Google Earth 🌍

Nå har jeg puslet med akvarell og gouache på landskapsmalerier i neste hele år. Jeg har malt fjell og hav, blomster og trær. Men nå har jeg behov for å bare få det ut og ned på papiret. Da blir det akrylmaling.

For mange er nok dette bare ubegripelig smøreri uten noe tydelig motiv. Andre vil kunne se en hel del i dette.

Jeg har gitt det tittelen «Google Earth II -Isen smelter» noe som indikerer at det finnes et «Google Earth» og det gjør det.

Det ser slik ut, og er malt i 2014. Det er samme teknikk.

Dette heter «Google Earth, – Amazonas brenner»

Når man ser verden på avstand, og man ser alt som går galt så er det lett å føle avmakt. Klimadepresjon har blitt et nytt begrep. Avmakt.

Samtidig var det noe som heter at nøden blir større jo lengre unna den er. Når man står midt oppi det, så kan man ikke gjøre noe annet enn å kjempe. Når man står for langt unna til å gjøre noe med situasjonen, så kommer avmakt. Og følelsen av at det er håpløst og grusomt.

Jo mer håpløst det føles, jo mindre mening gir det å kjempe. «Det er ikke noe vits i at jeg gjør noe, det hjelper ikke» Nei det hjelper ikke å åpne hageslangen utenfor huset i lille Norge for å slukke brann i Amazonas, men det betyr ikke at det ikke er vits i å gjøre noe.

Bompengepartiet viser at det nytter å rope og skrike etter politisk ansvarlighet. Da blir det både regjeringskrise og statsminister som setter foten ned. Så hvorfor roper vi ikke? Vi ser på Google Earth, eller i alle fall sol-dott-no og slike steder, og handlingslammes. Jeg kommer ikke til å starte noe «Amazonas parti», eller ‘Forby plast parti» men jeg forstår godt de unge og modige som nå kjemper for miljøet og klimaet vårt gjennom partier, streiker og aksjoner. Det jeg ikke forstår er dem som latterliggjør alle som prøver.

De som kjemper for en fremtid for menneskeheten. For det er jo faktisk slik at kloden seiler videre uten oss, mens vi mennesker er helt avhengig av å løse klodens problemer.