Erosjon. Et dikt.

Som bølgeslag mot grus
høres hjerteslag som sus.
Vi tæres bort,
så alt for fort.
Jordens liv og mitt.
Sakte blir vi slitt.
Vi smuldrer bort og blir til støv,
igjen.
Som om livet kun er tøv,
min venn.

Mitt liv, et stille blaff i evighet,
mot hennes ferd i intethet.
Fra stjernedryss
og englekyss
Vi kom, vi to,
og falt til ro.

Vi tæres bort så alt for fort,
Moder Jord og jeg.
Vi er hverandres skjebneport,
sammen på vår vei.

Så,- i en stille stjernenatt,
glitrer det på ny.
I glemselens galakse,
en bortblåst livsgnistsky.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: