Hvordan berge verden.

Pretensiøs overskrift. Som tar det for gitt at vi synes verden er verdt å berge, da.

Det ligger liksom en undertone av avmakt i verden. Den moderne menneskehet uttrykker rett som det er at verden ville vært bedre stillet uten oss.

Vi tror på undergangen. Kanskje håper noen på den også. Kanskje er vi programmert til å selvdestruere etter et visst nivå på utviklingen.

Kanskje har noen solgt oss den ideen om at verden vil være et bedre sted uten oss? Kanskje er vi lurt? Kanskje er vi like nødvendige i det store kretsløpet som alle andre utrydningstruede arter? Hvem vet?

Sånn er det bare…

Det er forskjellige meninger om hvilke løsninger som er best og mest effektive, for å berge verden. Eller i allefall miljøet.

Det kan se ut til at de fleste mener løsningen er å fortsette som før, og samtidig finne måter å rydde opp etter oss på. Eventuelt sette alle kluter inn på ett avgrenset område.

Jeg derimot mener at hovedårsaken til de fleste utfordringer vi står ovenfor nå er forbrukskulturen vår. Den er dødelig på mer enn én måte.

Jeg er opptatt av et balansert og rettferdig fremskritt. Men fremover i riktig retning. Jeg har ikke tro på at det hjelper å stenge oljekranene over natta. Jeg tror ikke kjernekraft er løsningen, eller vindkraft. Jeg har i grunnen ikke noe særlig tro på at noe som helst vil hjelpe, så lenge vi ikke er villig til å endre livsstil. Men det er det ikke så mange som snakker om.

Moderasjon derimot, det har jeg tro på! Jeg vil for eksempel gjerne beholde muligheten til å bruke annen transport enn beina. Jeg liker bilen og jeg kan ta tog. Jeg trenger ikke fly verden rundt og jeg trenger absolutt ikke et eget fly. Redningshelikopter og ambulansefly synes jeg derimot er fine ting.

Jeg vil gjerne beholde muligheten til å oppbevare mat over lengre tid. Men jeg trenger ikke nødvendigvis bruke plast til det. Jeg trenger ikke engangsgreier i plast heller. Jeg kan godt ha noe som varer en stund, bare det kan brytes ned av og absorberes i naturen uten å ødelegge den.

Jeg synes også det bør være mulig for de fleste husholdninger i verden å ha kjøleskap, fryser, komfyr og vaskemaskin. Det gir mulighet til å gå på skole, og god helse. Men jeg tror ikke noen av oss egentlig trenger micro, popcornmaskin, frityrkoker, riskoker, brusmaskin, dampkoker, smørbrødjern, vaffeljern, ismaskin, isbitmaskin, robotstøvsuger, eller mer enn to kjøkkenmaskiner. Det er unødvendig. Det er gøy, men unødvendig. Okey, ikke vaffeljernet, det er kanskje nødvendig.

Jeg vil gjerne ha telefon også, men etter et par tiår med mobiltelefon, så tror jeg at jeg faktisk synes det er unødvendig. Sånn egentlig. Men nå har vi gjort oss avhengig av den. Til alt. Vi har valgt det som samfunn. Vi gikk rett på limpinnen med begge beina og sitter nå i klistret. Prøv å kom deg gjennom et døgn uten mobilen.

Enn om vi evnet å være fornøyd med det vi har! Da ville forbruket av energi, plast, olje og vann sunket drastisk. Og mengden søppel vi produserer ville minket voldsomt. Færre dieseldrikkende tankbåter fulle av unødvendige varer, ureparerbare duppedingser og badeender. Færre fabrikker med barnearbeidere på luselønn, færre plastembalerte plastleker i plastkasser som skylles overbord og færre ødelagte julegaver på søppeldynga.

Mindre hudpleie og parfyme-kjemikalier, mindre glitter og mikroplast, midre kreftfremkallende hormonhermere som kan skape forplantningsproblemer og kanskje kjønnsforvirring. Mindre problemer jo mindre unødvendig tøv vi kjøper.

Hvor mange par sko f.eks. trenger vi? I Norge «må» vi ha joggesko, gymsko, fotballsko, vintersko, sandaler, finsko, bunadsko, skisko, slalomsko, pumps, sommer- og vinterstøveletter, tursko for sommer, vinter og vann, badesko, tøfler, svømmeføtter, flippflopps, crocs, uggs og nesnalobben. Altså et minimum på 22 par sko. Pr. pers. I en familie på 4 blir det nok 100 par sko. Som må byttes ut ettersom trender endres og barna vokser til. Noe går nok i arv, men…

Hvor mange jakker? Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har fire boblejakker, fire turjakker, tre regnjakker, tre kåper, to skinnjakker et par treningsjakker og sikkert åtte strikkajakker. Jeg forsvarer meg med at jeg ikke er så flink til å kaste, men kanskje burde jeg bli flinkere til å ikke kjøpe. Jeg har i alle fall begynt å reparere, og den siste kåpa jeg kjøpte var brukt, kjøpt på FINN. Men det er ingen tvil om at jeg har nok jakker for alle årstider. Jeg vet jeg ikke er alene om å ha fulle skap og hyller.

Det er dårlig for verdensøkonomien å være fornøyd med det man har. Det er mange følelser gjemt i alle de unødvendige tingene vi kjøper. Det er en hel industri, med spesialutdannede psykologi-eksperter som driver med samfunnsmanipulasjon på individnivå. Jeg snakker selvfølgelig om media og reklamebransjen. De spiller skruppelløst på følelser og har ingen hemninger.

Se for deg et reklameforbud. Hvor det kun er lov til å informere saklig om varens innhold og funksjon. Og kun på produsentens hjemmeside. Hvis du faktisk manglet noe så måtte du selv aktivt finne det. Da ville det vært ditt reelle behov som fikk deg til å kjøpe den varen. Og sannsynligvis anbefalinger fra venner. Hvor mange impulsive nettkjøp ville du unngått da?

For noen år siden fantes det en butikk som het badeland eller noe sånt. De solgte kun badesaker. Alt fra badeskum og badeender til nakkestøtte og flytende vinglassholder for badekar. Tenk det. De kunne altså drive en butikkjede basert på helt unødvendige plastsaker til badet. Jeg kjøpte julegaver der det året. Jeg gikk på limpinnen.

Jeg gikk på limpinnen fordi det var gøy og det var jul og det var den perfekte gaven til de som har alt. -bare dét er et alarmsignal! Hvis du strever med å finne gaver til folk som har alt, og du strever med å finne på noe å ønske deg? Ja da er det kanskje lurt å begynne og se etter alternative måter å gi på. Kanskje finne noen som ikke «har alt» og gi dem noe de ønsker seg? Eventuelt ønske noe for noen andre som trenger noe.

Som du sikkert har skjønt nå, så mener jeg at det personlige forbruket til hver enkelt av oss er den største trusselen mot miljøet, klimaet og moder Jord. Hvis jeg har rett, betyr det at hver enkelt av oss er ansvarlig for det som skjer med planeten vi er avhengig av. (mer enn av mobilen faktisk) Det betyr også at hver enkelt av oss kan gjøre noe med det. Hvis vi synes det er viktig nok.

Problemet er selvkontroll, og at noen andre må begynne. For vi er flokken og de som skal lede flokken, leder oss på villspor i retning januarsalget.

Det er fryktelig lett å tenke at det hjelper uansett ikke hva jeg gjør, så da kan jeg like gjerne gå ned med flagget til topps og døyve uroen for ekstremvær med litt beroligende nettshopping som kanskje kan få gjøre meg fornøyd i 20 sekunder.

Men husk at dine valg påvirker verdensøkonomien. Husk at det er ansatt godt betalte manipuleringseksperter i store selskaper for å få meg og deg til å gjøre valg som holder økonomien på høygir. Det betyr at du og jeg har masse makt, men det er en godt bevart hemmelighet.

Det ér vanskelig å endre seg selv, men ikke umulig. Det er enda vanskeligere å endre andre. Jeg har engang lært at det er to ting som fører til at noen velger å endre adferd og livsstil.

Inspirasjon og Desperasjon

Forhåpentligvis rekker vi å endre kurs mens vi fortsatt kan gjøre det av inspirasjon og ikke i desperasjon.

Hvem vil vi være? En del av problemet eller en del av løsningen?

Alternativet er en såret klode som seiler gjennom universets store tomrom mens den helbreder seg selv. Sannsynligvis uten passasjerer.

Det var dystert 👀

Jeg tror det er mulig å få til en endring uten at økonomien må pumpes opp til det groteske gjennom produksjon og salg av unødvendige tingene. Ja til og med uten plastinpakkede badeender i flere farger. Jeg tror det er mulig å leve godt over hele verden, uten at vi dreper moder Jord. Vi trenger ikke være dødelige parasitter på kloden, vi kan være medarbeidere og nødvendige organismer i økosystemet.

Hva skal folk leve av hvis ikke økonomien går så det griner? Folk må jo ha jobber! Tja…må vi egentlig det? Det vi MÅ ha er ren, sunn, kortreist mat, rent vann, ren luft, sunne økonomiske, ekstremværbestandige hus som kan vare i flere århundrer, naturlige komposterbare og reparerbare klær, trygg og kjærlig familie, gode venner og gratis helsehjelp. Også må vi ha mening i livet og tid til å leve. Det er det vi MÅ ha.

Penger er et middel for å få dette. Jobb er en måte å få penger, men jobben trenger ikke være på duppedingsfabrikken den kan være i en lønnsom, lokal matvareproduksjon eller i en produksjon av nødvendige ting, laget av naturlig nedbrytbart materiale på en måte som gjør at det kan repareres. Og jobbene kan være som reparatører av alt mulig. Jobben trenger ikke være effektiv og ekspanderende lønnsom, den kan være økonomisk rettferdig og kvalitativ.

Men hvem er jeg til å mene noe som helst i denne sammenhengen, hva kan jeg gjøre? Jeg er jo bare én. En fabulerende drømmer? Eller en mektig forbrukerkraft? En middeldrende dame med mer enn nok jakker for de neste 10 årene og flere par sko enn jeg klarer å slite ut. Så langt fra noe maktsenter som det er mulig å komme. Men med et lite mål om å gjøre mitt beste for å unngå å kjøpe alt for mye unødvendige ting. Og med et håp om å klare og gjøre et mikro-opprør gjennom å være fornøyd med den jeg er og det jeg har. For jeg synes verden og menneskene i den, er verdt å kjempe for 🩷

En tanke om “Hvordan berge verden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: