Taper eller vinner?

«Det viser seg at barn med god selvfølelse ikke nødvendigvis presterer bedre enn barn med lavere selvfølelse. Faktisk viser det seg at barn med lav selvfølelse vil jobbe hardere» Sitat fra en artikkel om skoleprestasjoner og barneoppdragelse. Jeg garanterer ikke for at det er riktig, jeg har ikke sjekket kilder. Men artikkelen satte i gang en tankerekke om helt andre ting, uavhengig av sannhetsgehalten i artikkelen.

Vi lever i et produser og prester samfunn. Et konkurransesamfunn. Å være best er grunnstammen i mange ting.

Idrett for eksempel. Her er det veldig viktig å være best. Dette starter tidlig. Gå om kapp på ski, fotballturnering, klatrecup, svømmestevne. Det er viktig å vinne, å være best. Vi lærer dette veldig tidlig. Alt som kunne vært felles lek blir en konkurranse. Bare for moro sier de voksne. Moro for hvem? Det er mange som ikke er best.

Skolesystemet viderefører dette. Vurderinger og rangeringer. Noen gjør det bedre enn andre. En er best og flinkest. De fleste er det ikke.

Underholdning; det er om å vinne. Det være seg sjekkeprogram, danseprogram, sportsendinger, musikkonkurranse, Oscar utdeling, valgdebatter og alle såkalte «reallity» program. Alle kårer en vinner. EN! – de andre er tapere.

De norske idealene gir svært blanda signaler. Vi har fått likhetsprinsippet inn med morsmelka. Vi har lært at vi ikke skal skille oss ut på noe vis. Unntatt hvis du er best i noe da.

Det er lov å være en offentlig kåret vinner. Samtidig skal vi ikke være strebere og vi må ikke tro at vi er noe, selv om det er typisk norsk å være god. Helst best.

Når vi har kommet så langt at vi er på vei inn i yrkeslivet, så får vi høre at alle kan bli akkurat det de vil bli.

Dette er ikke sant. Beklager, men sånn er det. Det er ikke mulig for alle å bli best. Det er bare noen få som blir det. De få blir best på sine områder, resten av oss blir alt fra helt ubrukelig, via helt ok til ganske god på forskjellige områder.

Likevel må vi konkurrerer om jobber, lønninger og posisjoner. Mange av oss vil aldri bli det vi ville bli. Mange blir ting de aldri ville bli. Noen finner ikke ut hva de vil.

Det er faktisk slik at ikke alle kan bli president i USA, selv om det kan virke slik. Alle kan ikke bli astronaut, filmstjerne, hjernekirurg, psykolog, lokomotivfører, fotballproff, TV kjendis, sjakkmester osv. Noen av oss blir ting vi aldri drømte om, som for eksempel syke, gravide, folkevalgt, arbeidsledig eller påkjørt.

Vi lever i et samfunn med sterk tro på at det er viktig å prestere og produsere. Vekst er viktig. Verdier som effektiv, rask, lønnsom og konkurransedyktig står høyt i de fleste bedrifter. De vil ha ansatte som kan jobbe under press, yte optimalt, være utadvendt og engasjert, i tillegg til å være best på sitt område.

De samme bedriftene sørger for at overskuddet vokser gjennom å selge sine varer og tjenester. De må være best for å tjene mest. For å bli det må de både skape et navn og et godt rykte, samtidig som de skaper et behov for det de selger. Reklame.

Denne prosessen er årsaken til at vi forbruker naturressurser, at vi produserer og kjøper masse vi egentlig ikke trenger, at vi utnytter mennesker som er dårligere stilt og at vi produserer søppel i alle varianter i haugevis.

Så hvorfor fortsetter vi på den karusellen? Hvorfor konkurrerer vi om å være best? Hva vil det egentlig si å være best? Størst hus? Høyest lønn? Flest følgere? Mest medaljer? Flest biler? Størst rumpe? Raskest i løypa?

Vi konkurrerer fordi vi tror vi må være best for å være attraktiv. Vi vet egentlig ikke hva det vil si å være best, for selv om du er best på ski så er det noen som er bedre på skøyter. Vi bare drives av et behov for å bli elsket, finne partner, få barn, være attraktiv, være innenfor flokken. Være trygg.

Så var jeg rundt. «Barn med god selvfølelse produserer dårligere enn barn med lav selvfølelse» ( fortsatt uten kildesjekk)

Det vil altså lønne seg for et kapitalistisk samfunn at individene føler seg mindreverdig. Da vil de anstrenge seg hardere for å bli elsket. De vil kjøpe mer de ikke trenger, jobbe hardere for lavere lønn, ofre mer for å få anerkjennelse. De vil også være villig til å gå på tvers av egne interesser, utføre ordre, tvile på egne verdier og meninger. De er lettere å lede, lure og kjøpe. Det gir penger i kassen for de som har makten, enten det er politikere eller selskap eller andre med makt og innflytelse.

Mennesker som har god selvfølelse har oftere omsorg for andre. Det ser ut til at de ikke er så opptatt av å vinne konkurranser, uansett hvilken. De trenger ikke gjøre seg fortjent til å bli elsket. De har kanskje vært elsket fra starten? Akkurat slik de er. Uavhengig av prestasjoner. Dette gjør dem mindre villig til å la seg styre.

Betinget kjærlighet derimot gir lavere selvfølelse. Kjærlighet som belønning for prestasjoner gir lav selvfølelse. Din verdi er da avhengig av at du presterer bra. Jo bedre prestasjon jo mer kjærlighet. Du må vinne. Ett eller annet, hva som helst egentlig, bare du vinner, for da får du mest kjærlighet, mer enn de andre. Klarer du derimot ikke å vinne, så er du en taper og får ingenting annet en skam. Følelsen av å aldri strekke til, eller være god nok. Du kan kanskje skaffe deg selvtillit gjennom å vinne, men det er ikke noe garanti for selvfølelse.

Det er mye glede som er ødelagt av at det måtte kåres en vinner. 1 glad vinner og 29 skuffede tapere. Men slikt blir det god økonomisk vekst av. Fornøyde folk trenger ingenting, misfornøyde folk er bunnløse forbrukere.

Selvfølelse får man av å oppleve seg elsket, verdifull og sett. For det man er, og ikke det man presterer. Dersom man kan oppleve seg selv som mottaker av gudommelig kjærlighet og som uendelig verdifull i alle situasjoner fra krybbe til grav, så gjør kanskje det noe med selvfølelsen. Da blir det kanskje ikke så viktig å prestere eller å vinne?