Skape, Skaperen, det skapte.

Høsten er en fantastisk flott og fargerik tid. Det er veldig inspirerende når man driver å maler. Det har ikke gått en enenste dag i høst uten at jeg har tenkt «Dette må jeg bare male», men samtidig vet jeg jo at det er ikke sjangs i havet at jeg klarer å male noe som er i nærheten av å gi det skapte et snev av rettferdig behandling. Ikke at det stopper meg i å prøve, men jeg utsetter det litt hver dag.

Man kan kanskje klare å gjenngi naturen sånn noenlunde rettferdig hvis man er en god fotograf, og har godt fotoutstyr, men jeg har tenkt å bruke maling og pensel.

Jeg starter opptimistisk. Planen er å male en bakgrunn av intenst blå himmel, grålige fjell, skarpt blått hav og flammende skog mot de grålige fjella.

Jeg har valgt å bruke akvarellpapir, med mye struktur. Det var ikke en god ide. Men, men, har man begynt, så har man begynt. Jeg må bruke ganske mye maling, og ganske mye gnikking for å få en gjevn bakgrunn.

Paletten lover godt, dette har etterhvert blitt en samling høstfarger. Jeg blander og mikser, både på arket og på paletten. Jeg er heldig, jeg har kjøpt fargene ferdig på tube. Det ville vært mye vanskeligere om jeg måtte lage fargene fra grunnen, – finne dem opp selv.

Selve maleprosessen derimot, den går ikke fullt så bra. Jeg har smurt på, tørket av, og smurt på igjen. Fargene blir ikke slik de skal være. Alt blir grumsete og blasst. Himmelen ble grå, så rød, så gul, så grå igjen. Jeg sur og bare klinte på det som var på spatelen. Trærne mine ser ikke ut som trær, skogen er bare fargesplætt og etterhvert blir det bare en grøt.

Jeg skraper av det jeg får av. Fargene ble til slutt bæsjegulbrune farger og ikke noe strålende vakkert og intenst lysende.

Jeg prøver igjen. Smører utover det siste som sitter fast i arket. Det er skjitbrunt på utvasket blått. Nå er jeg lettere frustrert, utålmodig og egentlig klar for å gi opp hele greia. Men for mitt indre øye så ser jeg en strålende høstskog, som gnistrere av farger i lav høstsol. Jeg ser knallblå himmel, skarp luft, mørkeblått hav og røde, gule, orange og skarpe grønne blader. Jeg ser for meg klare konturer av fjell som har fått et dryss av nysnø på toppen, og jeg kjenner på følelsen av høst. Det er dette jeg vil ha ned på arket.

Men det går ikke. Det er i grunnen ikke mulig for meg på noen som helst måte å lage noe som er i nærheten av å ligne. Sånn er det bare. Og mens jeg tar inn over meg at det egentlig er ganske ambisiøst å tro at man skal klare å lage noe tilsvarende som det Skapte.

Jeg tenker på hvor fantastisk Det Skapte er, alt som finnes. Alle fargene, alle luktene, alle lydene, alle inntrykk. Planter, dyr, fisker, fugler og mennesker. Stjerner og planeter, himmel, hav, atomer. Alle sansene, øynene, ørene, nerveceller, smaksløker. Alle følelsene, optimisme, på gangsmot, nederlag, sorg, savn, kjærlighet, sinne, missunnelse, glede, ømhet, ærbødighet. Jeg tenker med meg selv at jeg i grunnen skal være fornøyd med bildet mitt.

Bare det faktum at jeg er i stand til å smøre maling på et ark er i seg selv et mirakel. Jeg klarer faktisk å bevege armer, fingre og øyne. Jeg ser for meg , inni hodet mitt ting som både eksisterer utenfor mitt hode, og ting som bare eksisterer inni mitt hode.

Jeg vil aldri kunne skape noe så fantastisk som det Skaperen har skapt allerede. Men jeg vil alltid være en del av Det Skapte. Så kan jeg skape ved hjelp av det som allerede er skapt.

Jeg har som dere ser langt igjen før jeg kan måle meg med det jeg ser fra stuevinduet mitt. Jeg kan bare bøye meg i støvet i takknemlighet for at jeg kan se.