Bygdenorges fordeler.

Min vakre hjemkommune og bygdenorge ellers har utrolig mye vakker natur å by på. Desverre har vi lett for å glemme det mens tiktoc og Instagram og Facebook og alle nyhetskanaler leder oss til å tro at natur kun har verdi som kulisser. Vi glemmer også andre goder bygdelivet byr på.

Vi ser på bilder fra de brennhete strøkene rundt ekvator, hvor solen lever livets glade dager, mens vi klager over at rent, kaldt, drikkevann i bøttevis høljer ned og gir oss billig og fornybar strøm. Mange vil ha sydensommer nord for polarsirkelen. Men hva er rent drikkevann og fornybar energi verdt?

Vi ser på panoramabilder av glitrende, energislukende storbyer formidlet gjennom linser med filter, men glemmer at det ikke er mulig å se stjernehimmelen i byen. Det er heller ikke mulig å høre stillheten. Men hva er stjernehimmel og stillhet verdt i dag?

Hvis du har ambisjoner om å få en rask karriere, så må du til byen sier dem. Nope. I små kommuner kan du få lederstillinger så og si rett etter fullført utdannelse. Personlig egnethet blir vektlagt er en nødvendighet i alle stillingsannonser. Det vektlegges også at du faktisk har søkt på stillingen. Noen ganger blir du bare spurt om du kan komme å jobbe. Bygdenorge trenger arbeidskraft. Muligheter i massevis.

Politiske ambisjoner? Det er veldig mye større sjanse for å bli valgt som ordfører i en liten landsens kommune enn i en storby. Det er ikke så mange å velge i, og det er ikke så populært å stå på valglister. Det har blitt ubehagelig å være politiker, så om du har mage for å stå i det er det mange som vil ha deg øverst på lista. Du trenger ikke følge partiprogrammet heller. Det er viktigere hva du står for.

Kulturelle ambisjoner? Vel…i starten er det ganske jevnt. Alle må være med hvis man sksl klare å fylle alle rollene. Alle får fremføre. Alle får en scene. Og det er mye billigere å delta på alt. Lokalradio, der er det muligheter for den som vil. Men så blir det værre, særlig hvis du har… Kjendisambisjoner.

Lokalkjendis er vi alle, men nasjonalkjendis er litt vrient. Du må kunne Oslohumor, og det skjønner bare Oslofolk, så en rikskjendis er egentlig bare en lokalkjendis fra Oslo. Med kortere vei til studio.

Det kan nok være vanskelig for spesielle interesser som opera, poesi, ballett osv men det er ikke mulig. Det finnes garantert en ildsjel til som deler din lidenskap, utfordringen er å finne vedkommende og overtale hen til å dele sin kunnskap med deg.

Ellers så kan du gjøre det meste av kulturelle innfall på bygda, men du må gjøre det selv, og det er ikke så veldig stort publikum. Men det er et takknemlig publikum, og entusiastisk publikum. Eventuelt et brutalt og nådeløst publikum, avhengig av hva som er akseptabel offentlig omgangstone i den enkelte kommune.

Idrettsambisjoner? Samme som med kultur. Alle må være med skal det bli noe lag. Men er du god i noe som ikke er lagsport så er det værre. Oftest er det enten ski, fotball eller håndball som er tingen, alt ettersom hva kommunen er best på, samlet sett, gjennom tidene. Du kan ta med på kjøpet at du blir godt kjent med naboens unger, og de blir kjent med deg. Dugnad er tingen.

Det er altså muligheter i massevis for alle oss som er fornøyd med å holde på med noe vi synes er gøy. Så lenge vi ikke har ambisjoner om å komme forbi hobby og folkehelsenivå.

Heldigvis er det faktisk flest «tapere», -altså sånne folk som ikke er på førsteplassen i ett eller annet. Sånne vanlige folk, sånne som deg og meg. Sånne som egentlig, hvis vi tillater oss å være litt sånn små-ærlig med oss selv, er litt kjedelige og trives med det.

Man skal jo ikke være kjedelig, det er liksom taperstanden over alle. Men er det ikke litt deilig? Å kunne svime rundt uten å måtte være forberedt på å plutselig skulle gi et godt førsteinntrykk til noen du ikke aner om, når og hvor du ser igjen? I en liten kommune har nesten alle du møter allerede møtt deg noen ganger og er ferdig med å bedømme og dømme deg. Og uansett hva man måtte synes og mene om hverandre, så er man pent nødt til å omgås sånn dann og vann. Det gir gode sosiale ferdigheter. Ferdigheter man ikke lærer på sosiale medier.

Den største utfordringen bygdenorge står ovenfor, mener jeg, er at bygdenorge ikke er bygdete nok. Det blir litt sånn wannabe by. Det er vanskelig å være by hvis man ikke er så mange mennesker. Særlig når man bor flere hundre meter, ja, til og med flere kilometer unna naboen. Da er det bedre å bli skikkelig god på å være bygd.

Det blir litt sånn som når vi synes kjøttkaker ikke er spennende nok så spiser vi heller taco og grandiosa med ekstra ost og pepperoni på. Hver tirsdag og lørdag.

Men det er ikke noe galt med kjøttkaker og blir det for kjedelig så finnes det tyttebær, kålstuing, ertestuing, potetmos, kålrabistappe og dessert.

Sånn er det med bygda også. Blir det for kjedelig så finnes det tyttebær. Det er alltid noe å gjøre hvis du bruker det som er rundt deg…