Advarsel, sterke bilder.

Mannen kjøpte for noen år siden en sånn diger tv til å henge på veggen. Da var jeg ikke særlig fornøyd, men nå er jeg godt fornøyd. Jeg klarer fint å se både hva som skjer og å lese teksten. Mannen derimot måtte få briller etterhvert.

Vi har helt forskjellige preferanser og reaksjoner på tv-program.

Her om dagen så vi film med Bruce Willis og det betyr bare en ting.

Mannen er steincool og uberørt. Dette er lettere underholdning. Jeg derimot…

Jeg faller nesten ut av sofaen i svingene, har 700 i puls, skjelver av adrenalin, hyler, hopper, dukker og skvetter bare verre. Det er kanskje en del av mannens underholdning. Det er overhodet ikke mulig å få sove på et par timer etterpå, og når jeg endelig sovner drømmer jeg del 2, med russiske agenter og jeg vet ikke hva.

Naturprogram derimot, der er jeg rolig og avbalansert. Naturens råe grusomhet tar jeg på strak arm. 🐧 Pingviner som kjemper mot kulda for å ruge er bare barnemat. Jeg blir litt berørt når et pingvinpar blir frastjålet sitt eneste barn, men tar det til inntekt for morsinstinkt.

Når de små nøstene kjemper seg over isen og noen må gi tapt for kulde og glatte motbakker, eller blir trampet ihjel av mengden, da forlater mannen rommet, hoderystende, «Nei dette klarer jeg bare ikke se på» Jeg derimot mumser kjeks og lurer på hvorfor i alle dager de velger å få barn midt i verste isødet.

Romantisk komedie derimot, da blir det liv i stua.

Jeg svinger mellom kynisme, realisme og intens flaut.

Mannen heier og roper og gir gode råd. Stort engasjement, og han gir faktisk svært gode råd.

Når det gjelder sport og sånn er vi heller ikke på samme kanal.

Når det er fotballkamp og det er favoritten som spiller, da må alle ritualer gjennomføres i riktig rekkefølge og alt må stemme. Jeg forlater hoderystende rommet «Dette klarer jeg bare ikke se på»

Mannen derimot roper igjen gode råd. Jeg vet ikke hvor gode disse rådene er, eller om de blir tatt til etterretning.

Favorittprogrammene våre er engelsk krim. Da klarer vi nesten henge med begge to. Men jeg går alltid glipp av starten fordi jeg må lage litt å spise til, og mannen går glipp av slutten for så lenge klarer han ikke være våken lengre.

Handlingen er såpass treg at vi skjønner noenlunde hva som skjer uansett. Vi får med oss det vi gikk glipp av når reprisen kommer, og vi prøver å finne ut om dette er en vi har sett før.

Amerikansk krim har vi gitt opp. Jeg blir sjøsyk og mannen mister handlingen fordi de snurrer og svinger og blafrer og blinket med tusen kameravinkler og effekter og UFOer og hysterisk musikk.

«Alt skal no være så hippt og coolt.» sier mannen oppgitt. «Huff ja» sier jeg.

Så rister vi på hodet av oss selv, og konkluderer med at vi ikke er særlig hippe og coole lengre, og det at vi faktisk bruker ord som hipp og cool er nok bare enda en bekreftelse på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: