Finn 5 feil

Det brukte å være en oppgave på barnesider. To nesten identiske bilder holdt opp mot hverandre, så skulle man lete etter feil. Finne det som var forskjellig, ulikt. Det kunne mangle en finger, være et hjul for mye, en sky som var borte, en ekstra stråle på solen.

Det er lett å finne feil. Har vi en stein i skoa, så merker vi det godt. Vi bare stoppe og ta den ut. Når vi har denne steinen i skoa, så er det det eneste vi kjenner. Vi kjenner ikke at vi ikke har en stein i den andre skoa. Vi kjenner kun den fordømte steinen. Da må vi på død og liv finne en ideell plass og stoppe på, – sørge for at de andre i følget venter, ta av skoa, dunke den flere ganger, sjekke inni noen ganger, før vi er helt sikker på at det ikke er noen stein i skoa lenger. Først da kan vi gå videre, mens vi forteller i det vide og brede om steinen til de andre.

Når noen har jobbet som en helt for å gjøre en opplevelse bra for andre, så er det utrolig lite som skal til før vi likevel ser at noe er galt. I alle fall enkelte av oss. Vi har forskjellig toleranse for stein i skoa. Noen er skikkelig hardhudet og går barbeint på glødende kull om nødvendig, andre merker selv det minste sandkorn. Noen stopper diskret og tømmer det ut, andre stopper hele følget, banner og roper og forbanner de som har gruset veien i stedet for å asfaltere. I mellom disse ytterkantene finner vi de som mumler irritert, de som klager til sine nærmeste, de som lider i stillhet, men nekter å gå noen steder fordi det er ubehagelig, de som forteller til alle de treffer at veien burde vært asfaltert, de som syter over at de andre ikke ventet, de som synes det var urettferdig at akkurat de skulle få stein i skoen, og de som dramatisk og demonstrativt proklamerer at hadde det vært deres sko, og deres stein, så skulle verden fått sett på andre boller, for slikt tolererer de bare ikke! Og enhver som finner seg i å gå på en grusvei uten å klage over muligheten til å få stein i skoen er en feiging!

Finn 5 feil. Hva er egentlig feil? Det som er annerledes? Det som ikke er som forventet? Det som ikke stemmer med idealbildet? For at noe skal være feil, så må noe være definert som det riktige. Det må være et bilde, en ide av det ideelle. Da blir alt som avviker fra dette bildet feil. Hvis man har sterk tro på at man har fasiten på det ideelle, så er det lett at alt som ikke er slik man forventer blir feil. I tillegg så er det ofte slik at man ikke ønsker å være den som er feil. Så for å beskytte seg mot å være den som er feil, så bestreber man seg på å være den ideelle. Det er jo engang slik, at hvis du er idealet så må det jo være noe galt med meg. For jeg er ikke som deg. Men slik kan det jo ikke være, det er jo ikke noe galt med meg, altså må det jo være noe galt med deg. Ikke sant?

For at noe skal være feil, så må noe være definert som det riktige. Det må være et bilde, en ide av det ideelle. Da blir alt som avviker fra dette bildet feil. Hvis man har sterk tro på at man har fasiten på det ideelle, så er det lett at alt som ikke er slik man forventer blir feil. I tillegg så er det ofte slik at man ikke ønsker å være den som er feil. Så for å beskytte seg mot å være den som er feil, så bestreber man seg på å være den ideelle. Det er jo engang slik, at hvis du er idealet så må det jo være noe galt med meg. For jeg er ikke som deg. Men slik kan det jo ikke være, det er jo ikke noe galt med meg, altså må det jo være noe galt med deg. Ikke sant?

Så vi finner 5 feil, og vi finner dem fort. Du er ikke som meg, det er i grunnen nok. Du gjør ikke ting slik jeg gjør dem, eller slik jeg mener de burde vært gjort. Du kler deg ikke som meg, eller slik jeg mener du burde ha kledd deg, for jeg vet hva som er best, ikke sant? For hvis ikke må jo du vite det, og hvis jeg ikke er enig med deg, så da må du ta feil. Slik er det bare.

Jeg finner 5 feil. Du finner sansymligvis også 5 feil. Rett som det er tenker jeg. Det er både store og små stein i skoen, i sandalen, i støvelen, og noen ganger til og med i sokken.

Så kommer de gangene hvor vi opplever at det er jeg som er feil. De gangene jeg er steinen i skoa. De gangene jeg får beskjed om at det er noe galt med meg, for jeg er ikke som deg. Det er ingen tvil om at det er du som har fasiten. Det har du flertallet med deg i, man, noen, og alle er dine vitner og din støtte. Det er jo noe alle vet, man gjør bare ikke slik, det er det ingen andre som gjør. Noen må jo fortelle meg det, og du tar gladelig jobben.

Da er det ikke så nøye med det som ble bra, det er ikke viktig alt som fungerte. Men den ene lille tingen som ikke var perfekt, den gnisser som isopor mot speil, den hyler som et tannlegebor, den ligger der og irriterer som en stein i skoen, og den må bare ut. Det må bare ropes ut, helst i offentlighet, slik at alle, noen og man kan støtte deg og se at du er idealet, se at du vet hvordan det burde vært gjort, se at dette var ikke ideelt. Dette er ikke rett!! Du vet hva som er rett! Du, og du alene. Ingen kan leve opp til din standard, slik er det bare, slik skal det alltid være. Din standard er høyere enn alle andres. Den er ditt smykke, din verdifulle diamant, den bare må vises frem. Hvis ingen vet om den så har den ingen verdi. Hvis ingen vet hvor bra du kunne gjort det, hvor mye bedre du er, så er du usynlig.

Så du finner 5 feil. Og du finner dem fort. Du vet hvor du skal lete, og du vet hvordan du skal få Alle og Noen til å kjenne steinen i skoen de også. Når vi opplever å være feil, så gjør det noe med oss.

Finn 5 feil. Det er så enkelt. Verden er full av feil, ting som ikke er like, ting som ikke er ideelle, mennesker som mener forskjellig, ser forskjellige ut og oppfører seg annerledes enn den ved siden av. Mangfold heter det. Variasjon. Natur som endrer seg, dyr i alle fasonger og farger, myriader av tanker og ideer. Så er du en feikfinner så har du nok å ta av. Verden er full av ting som ikke er som deg. Faktisk er det bare du som er som deg. Det er bare du som kan leve opp til din standard, etterleve dine regler, dine verdier. Knapt. Sannsynligvis klarer du det ikke selv engang.

Så er du en feilfinner så har du nok å ta av. Verden er full av ting som ikke er som deg. Faktisk er det bare du som er som deg. Det er bare du som kan leve opp til din standard, etterleve dine regler, dine verdier. Knapt. Sannsynligvis klarer du det ikke selv engang.

På toppen av det hele er det ikke sikkert at det er din egen standard. Det er ikke sikkert at det idealet du kjemper for, er et ideal du er enig i. Kanskje har du ikke tenkt over det engang. Kanskje har du arvet det? Kanskje har du kjøpt det? Kanskje har du fått det tredd nedover hodet av omverden? Kanskje er det bare noe du tror du må leve etter for at ingen skal påpeke at det er noe galt med deg? Hvem vet.

Det er i alle fall fryktelig lett å finne feil. Det er mye vanskeligere å klare og fokusere på alt som gikk fint, alt som er bra, alt du kan være takknemlig for, alle som har brydd seg om deg, de som har jobbet i bakgrunnen, de som har hjulpet deg, tatt vare på deg og ditt, vært snill med deg, delt godteriet sitt med deg, laget middagen din, ryddet etter deg, tømt søpla di og gjort så godt de kunne. Da er det mer fres i å få blåst ut frustrasjonen over et sandkorn i sokken. Det føles merkelig nok mye viktigere enn å bare sette pris på livet.

Det er så fryktelig fort gjort at det beste blir det godes fiende. Jaget etter det perfekte ødelegger for gleden, freden og takknemligheten. Det perfekte ødelegger for livet.

lenge du velger å kose deg med misnøyen og skryte av hvor stor stein du klarer å finne i skoen. Holde deg selv og dine idealer oppe som fasit for resten av verden, for det er jo slikt man gjør, for noen må jo sette standarden her, ellers blir det ingen endring.

Det er mulig det føles godt å være den som har rett, den som har fasiten. Du tror kanskje du får satt på plass alle noksagtene som ikke holder mål, men vet du hva? Det er fryktelig vanskelig å like en surpomp. Det er vanskelig å elske noen som bare kritiserer. Det er ikke morsomt å være sammen med noen som bare vil hevde seg selv. Man får ikke venner på den måten. Feilfinnere blir ofte ensomme, ingen er bra nok til å være vennene deres. Vi lærer tidlig å finne feil, også ved oss selv, så de aller fleste av oss vet at vi ikke er perfekte. Når noen da utroper seg selv til dommer over andres utilstrekkelighet og i ren kritikksyke påpeker verdens utilstrekkelighet, krydret med syrlige kommentarer, spydighet og selvrettferdighet så er det ingen som liker det. Det er ingen som takker deg for å kritisere. Er ikke det merkelig, du?

Feilfinnere blir ofte ensomme, ingen er bra nok til å være vennene deres. Vi lærer tidlig å finne feil, også ved oss selv, så de aller fleste av oss vet at vi ikke er perfekte. Når noen da utroper seg selv til dommer over andres utilstrekkelighet og i ren kritikksyke påpeker verdens utilstrekkelighet, krydret med syrlige kommentarer, spydighet og selvrettferdighet så er det ingen som liker det. Det er ingen som takker deg for å kritisere. Er ikke det merkelig, du?

Ja verden er ikke perfekt, og så da? Den kommer aldri til å bli perfekt, den kommer aldri til å leve opp til noens snevre idealer, takk og lov. Verden er større enn det, mer mangfoldig, mer fargerik, mer variert og utrolig mye mer spennende. Du kan velge om du vil delta i leken, eller om du vil opphøye deg til å kritisere de som leker. Du kan velge om du vil være sur, kjempe for å være den som har rett, eller du kan velge å være med på moroa, ha det hyggelig og være hyggelig. På den måten forbedrer du kanskje verden bittelitt, gjennom selv å stoppe med å være så sur.

Enkelt ikke sant

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: