Umulige muligheter

I dag har jeg gjort noe som var umulig for 5 år siden. Jeg har vært i studio sammen med en svært tålmodig venn og dyktig musiker. Sammen har vi, ved hjelp av en veldig hyggelig fyr som fikset alt det tekniske som jeg ikke engang vet hva heter, spilt og sunget våre egenproduserte sanger. Det er helt vilt!

Klar for innspilling.

Det har vært en lang og innholdsrik prosess. En emosjonell berg og dalbane som startet med en erkjennelse for 5 år siden: Hvis jeg skal få gjort noe av det jeg har lyst til, mens jeg enda er i stand til å gjøre det så må det skje ganske snart!

En kombo av 50-årskrise og nylig fastslått diagnose førte til at jeg innså at det ikke er noe lurt å vente med og gjennomføre prosjekter.

Min første oppgave ble å øve. Så jeg har råøvd på å øve. Etterhvert ble jeg såpass god på å øve, at jeg kunne begynne å peile retning.

Jeg har øvd på å male, øvd på å tegne, øvd på å spille og øvd på å synge. Mest av alt har jeg øvd på å stå i ubehaget med å være laaaangt utenfor komfortsonen. Vi snakker massivt ubehag. Type hoppe i strikk ut av fly ubehagelig.

Jeg har lært masse. Kjempemasse. Noe av det viktigste jeg har lært er at umulige ting blir muligheter når man ber om hjelp. Alt er enklere, morsommere og blir bedre når man gjør det sammen med noen.

Tor Arne Grønbech, musikalsk ansvarlig geni, pianist, ydmyk tenor, rotehode og støttekontakt.

Så var det planlegging. De berømte delmålene måtte nås. Fremdrift steg for steg. Og det skorter ikke på idéer. YouTubevideo?? Jaddajadda. Salmekonsert?? Hvorfor ikke, god idé. Sanggruppe? To tenorer, en bass og en alt synger unisont? God idé, det gjør vi. Hva med å spille inn egne sanger, hva tror du om det? – Jeg er med hvis du er med.

Og plutselig var vi her…

Plutselig etter 5 år skal jeg, som startet prosessen med panikkangst og gråtetokter hver gang jeg skulle synge, spille inn flere egenproduserte sanger, og et par andre. Jeg, den eneste som har prøvesunget for Skutvik blandakor og fått være med tross manglende gehør og panisk mutisme når jeg hørte min egen stemme. Det verste er at jeg faktisk ikke overdriver.

Hemningsløst fornøyd

I prosessen har min medsammensvorne også fått realisert deler av en drøm; Musikkutgivelse er like rundt hjørnet. Og vi har inspirert, gledet og underholdt.

Klar for hjemreisen.

Det har ikke vært enkelt, men det har vært gøy. Det har vært utfordrende, men det har absolutt vært verdt det. Det har krevd mye tålmodighet og overbærenhet fra musiker’n. Vi har lært masse om samspill på mange plan, sårbarhet, styrker og svakheter.

Og resultatet? Det gjenstår å se, eller rettere sagt høre. Uansett så har det vært en fantastisk prosess.

Så takknemlig ❤️‍🔥 🙏🏻

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: