Jeg har funnet mitt utrykk. Naivkoloristisk neoekspressjonisme. Som fritt oversatt/sammensatt betyr noe i retningen «ny barnslig og fargerik selvutfoldelse» tror jeg.
Det viktigste er å ha det hyggelig mens jeg holder på. Det er ikke alltid like lett. Det er fryktelig lett å bli revet med i perfeksjonisme og realisme.
Jeg mister motet når jeg begynner å prøve med realisme. Jeg klarer aldri å male noe slik det virkelig er. Eller…🤔 hvordan er det EGENTLIG?
Når det er mørketid i nord er det et helt fantastisk lys, det er umulig å male det slik det er. Det er nesten umulig å fotografere det slik det er. Men det er mulig å male det slik det føles. Intenst, fargerikt og kontrastfyllt.
Lyset er forskjellig når solen er på vei bort fra oss og når den er på vei tilbake.
Det nytter ikke sitte ute å prøve å male det man ser, for det endres så raskt. I tillegg er det for kaldt, og plutselig mørkt. Å male akvarell når både vannet og fingrene fryser, og man må ha hodelykt for å se hvilken farge man tar da blir det vanskelig. Så da maler jeg den opplevelsen jeg har med meg inn. Minnet om det jeg har sett og følt. Det er flyktig, og jeg må male raskt. Da blir det ikke så viktig med detaljene. Men fargene er viktige.
Nå er vi over den mørkeste tiden, og de neste ukene kommer det mer farger og fantastisk lys enn hele resten av året til sammen. Hvis vi er heldige og ikke tilbringer neste måned i grått tåkehav.
Spekulina 