Perfekt jul!

Eller gledelig jul?

Jeg drev å klistret opp rød elektrikertape på vinduet nylig. Juleruter som skal skape julestemning. Jeg har aldri klart å få de rutene beine og jevne. Det har ført til at jeg har blitt fratatt ansvaret for hele prosjektet i flere år.

En stor del av min familie setter nøyaktighet og perfeksjon ganske høyt på verdiskalaen. Jeg vet at de ikke er alene om det, mange er opptatt av å få ting beint, jevnt og ordentlig.

Men i år var det altså jeg og katta som klistret opp tape. Jeg setter hygge, kos og moro veldig mye lengre opp på verdiskalaen enn nøyaktighet og perfeksjon. Men min indre dialog var blitt preget av år som tilskuer til vater og millimeterberegning.

Jeg er ute av stand til å få det beint, så alternativene var enten skeive ruter, eller ingen ruter. Det er opplest og vedtatt at ruter i seg selv er hyggelig, så da blir det skeive ruter.

I prosessen innser jeg gradvis, rute for rute, at prisen for perfeksjon er gleden. Joda, jeg gleder meg også over å få ting til. Mestringsfølelse er også glede, men…

En vellykket forretningsmann jeg traff på hurtigbåten en gang forklarte meg problemet med perfeksjon. Skal noe være 100% bra, blir kostnadene så store at ingen har råd til å betale for det ferdige produktet.

Men tilbake til juletapen. Som jeg startet på med juleglede og barnslig forventning. Med ønske om å skape hygge for meg og mine. Før jeg er ferdig og mangler 20 cm tape som jeg må kamuflere med en plante, så har julestemningen forsvunnet som dugg for solen.

Jeg prøver med vilje å bare godta at det er skjevt og skakt. Men nei. Det burde vært bedre, finere, jevnere, jeg skulle ha målt opp, vatret, vinklet og sørget for at det var nok tape.

Jeg betaler motvillig prisen for perfeksjon. – Gleden og hyggen. Som jeg egentlig ikke har råd til å betale.

Heldigvis er det luksusproblemer. Jeg har et vindu. Ikke alle har det. Jeg har tape og en familie som kommer til å mobbe meg for rutene i år også. Og jeg vet hvor de er. Det er mange som lengter etter å høre fra sin familie, som ikke vet hvor de er og det er mange som gjerne vil unngå å treffe sin familie.

Hvis julen var avhengig av at alt og alle var perfekte, så ville det ikke vært noen jul. Den første jula i et fremmed land var langt fra perfekt. Den var slitsom, smertefull, skremmende, kaotisk og utrygg.

Den var også full av håp, glede, morskjærlighet, syngende engler, forundret buskap, slitne vismenn forskrekkede gjetere og nytt liv.

Mannen i huset kom inn, og sier tørt «Du skulle ha venta så kunne du brukt laservater’n». Katta som leker med de tomme taperullene ser uforstående på han. Jeg sier litt trassig, at dette er så bra som det blir.

Jeg tenker på hvor mange ganger vi lar det beste bli det godes fiende. Hvor lett det er å få øye på og hvor raske vi er til å bemerke det som ikke er perfekt. Vi er godt trent i dette.

Regner du 9 av 10 gangestykker riktig, så er det det ene som er feil som blir vektlagt. Synger du to og en halv time med opera riktig, men bommer på den ene tonen, så er det den ene som kommer på forsiden. Har du klart å gjennomføre 20 av 30 valgløfter, så er det dem du ikke klarte som får fokuset.

Heldigvis er julebudskapet et helt annet. Det er starten på en frihet til å være glad på tross av utilstrekkelighet og feilskjær. Det er en verdiskala som er snudd på hodet, der du med alle dine feil og mangler får en uendelig og guddommelig verdi som det enestående og unike vesenet du er.

Ikke på grunn av det du gjør, eller hvor bra du gjør det, men fordi du et av Guds umistelige barn, et elsket medlem av Guds storfamilie.

Og derfor sier vi gledelig jul ❤