Ansikter

Ansikter er veldig vanskelig å male. De forandrer seg hele tiden.

Når man maler portretter så er det ofte etter et foto, – som er tatt akkurat i det ene øyeblikket. Eller man har en modell, som må sitte musestille kjempelenge. Eller man kan bruke et speil, men da klarer man ikke sitte stille.

Og såkalt hudfarge! Den mest ubestemmelige fargen i hele verden. Svært individuell og sammensatt. Fra mørk blåbrun via alle gyllenbrune kaffebrune og mellombrune sjokoladefarger, innom forskjellige rosabeige toner, noen er grågrønn, blårosa, gulbeige og noen har sjatteringer fra lys blålilla via gylden til grønnrosa på en gang.

Ganske vanskelig altså. Og det før man begynner å pirke på proposisjon og likheter.

Jeg har valgt en egen løsning på utfordringene med å male ansikter. Jeg maler hovedsakelig etter hukommelsen. Uten modell, uten referansefoto og uten speil. Det blir det ganske mange interessante personer av.

Ofte tegner jeg folk i full fart, og da blir det i alle fall litt spennende å se om det ligner

Noen ganger har jeg prøvd å tegne etter foto. Her med sprittusj.

Her ble jeg inspirert av et bilde jeg så i et magasin. Det ble til tre søstre

Moen ganger maler jeg et ansikt til en følelse.

Andre ganger blir det litt mer gjenkjennelig

Av og til får jeg i oppgave å male et spesielt uttrykk.

Men noen ganger er det bare det å klare og fange akkurat dét blikket…

Jeg har langt igjen før det blir en Mona Lisa, kanskje mer sannsynlig at det kan bli et ‘Skrik’. Uansett er det morsomt å prøve og fange en liten bit av en personlighet i en hurtigtegning, en karikatur eller et maleri – fritt etter stemningen, følelsen og et vagt minne.