Startvansker

Jeg har avtalt med et av de mer seriøse nettgalleriene at jeg skal sende bilde av 10 av mine malerier. Så skal de vurderer om jeg får innpass. Det har superstressa meg i ukevis og jeg gikk rett i prokastineringsmodus. Men i dag bestemte jeg meg for at jeg skulle få det gjort.

Så jeg har ryddet vaskerom, vasket klea, bytta på kattedo, vasket badet, til og med bak dusjkabinett, startet med avtining av fryseskap, og nå endelig har jeg fått tatt bilder av 10 malerier. Så nå har jeg kollapset på senga, utslitt og superstressa 🤯

Jeg har arvet et sånt vanvittig avansert superkamera som jeg ikke har peiling på hvordan det skal stilles inn eller hvordan jeg får bildene ut av kamera og inn på PCen. Jeg klarte å finne en ledning som så ut til å kunne passe, og fikk koblet det til. Da skal selvfølgelig PC oppdatere seg. Og det viser seg at det er over 900 bilder på kameraet. 😫

Mens ting oppdaterer og laster og organiserer seg så drikker jeg kaffe med min mor og glemmer tid og sted. Plutselig er det ti minutter til butikken stenger og svisj svosj svusj ut døra og tiden går og batteriet i kamera tømmes fullstendig så når jeg omsider kommer tilbake til prosjektet filoverføring er alt dødt og må lades.

Jeg ligger på lading på senga igjen, og kamerabatteriet ligger på sin ladeseng og blinker. Etter en god stund prøver jeg igjen.

Ingen av bildene er brukbare. Kamerainnstillingene var innstilt på noe helt annet enn det jeg skulle ha. Og ikke planer om at jeg finner ut av det. 😔

Det er sånne ting som gjør at jeg ikke får særlig tro på at jeg blir noe mer enn en hobbymaler som bare viser frem til noen få høflig interesserte familiemedlemmer. 😖😝

Men på tross av startvanskene, og med litt teknisk hjelp, så fikk jeg sendt inn bilder. Og etter en vurdering så fikk jeg plass. Du kan nå finne noen av bildene mine hos NorthArt nettgalleri.

NorthArt nettgalleri

Du skal ikke drepe.

Du skal ikke hate heller….

Jeg mener mangt om mye og mye om mangt, men jeg prøver å ikke mene alt for mye om ting jeg ikke kan noe om. Dette fører til at det meste jeg mener resulterer i tusen spørsmål. Jeg har nemlig innsett at det ikke er så mye jeg vet nok om til at jeg kan uttale meg med bombastisk skråsikkerhet.

Men noe vet jeg!
Det er galt å drepe folk! Det er galt å skyte folk!
Det er galt oppfordre til å drepe noen!
Det er galt å planlegge å drepe noen!
Dette er jeg ganske skråsikker på.

Likevel lever vi i en verden hvor det er folk som er helt uenig med meg. De mener det er helt greit å drepe folk.

De synes det er helt ok å drepe folk som har en annen hudfarge, et annet kjønn, en annen tro, en annen mening, en annen legning eller en annen nasjonalitet enn dem selv.

Felles for alle dem som synes det er greit å drepe folk er at de hater noen de ikke kjenner.  De som synes det er greit å drepe andre, mener at de selv er opphøyet over andre mennesker slik at de kan bestemme hvem det er greit å drepe, hvem det er greit å hate.

Noen synes det er greit å drepe kvinner. Noen synes det er greit å drepe kristne. Noen synes det er greit å drepe lærere og elever. Noen synes det er greit å drepe muslimer. Noen synes det er greit å drepe alle som ikke har vinterhvit hud. Noen synes det er greit å drepe homofile. Noen synes det er greit å drepe fremmede. Noen synes det er greit å drepe politikere.

Det er noe her som tyder på at vi har et samfunnsproblem.
Det er forferdelig det som skjedde i Oslo nylig. Det var også forferdelig det som skjedde i Holmlia i 2001. Det var forferdelig det som skjedde på Utøya. Det er forferdelig hver gang det skjer en skoleskyting i USA. Det er forferdelig hver gang en kvinne blir drept for å ikke føye seg. Det er forferdelig det som skjer i Ukraina. Det er forferdelig når unge menn med livet foran seg dreper hverandre fordi de tilhører feil gruppe.

Nei, dette er ikke et forsøk på å ta oppmerksomheten bort fra Pridedrapene, dette er et forsøk på å vise at vi har et felles samfunnsansvar og at det finnes et holdningsproblem som faktisk rammer mye bredere enn enkeltepisoder.

Problemet starter lenge før noen tar frem våpnene og begynner å skyte. Det hatet som fører til drap starter lenge før. De som har kommet frem til at det er greit å drepe folk, våknet ikke bare opp en dag og bråbestemte seg for at nå skal jeg drepe noen, og det er greit.

De som dreper har en gang vært en uskyldig toåring som stabber rundt, de har vært femåringer på lekeplassen, tiåringer i skolen, kvisete tolvåringer, forelska sekstenåringer, lange og slentrete syttenåringer, attenåringer med ferskt førerkort og så videre. Underveis fra den toåringen og frem til den voksne som hater, -hater på internett, -hater i skjul, -hater på åpen gate, -hater i våpenbutikken og hater noen de aldri har møtt så inderlig at de møter opp for å dreper dem, – mellom den hateren og den toåringen så kunne noe vært gjort. Vi kunne alle gjort noe.

Alle som hater har deltatt i denne prosessen. Uansett hvem du er. Uansett hvem du har hatet, så er du med på å gjøre hat mot ukjente akseptabelt. Du er med på å skape den som til slutt dreper en annen.
Vi er alle ansvarlig for alle drap som skjer på grunn av intoleranse. Fordi vi alle er intolerante. Ja også du som nå leser dette å tenker at du ikke er intolerant, for kanskje du har ytret deg hatefullt om intolerante personer og grupper? Kanskje du har forbannet sjåføren i bilen foran deg, kanskje du har slengt ut av deg en sånn halvspydig kommentar om kvinnelige politikere, innvandrerne, flyktninger eller NAVere? Kanskje mente du det egentlig ikke, men det føltes godt å bare spy utav seg litt akkurat der og da. Det er jo ikke så farlig. Eller er det det?

Nå når jeg skriver dette, forventer jeg negative reaksjoner. Jeg forventer hets. Jeg er usikker på om jeg skal publisere det, fordi jeg er redd for kommentarfeltet.
Jeg er kvinne, jeg forventer at hater tar form av kjønnhets. Jeg er kristen, jeg forventer at hatet kommer i form av å bli dømt til evig ild fra noen, og latterliggjøring fra andre.

Men jeg skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv så jeg må jo si noe i alle fall. Jeg skal jo elske min neste som meg selv, og tilgi mine fiender. Jeg har engang lært at jeg skal gjøre mot andre, det jeg vil at andre skal gjøre mot meg.
Verden går fremover, ett menneske i gangen, og jeg må starte med meg.
Så her er mitt lille rop i mengden:
DET ER IKKE GREIT Å SPRE HAT. DET ER IKKE GREIT Å DREPE FOLK. DET ER IKKE GREIT Å BARE SE PÅ AT DET SKJER.

Jeg kommer ikke til å hate deg, og absolutt ikke til å drepe deg selv om du er uenig med meg.

Så pass på hva du sier, tenker og føler, for hat er smittsomt og dødelig.

💞

Litt om NeuroArt

Neuroarts er den tverrfaglige studien av hvordan kunst og estetiske opplevelser målbart endrer kropp, hjerne og atferd og hvordan denne kunnskapen omsettes til spesifikke praksiser som fremmer helse og velvære.

Det innebærer forskjellige typer kunstnerisk utfoldelse. Og du kan lese mer om det Her

Jeg snublet over begrepet da en malervenninne delte denne linken, så jeg måtte jo bare prøve.

Jeg ble dermed først oppmerksom på tegning og maling som neurart. (Begrepet må ikke forveksles med neuralgia, som er en sykdom)

Oppskrifta er i grunnen ganske enkel, og hvem som helst kan gjøre det. Hvorhvidt det har noen reell terapautisk eller lindrende effekt på noe som helst, det overlater jeg til den enkelte å finne ut av. Jeg vet heller ikke om det faktisk kan regnes som kunst, men det er jo svært mye som kan gå inn under paraplyen kunst. Her kommer i alle fall en forenklet steg for steg oppskrift for dem som vil prøve.

DU TRENGER

  • Tusj
  • Papir, gjerne A4, men ta det du har.
  • Tid og sted til å jobbe uforstyrret en god stund.
  • Fargeleggingsredskaper etter eget ønske.

SÅNN GJØR DU

  1. Problem – Fokus. Hva i livet ditt stresser deg, plager deg akkurat nå? Dette skal være fokus for tegneprosessen. Føl på det ca 5 minutter før du begynner å tegne.
  2. Drodling – Frigjøring. Skrible, drodle, krusedulle hvor som helst på arket. Ha fokus på problemet ditt og la følelser og frustrasjon komme ut gjennom tusjen. Ikke tegn med vilje. Gjerne forsøk å tegn streken motsatt vei av det hånden vil gå. Tegn til du er ferdig. Du vet når.
  3. Avrunde hjørnene -Forvandling. Det hvor linjer krysser, eller der du har tegnet spisse, skarpe kanter, der runder du av, fyller inn og gjør det mykere. Dette skal du gjøre uten å bli avbrutt eller ta pause. Du omformer stresset til ro.
  4. Fyll ut flere linjer. Før linjer som stopper, videre ut av arket. Fyll på der du føler at det trengs flere linjer.
  5. Avrund igjen, der det kommer skarpe kanter og hjørner. Når du har rundet av, og fyllt inn så mye du trenger er tegningen ferdig.
  6. Fargelegg. Bruk tusj, kritt, maling, fargeblyanter, det du liker. Fargelegg slik du ønsker. Så mye eller lite du vil.

Oiii, det er vår! – Nei forresten, jo,vent, nei

Jeg vet ikke om coronaisolasjon har gjort noe med tidsoppfattelsen min, eller om det er kosmiske forstyrrelser i atmosfæren som er årsak til forvirringen.

Jeg er nemlig ganske sikker, ja nesten helt sikker på at det var vår i forrige uke. Jeg har bevis også. Jeg har nemlig plantet en busk. Som snødde ned. Og jeg har sommerdekk på bilen! Ja, jeg vet. Jeg er dels optimist dels idiot.

Gubben er værsjuk av natur, og snømåker av yrke (bl.a) så la meg si det slik, snøen tiner raskt rundt husveggen her når han tar bunntenning og må ta ut snøskufla som var satt bort for sesongen. Altså er vi to forvirra væroptimister.

Jeg kom plutselig på pinsria. Den kommer jo skjelden og aldri før i slutten av mai, starten på juni, og det er jo lenge til. Jeg sjekker bussruter, for det er ikke aktuellt å legge om til vinterdekk igjen, det har jeg skjønt.

Det er ustabilt i polare strøk. Og hukommelsen påvirkes uten tvil av vårvideoer fra varmere strøk sør for Dovre. Men i dag var det + 4 og streif av solgløtt, så prosjekt elg-gjærde rundt solbærbuskene ble utført av hr. Ilbygg.

Neste prosjekt er pallekasser. Tenker å dyrke frosne jordbær til smoothie og kanskje sånne små frosne brokkolitopper. Må vel være rett klima for sånt.

Jeg bare fortsetter å drodle blomster mens jeg venter.

Hvis du har lyst å få litt vårstemning får du her muligheten til å lære En vårsang mens vi venter

Ytrings-ekstremisme

Når ideologien din er bygget på gode ting som fred, frihet og likhet for alle og idealet er kjærlighet, toleranse og inkludering. Hvis visjonen er frie rammer og fleksible regler, kan du da være ekstremist? Det er jo viktige og flotte verdier i vårt åpne og likeverdige samfunn, ikke sant?

Hva om frihetsidealet har blitt din identitet, og ideen fullstendig absorberer din personlighet? Enn hvis ideen er viktigst av alt og den blir rammene for dine personlige yttergrenser og du som individ ikke eksisterer mer.

Når kjærlighetsidealet gir deg friheten til å slippe å velge, slippe å tenke, slippe å forholde deg til andre mennesker og deres smerte, fordi den blir ugyldig når den ikke stemmer med dine verdier.

Når du slipper å stille spørsmål med noe, fordi du allerede har funnet sannheten. Den ene sannheten. Sannheten over alle sannheter, som er svaret på alle spørsmål, som skal gi fred og frihet til alle.

Når du ikke lenger kan lytte, når dialog er uønsket, når nåde ikke finnes, når barmhjertigheten i deg er død. Når alle må tenke som deg og inkluderingsreglene dine blir ubrytelige. Når du og ideen din er ukrenkelig, mens de andre ikke har verdi.

Når du hater den som mener noe annet enn deg, og de ikke fortjener å leve. Når metoden er vold og trusler, taushet er målet og dommen er ønske om død for de andre. Har du da blitt en ekstremist?

Når du ikke kan tolerere intoleranse, du moraliserer for moralister, du mobber mobbere og hater hatere, hva er du da?

Kanskje du har blitt et helt alminnelig nett-troll?

Selv om alt du ønsket var at den andre idioten skulle skjønne hvor trangsynt og intolerant han var, og bare innrømme at du har rett.

Ytringsfrihet er vanvittig viktig, men når det fører til ytringsmisbruk og ytringsavhengighet gjør det også stor skade.

Ytringsfrihet som brukes til løgn og undertrykkelse er ikke ytringsfrihet. Det er ingen frihet i løgn, ingen sannhet i undertrykkelse.

Ytringsfrihet er DIN personlige frihet til å ha DIN personlige mening og trygt kunne si den høyt uten at DU risikerer for at fengsel, tortur, dødsstraff eller andre sanksjoner fra stat og myndigheter.

Ytringsfrihet er ikke din frihet til å hindre andre i å ha sin mening eller din frihet til å trakasere andre fordi du mener noe om dem. Det er ikke ytringsfrihet! Det er drittsekkfakter. Fort gjort å ta feil når man trenger å rettferdiggjøre seg selv for å hetse noen.

Det gjelder også når du hetser noen for å være intollerant…

Mer om maleprosesser.

Dette er for de av dere som er spesiellt interessert i hvorfor maleriene blir som de blir. Det handler om prosesser.

Pandemien har gitt meg mulighet til å delta i en gruppe med en kunstlærer som gir gode tilbakemeldinger, innspil, og veiledning. Vi er en liten gruppe som møtes på nett et par ganger i mnd. Det er alltid noe å spekulere på etter hvert treff. Det er stadig noe å gripe fatt i.

Jeg holder fortsatt på med prosjektet «å finne mitt eget billedspråk», blant annet.

Jeg klarer ikke helt å balansere kreativitet og «produksjon» ( i mangel på et bedre ord) Jeg misunner dem litt, de som på forhånd vet hva de skal male. De som finner et motiv, og lager et bilde av det valgte motivet.

Jeg maler som oftest en følelse eller en tilstand. Og det er jo i grunnen ikke noe motiv.
Det er egentlig litt sånn at jeg maler som en gal mens jeg føler ett eller annet og når følelsen er borte, ferdigfølt, bearbeidet etc så er maleriet «ferdig». Den kreative prosessen er ferdig, jeg er ferdig.

Så må jeg vurdere det jeg har kreert. Jeg ser stadig at motivet/bildet på arket/lerretet ikke er «teknisk riktig» og når jeg skal over i produksjonsfasen og begynne å justere på komposisjon, perspektiv og sånn, så blir det ofte bare rot.

Jeg ser at det er forbedringspotensiale, men jeg ser ikke alltid hvordan og hvorfor ting kan forbedres.

Jeg klarer, hvis jeg konsentrerer meg veldig og ikke føler noe, å male teknisk bedre. Hvis jeg tenker bevisst på å følge «reglene» så klarer jeg å produsere bilder som er på nivå med en del godt betalt kunst. Av og til i alle fall.

Også har jeg en tredje arbeidsmåte, hvor jeg slumper til å lage noe veldig bra, helt ut av det blå, på få minutter. Ting som er ferdig nesten med en gang. Og jeg skjønner ingenting av hva som skjedde.

Jeg misunner også dem som klarer å jobbe systematisk, steg for steg, lag for lag, strøk for strøk. Jeg maler mer en dæsj sånn og en dose slik. Litt sånn ad hoc, etter innfallsmetoden og på lykke og fromme. Jeg følger hjertet, lysten og tilfeldigheter. Jeg kan bli manisk opptatt av noe en stund, og da kan jeg, hvis jeg er heldig, tilegne meg en mengde kunnskap på kort tid. Men jeg er elendig til å øve og repetere. Så…god på teori, ikke fullt så dreven i praksis.

Maleri er for meg hovedsakelig selvutvikling og innvikling, – tror jeg. En kronglete kommunikasjon mellom meg og meg.

Det har blitt sakt at maleriene mine sprenger formatet, går ut over rammene, at det for mye som skjer på en gang, – det er like beskrivende for mine maleriske prosesser som for mine indre prosesser. Lag som ligger utenpå lag, dårlig integrert, lite bearbeidet, mot en bakgrunn som ikke er modelert. Kunne like gjerne vært en psykoanalyse som en bildeanalyse. Finne noen rolige flater, og få noe å feste blikket på. I wish!

På den andre siden er det også – grensesprengende, grenseoverskridende, ekspanderende, uhemmet, rått, ubearbeidet, urolig, forstyrrende, ekstremt, breddfull, overveldende, massivt, ærlig og plagsomt.

Jeg mistenker at jeg nok aldri kommer noe særlig langt med min kunstneriske «karriere» Jeg har ikke nok ambisjoner, jeg er for sta og egen, for ustrukturert og impulsiv og sansynligvis litt for lat i tillegg. Jeg er i tillegg en elendig selger, og enda dårligere PR strateg. Dette er jo ingen god reklame for min kunst. Jeg bryter alle prinsipper om god markedsføring, men det får så være. Dette er slik det er på det nåværende stadige. Det er kaotisk og uoversiktlig. Det er prøving og feiling. Det er mangel på mestring. Det er underveis. Det er livet. Det er kunst.
Og hvem vet egentlig hva kunst er…?

Absolutt Abstrakt, prosessen bak…

Serien består av 8 bilder, akryl på lerret. Forskjellige størelser.

Jeg startet arbeidet med planleggingen i desember 2021, serien ble ferdigstillet april 2022.

Prosessen handler om å erkjenne og godta at det som ér, det er som det er. Det trenger ikke være noe spesiellt eller noe definert for å være noe.

Hjernen vår er skrudd sammen slik at vi leter etter mening og sammenheng i alt som er. Vi vurderer nytteverdi, dekorativ verdi, kvantitativ verdi og kvalitativ verdi.

Blikket vårt søker etter noe som ligner noe kjent. Vi ser etter ansikter, skikkelser, landskap og natur. Det gjør også jeg når jeg maler.

I denne serien har jeg derimot gjort det stikk motsatte. Jeg har valgt å strebe etter det totalt nonfigurative. Det som ikke kan beskrives med ord. Det som overhodet ikke er gjennkjennbart, men er totalt nytt og ukjent.

Ingen av bildene har tittel. Tolkningen er opp til betrakteren. Ingen teori er feil, og ingen er riktig. Bildene er det de er i seg selv, verken mer eller mindre.

Å bestemme seg…

Jeg er en ræcer på å bestemme meg. Jeg gjør det om og om og om igjen. Nå som jeg driver å lærer meg hjemmeside må jeg bestemme masse. Det er ikke store livsviktige avgjørelser, men det betyr ikke at de ikke er vanskelige.

Hvor skal tingene være? Hva skal få være med, og hva må bort? Hva er bra nok, og hva er for dårlig? Hva vil jeg oppnå med siden min? Hvordan skal jeg i tilfelle få det til? Dette er prosesser man må gå gjennom også i livet ellers. Bestemme retningsvalg. Eller ta tilpassningsvalg når retningen blir endret av omstendigheter utenfor din kontroll.

Å vurdere hva som skal få være med videre i livet, og hva man er ferdig med, er heller ikke enkelt. Det er så mange faktorer som gir oss bindinger til ting. Hvor mye arbeid, energi og penger har du lagt i det? Hvem fikk du det fra? Hvilke minner vekker det?

Sånn er det med følelser og holdninger også. Noen blir utdaterte og må revurderes. Andre er det vanskelig å gi slipp på. Så når jeg skal lage hjemmeside så pirker alle disse spørsmålene litt i livet mitt også, og omvendt.

Verdivalg

Jeg synes det er viktig å ta avgjørelser ut fra egne verdier. Det er ikke alltid like lett, spesiellt ikke hvis mine verdier kræsjer med resten av verden sine verdier. Men om man må gå på tvers av egne verdier over tid, så tærer det på psyken og sjela. Det kan altså vær lurt å ta det på alvor, selv om det kan virke mindre betydningsfullt enn andre ting som presser på.

Hva er dine verdier? Hva veier tyngst når du skal bestemme deg for hva du skal gjøre nå?

Det eneste bestandige er forandringen.

Viktige ting

Av alle de viktige tingene i livet, finnes det en liten ting. En liten ting som ikke akkurat skriker om oppmerksomhet, men som er ekstremt viktig. Desverre er det slik med de fleste superviktige ting, at de egentlig ikke merkes noe særlig.

Pusten for eksempel. Vi ofrer det knapt en tanke. Søvn – søvn er bortkastet tid. I alle fall i ungdommen. Men så. Den dagen du ikke får sove, da oppdager du hvor viktig det er. Og får du ikke puste, ja da er det plutselig viktig. Det var ikke noen av disse tingene jeg tenkte på, men det jeg tenker på er minst like viktig.

Jeg er ikke sikker på hva det heter en gang. Det ligner på hvile, men hvile, som også er veldig viktig, er noe man gjør når man er sliten. Så det er ikke helt det samme. Noen kaller det for «Å bare være» men jeg synes ikke det er helt dekkende. Kanskje ligner det litt på mindfullnes og aktiv tilstedeværelse? Men slike begreper har et snev av forventning om fokusert analyse i seg.

Nei, det jeg tenker på det er den tilstanden du har når du ligger på ryggen i gresset og ser på skyene. Eller når du koser deg med å gjøre ingenting, eller når du gjør noe du koser deg med uten å stresse med alt annet du «burde» gjort. Jeg kaller det for å svime rundt, sose i sin egen verden eller bare sitte å kope.

Det er et grunnleggende element i å nyte livet. Fokusere på noe som er ekte, gratis og tilgjengelig uten anstrengelse. Glede seg over noe som er akkurat her og nå. Bare være tilfreds med det som ér en liten stund.
Dette er like viktig som pust og søvn. Uten denne svimingen og sosingen blir livet borte. Det bare fyker forbi, skjer mens du har helt andre planer. Ungene blir voksne, relasjoner dør, helsa ødelegges av stress, livet blir meningsløst og til slutt forsvinner den du en gang var, som du var ment å være.
Sosing er ikke effektivt, lønnsomt eller konkurransedyktig, men plutselig en dag er det livsviktig.

Å ligge i grønne enger…