Charterfeber lokal utgave del 1.

Mannen bestillte sydentur i april og har gledet seg siden. Jeg derimot er egentlig ikke så begeistret for å reise. Jeg liker meg best hjemme. Men er man gift, så er man gift og da må man ofre seg for kjærligheita. Mannen er hjemme mesteparten av året, så da får vel jeg bli med på tur.

Denne gangen har jeg forberedt meg ved hjelp av gode tips fra mer reisevante venner. Jeg har kjøpt nettbrett for å se film på flyet, øretelefoner (altså headset) med støyfilter, nakkeputer i forskjellig hardhet og jeg har bunkret opp med smertestillende tabletter og vann.

Det var en god start, men jeg glemte å laste ned filmer før jeg dro, så det ble en dokumentar om Munch-museet på en time, en lydbokartikkel som beskrev groteske, medisinske inngrep i Afrika på 60-tallet og en teit barnebok om et par mus som knuste inventar i et dukkehus. Det var fra gratismenyen på flyets wifi.

Men jeg hadde mobilen i backup, med Spotify og der hadde jeg «downloada» musikk og sudoku. Lydfilter på headset er genialt. Jeg er som vanlig usosial i min egen verden, og mannen er som vanlig supersosial og sjarmerende, så han kommer selvfølgelig i snakk med dama som sitter på motsatt side av meg. Jeg, i min lille sudoku/musikkverden havner i midten. Min noe tunghørte mann og dama som etterhvert har blitt i utadvendt humør vha en jeger mester eller tre kommuniserer elegant mens jeg dupper mer eller mindre ufrivillig av.

Etter noen uendelig lange timer på flyet er vi fremme og det er bagasje, buss, innsjekking og det som hører med. Men denne gangen er det noe som er annerledes. Jeg har fått en ny kommentatorstemme i hodet.

Hvordan gikk det til? Jo, mannen har forberedt seg på ferie ved å se Charterfeber på TV. » kom å se, kom nu å se, se nu i lamme meg» Så….hva gjør man ikke for kjærligheita? Vi har sett Charterfeber og kommentatoren har flyttet inn i hodet mitt 😳

Det verste er at vi er akkurat like «håpløse» som dem på TV, men vi røyker ikke. Jeg har pakket for mye, han har pakket for lite, vi går av heisen i feil etasje, jeg får vondt i kneet og halter rundt, vi må ha hjelp med fjernkontrollen, vi får ikke til å låse safen, brunfarga kommer ikke fort nok, bassenget er for kaldt med sine 24,5 grader, det regner og mannen tar det personlig, jeg glaner på skinkepakker og ostepakker og melkepakker i butikken, vi tar første og beste buss så langt den går og ser hvor vi havner.

I jakten på et kjølig sted stakk jeg innom et kjøpesenter med aircondition. Jeg gikk gikk gjennom uendelige muligheter for å bruke penger på luksusartikler. Vi hadde allerede blitt dratt inn på en restaurant med alt for mye bestikk, vi hadde vært innom et par luksushotell med resepsjoner som både Crystel og Alexis ville følt seg hjemme i, og nå vasset jeg i Rolex, Dior, Chanel og diamanter.

Jeg ble dratt som møllen mot lyset inn i en butikk med lekre klær. Det viser seg at jeg egentlig har ganske dyr smak. Tro det eller ei. Men jeg ble brått revet ut av illusjonen da de tullingene som har innredet butikken, hadde plassert et helfigurspeil midt i synsfeltet. Der skuet jeg de harde realiteter, middelaldrene og smålubben i avklipt dongeribukse av ukjent opprinnelse, med sokker i godt inngåtte joggesko, passe rød på utsatte steder, i ullsinglet og med hår stylet med solkrem, bassengvann og svette. Jeg husker plutselig på hvem jeg er. Dynastimusikken fader ut og jeg tar en usving og forlater både butikken og kjøpesenteret. Jeg har overhodet ikke bruk for designer klær til fantasipriser i mitt liv.

Vi tar en pause og ser på folk som går forbi. Det er mye forskjellig ute å går. Mange helseproblemer, massevis av tatoveringer, en god del kjøpte og betalte justeringer, mye pynt og fjas, rullestoler, sparkesykler, støttestrømper og blingsandaler i skjønn forening. Det er parfyme for alle kjønn i luften, blandet med matlukt og lukt fra søppelkontainere.

Etter en stund slår jeg atter en gang fast at jeg ikke er noe bymenneske. Vi tar en drosje tilbake. Sjåføren og jeg prøver oss på en samtale. Jeg snakker om en ting og han om noe annet. Vi forstår litt hver. Når vi er tilbake går vi en snartur innom ei lita strand. Jeg setter mine ømme bein i Atlanterhavet og det er dagens høydepunkt. Mannen nyter solnedgangen i stillhet. Ferie er så mangt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: