Blog? Hvor interessant er det?

Under første omgang med bloggen, så blogget jeg bokstavelig talt til krampa tok meg. Jeg ble imobilisert i tre døgn. Merkelig det der, når man mister evner og muligheter, hvor fantastisk godt det er når man er så heldig å få det tilbake.

Det er mange år siden jeg jobbet som assistent ved et sykehjem. Noe av det jeg lærte der var å være takknemlig for selvfølgeligheter. Selvfølgeligheter som det å kunne spise selv, ha matlyst, kjenne smak, få sove, kunne reise seg selv å gå. For ikke å snakke om det å kunne gå på do uten hjelp.

Jeg glemmer det alt for ofte, at mange ting som er en selvfølge, også er skjøre ting som fort kan bli borte.

Så når jeg ble mobil igjen og skal blogge litt mer må jeg jo ta noen bilder.

Jeg oppdaget at jeg plutselig drev å ryddet bort noe skrammel og rot, for å få fint bilde. Tenkte jeg skulle skryte litt av mannen som hadde byttet verandadør og fikset foringene i dag. Jeg kan jo absolutt skryte av han, det er ikke det. Men jeg kjente litt på en fasadefiksefølelse jeg ikke var så sikker på om jeg likte. Jeg må tenke litt på det.

Jeg er som folk flest må mange områder. Jeg har ikke noe lyst til å fremstå som en slabbedask eller noe annet uhøvelig. Samtidig så har jeg ikke noe lyst til å gjøre meg noe bedre enn jeg er. Jeg er jo norsk, så man skal jo ikke være så alt for spesiell før det bli litt ubehagelig, eller?

Å skrive blog er jo en form for offentlig kommunikasjon. Jeg skriver for en eller flere lesere, og jeg skriver om meg og mitt, ergo er det jo litt sånn at jeg enten må tro at «meg og mitt» er interessant for hvemsomhelst, eller så må jeg prøve å gjøre det interessant, eller? Hvordan er egentlig det der?

Jeg prøver med hage. Jeg har et blomsterbed. Jeg har vært innom både gartnerskole, landbruksskole og jobbet et par år innenfor garter og blomster avdelingen. Akkurat det vises overhodet ikke i min hage. Dette er tiriltunger også kjent som Maria Gullsko, tror jeg. Og noe annet som en av jentene kjøpte et sted, eller fikk fra svigermors rikholdige hage.

Jeg har blåveis, som jeg fikk fra en ung mann, kryptimian og i bakgrunnen er det, skal vi se? Er det ungarsk syrin skal tro? Eller er det den andre som jeg ikke husker navnet på? De lukter i alle fall død og fordervelse i dag. De er snart avblomstret og den søte blomsterduften er byttet ut med rotten stank. Fluene elsker det.

Blåklokker og kryptimian. Jeg har stelt godt med blåklokkene. Jeg har fått masse blåklokker i bedet mitt. Helt gratis 💜 Jeg har en filosofi om at hvis jeg venter å ser hva som slår seg ned i bedet, og steller godt med det som dukker opp, så vil jeg etterhvert få et vedlikeholdsfritt blomsterbed. Min mann har ikke helt kjøpt den filosofien enda.

Blåklokker og tiriltunger

Tiriltunger trives godt sammen med blåklokkene, de har kommet helt av seg selv.

Vi har en frodig geitramshekk på nedsiden av plana.

Honningknoppen vi grov opp og kastet har slått rot og står frodig sammen med geitramshekken. Mushumlene elsker den.

Nedenfor parkeringa og garasjen vår vokser det kløvereng som summer av liv i dag. Hvem trenger vel blomsterbed?

Jeg har også noen prydstrå, tror jeg. Eller kanskje er det vanlig siv. De er veldig dekorative og skjuler det meste. I tillegg gjør de utsikten ekstra spennende når jeg fotograferer gjennom strålene. Jeg liker strå. De er elegante, sarte, seige og sterke samtidig. Du kan puske med dem, spille på dem og er du uheldig kan du skjære deg på dem.

Jeg har også krukker. Jeg kjøpte dem i fjor og da var det sommer så da hadde jeg plantet blomster i dem. Noen av dem har satt frø og de har kjempet seg opp, mot alle odds denne kalde sommeren. Jeg har ikke kjøpt en eneste sommerblomst i år.

Jeg fant noen stemorsblomster som hadde overlevd vinteren rundt omkring. De puttet jeg i blomsterkassen. Halvparten av dem døde, de andre kjemper for livet.

Det som derimot har vokst og koset seg er et edderkopp-reir med drøssevis av små babyedderkopper.

Til slutt, min kjære manns favoritt; – plen! Han har en hemmelig drøm om å være fotballbane-plen-klippe-ekspert, det er jeg sikker på. Og om noen lurer på hvorfor det er en stein midt på plana, så er det gravsteinen til den forrige hunden vår.

Som du skjønner, så er ikke dette med frodige bed og eksotiske planter helt min greie.

Jeg er takknemlig for at det spirer og gror. Jeg elsker markblomster. Naturen er så utrolig flink til å velge riktig plante på riktig sted. Det passer så godt sammen.

Jeg vet ikke om dette er særlig interessant, men det er sånn det er. Verken verre eller bedre.

En tanke om “Blog? Hvor interessant er det?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: