre og noen fingerløse hender. Ikke helt hva jeg så for meg. Men kanskje jeg kan dyppe fingrene i fluoriserende maling og lage skumle små hattifnatter rundt melkekartonghusene.

Jeg fikk et par nesten hele hender. Mangler bare en lillefinger, men det går bra. Er ikke helt sikker på at dette ble slik jeg så det for meg, nei.

Jeg tror kanskje dette oppsummerer betongstøpininga mi ganske dekkende.

Heldigvis er det fortsatt håp for rabarbarabladfuglebadet mitt, det skal få herde litt mer, så må det spyles og så skal jeg flytte det veldig forsiktig opp på blåklokkeberget mitt.

Kanskje ikke det mest politisk korrekte å si, men jeg, og mange med meg, er så heldig å være frisk i et lite land med lite smitte, så da kan man tillate seg å nyte restriksjonene.

God avstand fra personer utenfor husstanden. Trenger ikke delta på alt som skjer, trenger ikke delta på noe som helst egentlig. Kan med god samvittighet gjøre ingenting i massevis.

Men det viser seg at ingenting kan være så mangt. Male husveggen, olje verandadekke, klippe plenen, male muren, bytte vinduer, osv osv Dette er bare et lite utsnitt av hva min mann anser som å slappe av og gjøre ingenting. Jeg derimot…

Jeg gjør virkelig ikke noe som helst når jeg gjør ingenting. Tror jeg da, når jeg ligger i hengekøya sammen med hunden og ser på skyene. For ellers i min ingenting gjøring så er jeg jo involvert som håndtlanger, husmaler, middagslager, klesvasker, innkjøper, turgåer, vaskemaskinreparatør osv.

Det blir fort kjedelig å gjøre absolutt ingenting, og det er stadig noe som må gjøres, bør gjøres eller kan gjøres. Noe er morsomt og spennende, noe er et forferdelig ork. Som oftest er det orket som må gjøres først.

Men når jeg har langsom hjemmeferie og ikke trenger å skynde meg, så skjer det noe underlig. Ting tar mye lengre tid. På en god måte. Hverdagsfrokosten min tar ca 8 minutter fra jeg går inn på kjøkkenet til jeg er ute igjen, den inntas stående, mens jeg rydder og roter om hverandre, og lager matpakken samtidig. Feriefrokost tar nesten en time. Med kaffe, radio og mat på fat, spist på terrassen. Når det har gått en liten time er jeg ferdig og klar for å gjøre noe annet. Eller ingenting.

Og når det ikke er noe som haster, så er det mye man får tid til. Som formiddagskaffebesøk på en hverdag.

Når ble det så innmari viktig at ting skal gå fort? Hvordan havnet effektivitet øverst på listen over verdier? Når ble hastver noe annet enn lastverk? Og stress en livsstil?

Det ble sånn når større lønnsomhet og høyere inntjening ble viktigere enn noe annet. Når vekst i økonomien er basert på at vi skaper etterspørsel etter noe vi ikke trenger, som krever store ressurser å produsere.

Vi må ha mat, og nå må vi ha penger for å kjøpe mat fordi noen få svært effektive mennesker produserer det meste av maten vår. Til og med maten er effektiv. Den vokser raskere og blir større enn før. Alt har det travelt.

Jeg liker ikke å ha det travelt.

For noen år siden var det mye diskusjon om hvorvidt homofile skulle få lov til å gifte seg i kirka. Da tenkte jeg, – hvorfor i alle dager vil noen ønske å være med i en religiøs organisasjon som fordømmer dem for alt de er og alt de gjør?

Jeg forstår veldig godt de som snur ryggen til en fordømmende kirke og en trang og snever kristendom. Jeg har selv gjort det, flere ganger. Men jeg har også søkt tilbake til Jesus og Gud like mange ganger.

Så begynte jeg å få flere nyanser på ting, og det gikk opp for meg at uansett hvem jeg forelsket meg i, så har jeg likevel en gudsrelasjon. Det er to uavhengige, men viktige deler av livet.

Samtidig er dette et spørsmål om hvem jeg er. Og hva jeg er. Hvis jeg er en heterofil kvinne, og jeg skal tro på at Gud har skapt alt, så er også jeg skapt slik jeg er. Gud lager ikke feilvarer.

Skal jeg tro at mennesket er skapt i Guds bilde, så er også jeg skapt i Guds bilde. Og du. Og alle andre mennesker. Alle! Både Hitler og mor Theresa. Hvis jeg skal tro på en evig, uendelig, allestedsnærværende Gud, så kan jeg ikke samtidig hevde at Gud stopper der jeg begynner, da ville det vært et hull i Gud der jeg og du og de andre er.

Hvis jeg skal tro at vi er av Gud og lever i Gud så kan ikke jeg tillate meg å begrense Gud til å ikke romme alt. ALT… og alle.

Hvis Guds kjærlighet skal være fullkommen, så kan den ikke være betinget, så konklusjon min er at Gud må elske alle, ALLE, og alt.

Det er VI MENNESKER som ikke klarer å elske oss selv og hverandre like betingelsesløst.

Og det er det som er den eneste, ultimate og totale synd.

Resten, alle andre synder, er resultater av vår manglende evne til å elske uforbeholdent.

Så da forstår jeg mer hvorfor noen gidder å sloss for «å få være med» Det er mange som har sloss mot mangelen på kjærlighet. Ugifte mødre, skilte, barn født utenfor ekteskap, utviklingshemmede, kvinner, romfolket, samer, homofile og fargede i alle nyanser.

Det er mange som har sloss for uforbeholden gudskjærlighet.

Det er vel kanskje bare de hviteste, rikeste, mektigste og mest selvforherligende, lytefrie, heterofile menn som ikke har sloss for uforbeholden nestekjærlighet og gudskjærlighet, opp gjennom tidene. Alle vi andre vet litt om hvordan det er å være utenfor.

Det er lett å glemme at i det øyeblikket du setter en grense for de andre, og prøver å holde dem nede eller borte, så vil Jesus alltid være sammen med dem.

Kirken er en havn for fortapte, fortvilte, forvirrede og ensomme sjeler på jakt etter Gud. Et sted hvor alle vi som surrer med livet, snubler i oss selv og hverandre, vi som ikke får til alt hele tiden, kan få være elsket av Gud. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi eksisterer.

Kirken er ikke et fort for de perfekte, hvor det er meningen at man skal konkurrere i å være best, feilfri og skyldfri. En slik kirke er umulig å få til uten selvbedrag og løgn. Den vil være bygget på sandgrunn.

Men det er dessverre en del maktsyke og selvrettferdige mennesker som trekkes mot organisasjoner hvor det er mulig å få makt. Dette skjer også i kirken. Disse menneskene er også elsket av Gud, men de glemmer å elske sin neste like høyt som de elsker seg selv.

Det er mange vanskelige bud i boka, og det vanskeligste av dem alle er dette med å elske sin neste, ja til og med sin fiende. Det kan være vanskelig nok å elske folk man liker, som er venner eller familie.

Men det er det som er målet. KJÆRLIGHET

Elske sin neste, uten å fordømme sin neste for å ikke elske sin neste og deg. Hvor mange av oss klarer det?

Ikke jeg i alle fall. Men jeg øver. Så får jeg trøste meg med at om ikke jeg klarer det, så klarer Gud det, å elske både meg med mine fordommer og min mangelfulle kjærlighetsevne, og min neste med alle sine utfordringer.

Så får jeg bare huske å spørre meg selv

«Ville jeg likt å bli behandlet slik?»

Det er et magisk spørsmål.

Å være kronisk kreativ, med et ekstremt behov for å uttrykke meg på alle tenkelige måter, samtidig som jeg er fryktelig utilpass i sosiale sammenhenger, med en moderat grad av sosial angst er en utfordring.

Jeg må jo bare utfordre meg selv og mine redsler. Alle mennesker er redd for noe. Mer eller mindre rasjonelt. Jeg har ikke møtt noen som ikke har en eller annen fobi eller angst.

Mange fobier og redsler er mer eller mindre akseptert. Flyskrekk, edderkoppfobi, høydeskrekk, vannskrekk, redsel for slanger, tannlegen, strømgjerde, drukning, mørke og å tale til en forsamling er alle utbredte og «godtatte» redsler.

Begynner du derimot å snakke om redsel for sopp, sengemidd, gress, dagslys, såpebobler og snøfnugg så blir folk straks mindre villig til å bære over med deg og vise forståelse.

Jeg er ikke så veldig redd for de tingene som er vanlig å være redd for. Jeg er ikke redd for mus, edderkopper, tannlegen eller å tale i forsamlinger.

Jeg har derimot vært grusomt redd for veps, høyder, å være ombord i ting som tipper, slikt som karuseller, gyngestoler og småbåter med fulle folk som hopper, og å synge når noen hørte meg.

Det siste, å synge når noen hørte meg, var ikke noe morsomt. For jeg elsker å synge. Men når man aldri synger så blir man ikke særlig flink til det heller. Jeg fikk noen stygge kommentarer tidlig i livet fra folk med autoritet, som raskt gjorde slutt på min sangutvikling.

Heldigvis er det aldri for sent å lære noe nytt. Så takket være to særdeles hyggelige, tålmodige og dyktige musikere som har forbarmet seg over meg et par år, så har jeg motet meg opp til å synge sammen med en av dem her, og delt det på YouTube. Hvis ikke det er eksponerings-terapi på sitt tøffeste så vet ikke jeg.

Det har vært en lang prosess, mye svette, mange tårer, mange klemmer, flere opptak og mye skam og rødming. Å høre seg selv synge helt feil på opptak er grusomt. Jeg glemmer både tekst og melodi når jeg blir stressa nok, og jeg blander melodi og refreng, og tar gjerne deler av en annen sang i tillegg.

Men, nå har vi laget en helt egen sang. Håper dere liker den.