Bortenfor tid og rom.

En kunstreise gjennom det ukjente.

Verket består av fem malerier i en serie, med et dikt til hvert maleri.

Verkene formidler følelsen av å sveve eller flyte gjennom ukjente sfærer og farvann.
De handler om når livet er i voldsom endring og du plutselig ikke vet hva som er opp og hva som er ned lenger. Når du mister fotfestet og kontrollen, men likevel kan føle deg trygg i svevet, i fallet eller i stupet så lenge du bare holder blikket festet på fokuspunktet.
Her kommer det guddommelige nærvær i livet til syne gjennom fornemmelsen av evighet og balanse.

Stille storm i en lukket kropp,
hemmelig og taus.
En anelse av uro.
Et anelse av angst.
Verdiløs.

Stille hvile i en himmelsk favn.
Et menneskebarn, hva er vel det?
Elsket.
Et sandkorn i stjernevrimmelen,
skapt der i himmelen,
som et frø, en liten gnist.
Slukner fort, blir litt trist.

Ut av kaos stiger kosmos,
overveldende og stort.
Et pust går gjennom siv.
Det er liv.
Uten feste, uten grunn.
Et evig fall har ingen bunn.
Uten maske er det lett.
Å la seg løfte og bli sett.
Å la sitt fall bli til et svev.
Helt uten strev.
Der evigheten bor
trengs det ingen ord.
Når alt er sagt og alt er gjort
og alt har gått så alt for fort
og stjernedryss som englekyss
blinker i det fjerne.

Når kjærlighet er alt
og tårene har talt,
da er vi fremme,
jeg og du.
Da er vi hjemme.
Et sted der i det fjerne som en stjerne full av håp,
en ukjent sannhet lyser 
i minnet om en dåp.

En evig flamme brenner
og hver livsgnist tenner.
En mystisk ild og glød
som overvinner død.

TANKEN BAK.

I dag tror vi på egne krefter og forstand. Vi stoler blindt på oss selv.

Men hva skjer med oss og selvbildet vårt, når sannheten om livets brutale sårbarhet erkjennes?

Hva skjer i det øyeblikket vi innser at vi er utilstrekkelige, dødelige og alene?
Vi faller utenfor, mister fotfestet og kontrollen. Vi sliter med å finne mening, håp og tilhørighet.

Er Gud der da? Kan vi erfare Guds nærvær? Kan vi tillate oss å stole på Gud? Finnes det evige sannheter og verdier? Har vi verdi? Er vi elsket?

Kan vi sveve i stedet for å falle?
Kan vi flyte i stedet for å synke?
Da kommer kosmos ut av kaos.

Bildene inneholder kaos, trusler og forvirring, men de inneholder også fred, trygghet og overblikk. De inneholder et guddommelig nærvær som ikke er tydelig identifiserbart.

Serien består av

4 malerier 65 x 81 cm
1 maleri 70 x100 cm (bilde 5)
Alle er akryl på lerret.

Prosjekt forberede kunststudie

I vår fikk jeg den strålende ideen at jeg skulle melde meg på et semester nettbasert kunst og male undervisning 😃

Atelieret må ryddes

Ikke tok jeg med i beregningen at mannen ❤️ hadde planer om å renovere stua, til tider i samarbeid med hunden.

Foruten hunden og en god hjelper til, så ble jeg utnevnt til håndlanger, med-spekulerer og assisterende assistent.

Alle møblene måtte ut av stua og alt nikknakk fra skuffer og skap havnet på nye og uoversiktlige steder. Inkludert på «atelieret» mitt. Så før jeg kunne gjøre noe som helst måtte jeg rydde.

Jeg har også fått en ny hjelpemiddel-stol som skal lette min hverdag. Men den krever at jeg får et høyere arbeidsbord. Så da måtte jeg kjøpe bordforhøyere.

Min travle mann hadde ikke tid til å løfte bordet så jeg fikk satt dem på. Jeg måtte vente minst et par timer hvis han skulle hjelpe meg. Men det har ikke jeg tålmodighet til. Så som det stabeistet jeg er bestemmer jeg meg for å gjøre det selv. Med resultat som forventet. Kink i ryggen.

Idiot🤬 tenker jeg i det jeg hører smellet i bekkenet. Jeg lurer bordet forsiktig ned. Jeg har klart å få på to forhøyere, veldig irriterende å ikke få på de andre to 🤬

Etter mye frem og tilbake og akkedering kommer jeg frem til at jeg neppe blir noe verre i ryggen enn jeg er, så jeg prøver igjen. Og med veeeeldig forsiktig lirking, offing og stønning klarer jeg å få på plass de to siste.

Så nå er jeg klar for å delta på kunstundervisningen. I teorien i alle fall. Men jeg må vel vente til jeg klarer å sitte oppreist.

Bordforhøyer er på plass.

Naturlig adferd

Er det ikke underlig hvordan grunnleggende menneskelig oppførsel, som å synge, danse og lage kunst, nå blir betraktet som spesielle ferdigheter og unike talenter i stedet for en form for naturlig menneskelig adferd?

Det har blitt slik at det som er helt naturlig for mennesker å gjøre, på samme måte som det er naturlig at fugler synger og fisker svømmer, gjør man nå for å bli flink i det, i motsetning til å se det som en del av vår naturlige adferd.

Musikk, dans, drama og kunst er det samme som å synge, spille, danse, fortelle historier og lage bilder på forskjellige måter. Dette er en naturlig menneskelig adferd og man trenger ikke være særlig flink til noe av det for å ha nytte og glede av det.

Det ligger i vår natur. Så lenge det har vært mennesker har vi danset, laget musikk, sunget, tegnet og fortalt historier. Det er ikke kun for de spesielt interesserte, det er for alle, egentlig.

Synd at så mange av oss har mistet både motet, troen på egne evner og viljen til å uttrykke seg fritt på kreative måter. Heldigvis er det slik med den kreative siden av den menneskelige natur, at det er aldri for sent.

Og det er alltid gøy! Enten man synger i kor, i dusjen eller i bilen. Det gjør godt å bevege seg til musikk, enten det bare er å trampe takten under bordet, digge villt i garasjen, vugge sammen på stuegulvet eller danse på offentlig sted. Dramatisk historiefortelling er for alle, enten man forteller fiskeskrøner, grisevitser, familiesagaer eller lager revy og teater. Til og med drodling på servietter er et aspekt av «tegning, form og farge» eller «Kunst og kulturlivet»

«Kreativitet er intelligens som har det gøy» har en eller annen sagt en gang. Det er i alle fall veldig nødvendig med fantasi, skapertrang, lek og moro for å være et helt menneske.

Sentralisering og globalisering

Politikk er ikke mitt favorittema, derfor hopper jeg rett over det. Men jeg må jo spekulere litt likevel.

🌍 Verden blir mindre påstås det. Det betyr at flere mennesker, ting og informasjon reiser raskere og flere ganger rundtomkring overalt enn før.

🌏 Globalisering betyr at vi, altså vi som har penger til det, bruker hele verden. Der vi før fikk kjøttet fra fjøset eller nabogården, får vi det nå fra Ghana og Texas, mens vi sender svinekjøtt og laks til Kina. Og vi vet jaggu ta hva naboen spiser på ferie før han har kommet hjem.

🏙 Sentralisering betyr at alt skal samles i og rundt byer, helst så nært havet som mulig. Med alt så mener jeg sykehus, skoler, administrasjon, butikker og kultur.🏤🏥🏫🏭🏪🏰🎠🎡🎢

Det ser ut for meg som om det noen få logiske brist i dette systemet.

Hvis alt og alle i rike land flytter til byene, ved havet, så blir det ikke noen rike bønder igjen som kan lage mat til oss lokalt. Det går fint. Det er plass til å dyrke mat på hustakene i storbyene. Det er selvsagt ikke noe problem så lenge vi kan kjøpe kjøtt fra mindre rike bønder, i andre verdensdeler. Vi kan få det transportert hit på mange energikrevende måter. Det er altså helt unødvendig å bo på landsbygda. 🚜🌄

I alle fall så lenge de ikke trenger maten sin selv. Blir det noen få grader varmere i verden, og det blir det, så er det ikke sikkert de har kjøtt til overs, eller ris, mais og hvete. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva eller hvem som er årsaken til at det blir varmere, det er ikke så viktig. Det som er viktig er AT det BLIR varmere. 🥵

Når varmen kommer så stiger havet etterhvert. Det stiger jo allerede. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva eller hvem som er årsaken til at det stiger, det som er viktig er AT det stiger. Det vil si at de som bor ved havet, altså fryktelig mange % av verdens befolkning vil bli våt på beina. Blant annet. 🏝🌊

‘Blandet annet’ vil si ødelagte kloakksystem, kjellere, elektronikk, elektriske systemer, T-baner,🚇 vannledninger, veier,🛣 kabler, havner og annet mer eller mindre nødvendige greier for å drifte byer. Matlager og butikker må flyttes, ja det blir faktisk masse ekstra arbeid. Mange steder vil også drikkevannet bli ødelagt.

Jeg tenkte at jeg ikke skulle tenkte på monsuner og sykloner, men bare vanlige norske høststormer. Det blir jo litt mer actionfylte høster med en meter eller to mer med vann i Oslofjorden, Tronhjemsfjorden, Vestfjorden osv. Kan bli vått både i operahuset og i Stormen kulturhus. Nidelva vil nok fylle Solsiden med brakkvann og Olav den hellige vil bli våt på beina igjen. Men pytt.

Det ser ut til at både politikere og velgere flest ønsker at alle bor i byer. Det er enklest slik. Og billigst. Heldigvis er menneskene ganske fredelige skapninger, så de klarer å bo flere millioner tett sammen uten å drepe hverandre.☮

Nå som vi har vært i mer eller mindre ufrivillig isolasjon rundt om i verden ser vi enda en ulempe med sentralisering. Smittespredning. 🤢😷🤒

Noen sa en gang – bygg en mur rundt byen og vent. Så får vi se om kloremerkene blir på innsiden eller utsiden av muren etterhvert. Det tok ikke mange dagene før folk ville på hytta utenfor byene. 🏕🏡

I India ble det også store folkevandringer ut til landsbygda igjen. Dersom vannet stiger blir store deler av India forvandlet våtmarksområder.

Byer er gøy. Og det er økonomi som driver dem. Det produseres ikke noe som kan holde folket som bor i byen i live mer enn tre dager. Byen er ikke selvforsynt, tro det eller ei. Men de er gøy. 🎡🎉🎊🎭

Så hva gjør vi da? Hvis byøkonomien som holdes oppe av å produsere tjenester og underholdning kolapser? Vi kan ha det gøy på landet også. Men vi har ikke sykehus tilgjengelig. Alt annet har vi, i tillegg til produksjon av det vi trenger for å faktisk overleve.

Rent historisk sett så er det vi trenger sykehus til noe helt annet enn for 100 år siden. Da døde vi av bakterier og infeksjoner. Nå dør vi av livsstilsykdommer. Så om vi legger om livsstilen og bygger fødestuer så trenger vi kanskje ikke sykehus på landsbygda 🤔

I 2015 bodde det 3,7 milliarder mennesker i byer. Tallet har økt. Nesten all befolkningsvekst skjer i byer. Om 30 år bor 6,2 milliarder i byen, hvis det går etter beregningene. 66% av verdens befolkning.

I Norge bodde 8 av 10 i by og tettsted pr. 2016. I følge SSB. Hva det betyr i realiteten er ikke greit å finne ut av. Men det betyr i allefall at folk bor i større eller mindre klynger. Og det er ikke særlig stor forskjell på fylkene. De som skiller seg ut er området rundt Oslofjorden, der bor nesten alle i byer og tettsteder, og i fylkene over Dovrefjell og deromkring bor færrest i byer og tettsteder. De fleste bor i fjærsteinan. Byen ligger ved havet i de aller fleste tilfeller.

Det vil si at bare 2 av 10 bor slik at de faktisk kan produsere mat til de andre 8😳 Unntatt fisk da. Man kan jo fiske både fra Aker brygge, operahuset, den gamle bybro og andre steder i byene. Og man kan jo dra ut med fritidsbåter å fiske.

Så hvor vil jeg egentlig med tankerekka mi? Ingen steder. Jeg bare lurer på hvordan verden ser ut om 20 år. Bor det folk på landet? Er byene oversvømt eller har man flyttet dem lenger opp i fjæra? Har folk flyttet på Hytta? Hvor får vi maten fra? Hvem lager maten vår? Kan folk dyrke mat? Eller har de glemt hvordan det gjøres. Jeg er ikke sikker på at jeg ville klart å dyrke, fange, fiske det jeg trenger for å faktisk overleve om jeg måtte. Kunne du?

Taper eller vinner?

«Det viser seg at barn med god selvfølelse ikke nødvendigvis presterer bedre enn barn med lavere selvfølelse. Faktisk viser det seg at barn med lav selvfølelse vil jobbe hardere» Sitat fra en artikkel om skoleprestasjoner og barneoppdragelse. Jeg garanterer ikke for at det er riktig, jeg har ikke sjekket kilder. Men artikkelen satte i gang en tankerekke om helt andre ting, uavhengig av sannhetsgehalten i artikkelen.

Vi lever i et produser og prester samfunn. Et konkurransesamfunn. Å være best er grunnstammen i mange ting.

Idrett for eksempel. Her er det veldig viktig å være best. Dette starter tidlig. Gå om kapp på ski, fotballturnering, klatrecup, svømmestevne. Det er viktig å vinne, å være best. Vi lærer dette veldig tidlig. Alt som kunne vært felles lek blir en konkurranse. Bare for moro sier de voksne. Moro for hvem? Det er mange som ikke er best.

Skolesystemet viderefører dette. Vurderinger og rangeringer. Noen gjør det bedre enn andre. En er best og flinkest. De fleste er det ikke.

Underholdning; det er om å vinne. Det være seg sjekkeprogram, danseprogram, sportsendinger, musikkonkurranse, Oscar utdeling, valgdebatter og alle såkalte «reallity» program. Alle kårer en vinner. EN! – de andre er tapere.

De norske idealene gir svært blanda signaler. Vi har fått likhetsprinsippet inn med morsmelka. Vi har lært at vi ikke skal skille oss ut på noe vis. Unntatt hvis du er best i noe da.

Det er lov å være en offentlig kåret vinner. Samtidig skal vi ikke være strebere og vi må ikke tro at vi er noe, selv om det er typisk norsk å være god. Helst best.

Når vi har kommet så langt at vi er på vei inn i yrkeslivet, så får vi høre at alle kan bli akkurat det de vil bli.

Dette er ikke sant. Beklager, men sånn er det. Det er ikke mulig for alle å bli best. Det er bare noen få som blir det. De få blir best på sine områder, resten av oss blir alt fra helt ubrukelig, via helt ok til ganske god på forskjellige områder.

Likevel må vi konkurrerer om jobber, lønninger og posisjoner. Mange av oss vil aldri bli det vi ville bli. Mange blir ting de aldri ville bli. Noen finner ikke ut hva de vil.

Det er faktisk slik at ikke alle kan bli president i USA, selv om det kan virke slik. Alle kan ikke bli astronaut, filmstjerne, hjernekirurg, psykolog, lokomotivfører, fotballproff, TV kjendis, sjakkmester osv. Noen av oss blir ting vi aldri drømte om, som for eksempel syke, gravide, folkevalgt, arbeidsledig eller påkjørt.

Vi lever i et samfunn med sterk tro på at det er viktig å prestere og produsere. Vekst er viktig. Verdier som effektiv, rask, lønnsom og konkurransedyktig står høyt i de fleste bedrifter. De vil ha ansatte som kan jobbe under press, yte optimalt, være utadvendt og engasjert, i tillegg til å være best på sitt område.

De samme bedriftene sørger for at overskuddet vokser gjennom å selge sine varer og tjenester. De må være best for å tjene mest. For å bli det må de både skape et navn og et godt rykte, samtidig som de skaper et behov for det de selger. Reklame.

Denne prosessen er årsaken til at vi forbruker naturressurser, at vi produserer og kjøper masse vi egentlig ikke trenger, at vi utnytter mennesker som er dårligere stilt og at vi produserer søppel i alle varianter i haugevis.

Så hvorfor fortsetter vi på den karusellen? Hvorfor konkurrerer vi om å være best? Hva vil det egentlig si å være best? Størst hus? Høyest lønn? Flest følgere? Mest medaljer? Flest biler? Størst rumpe? Raskest i løypa?

Vi konkurrerer fordi vi tror vi må være best for å være attraktiv. Vi vet egentlig ikke hva det vil si å være best, for selv om du er best på ski så er det noen som er bedre på skøyter. Vi bare drives av et behov for å bli elsket, finne partner, få barn, være attraktiv, være innenfor flokken. Være trygg.

Så var jeg rundt. «Barn med god selvfølelse produserer dårligere enn barn med lav selvfølelse» ( fortsatt uten kildesjekk)

Det vil altså lønne seg for et kapitalistisk samfunn at individene føler seg mindreverdig. Da vil de anstrenge seg hardere for å bli elsket. De vil kjøpe mer de ikke trenger, jobbe hardere for lavere lønn, ofre mer for å få anerkjennelse. De vil også være villig til å gå på tvers av egne interesser, utføre ordre, tvile på egne verdier og meninger. De er lettere å lede, lure og kjøpe. Det gir penger i kassen for de som har makten, enten det er politikere eller selskap eller andre med makt og innflytelse.

Mennesker som har god selvfølelse har oftere omsorg for andre. Det ser ut til at de ikke er så opptatt av å vinne konkurranser, uansett hvilken. De trenger ikke gjøre seg fortjent til å bli elsket. De har kanskje vært elsket fra starten? Akkurat slik de er. Uavhengig av prestasjoner. Dette gjør dem mindre villig til å la seg styre.

Betinget kjærlighet derimot gir lavere selvfølelse. Kjærlighet som belønning for prestasjoner gir lav selvfølelse. Din verdi er da avhengig av at du presterer bra. Jo bedre prestasjon jo mer kjærlighet. Du må vinne. Ett eller annet, hva som helst egentlig, bare du vinner, for da får du mest kjærlighet, mer enn de andre. Klarer du derimot ikke å vinne, så er du en taper og får ingenting annet en skam. Følelsen av å aldri strekke til, eller være god nok. Du kan kanskje skaffe deg selvtillit gjennom å vinne, men det er ikke noe garanti for selvfølelse.

Det er mye glede som er ødelagt av at det måtte kåres en vinner. 1 glad vinner og 29 skuffede tapere. Men slikt blir det god økonomisk vekst av. Fornøyde folk trenger ingenting, misfornøyde folk er bunnløse forbrukere.

Selvfølelse får man av å oppleve seg elsket, verdifull og sett. For det man er, og ikke det man presterer. Dersom man kan oppleve seg selv som mottaker av gudommelig kjærlighet og som uendelig verdifull i alle situasjoner fra krybbe til grav, så gjør kanskje det noe med selvfølelsen. Da blir det kanskje ikke så viktig å prestere eller å vinne?

Hvorfor liker jeg deg?

Jeg begynte å tenke over hva det er som gjør at jeg liker enkelte mennesker svært godt. 🤔

Er det fordi de er modellvakre? Nei. Jeg liker mennesker med sjarm, mennesker som viser sitt sanne ansikt, smiler og gråter, har myserynker av sol og bekymring, de som har sovet med håret på , men likevel åpner døra i nattpysjen når du kommer tidlig en søndag.

Er det fordi de har perfekte hjem, fin bil og flott hage? Nei. Jeg liker mennesker med åpne hjem. Hvor man kan komme på uanmeldt besøk, få en varm kopp i hånden, enten ved kjøkkenbordet, på trappebesøk i sola, eller plutselig en dag i finstua med gullkantet kopp bare fordi det søndag ettermiddag og koppen skjelden får kommet ut av skapet. Folk med biler som kan frakte ting og tang og folk og dyr full av sand og is og moro til og fra alle steder.

Er det fordi de er superflinke og effektive og aldri gjør feil. Nei, jeg liker mennesker med tålmodighet til å hjelpe meg, som kanskje kan lære meg noe, som er rause både med egne og andres feil og tabber. Folk som har tid til å slå av en prat. Folk som ikke tar seg selv og andre så fryktelig høytidelig, men kan le både av seg selv og meg når jeg gjør banale ting og forteller dårlige vitser, noen som kan le sammen med meg av hverdagsliv og kattevideoer.

Er det fordi de har karriere, tittel, makt, status eller er berømt? Nei. Jeg liker folk som har en jobb de liker og er engasjert i. Jeg liker folk som er arbeidsledige. Jeg liker folk som er uføretrygdet. Jeg liker pensjonister. Jeg liker barn. Jeg liker ungdom. Jeg liker både hundeeieren og katteeiere. Jeg liker en og annen lokalkjendis også.

Den aller viktigste årsaken til at jeg liker noen er at de er snille. Jeg virkelig råliker snille mennesker.

Jeg tror ikke det er spesielt for meg, disse årsakene til å like folk. Likevel er det så mange som tror at de må være penere, rikere, flinkere, ha bedre hus, bil og hage. De tror de trenger en voldsom karriere, fin tittel eller berømmelse. De må være superviktige, råeffektive, ha gjennomslagskraft og kontroll på alt for å bli likt.

I enkelte kretser er det kanskje slik at ingen liker deg, dersom du ikke er pen nok, viktig nok eller berømt nok. I disse kretsene er nok makt og innflytelse viktig for å ikke bli frosset ut. Men ærlig talt? Hvem liker egentlig folk som ser ned på andre? Tror de er viktigere enn andre? Hvem liker folk som bruker makt, posisjon og hersketeknikker for å holde kontroll over andre? Hvem liker folk som har det så travelt med å få æresplassen i flokken at de glemmer alt annet? Noen mennesker bare er slik, uansett hvor de er, de klarer ikke se forbi sin egen fasade.

Det er ikke så mange som liker slike folk. Man kan kanskje beundre dem, misunne dem, frykte dem, og sikkert også respektere dem for dyktighet, ja til og med holde seg på godfot med dem, slik at man får en og annen fordel, men like dem? Nei, det er ikke så lett. Jeg syntes ikke de virker særlig snille og jeg synes ikke slike folk er hyggelig å være sammen med. Da foretrekker jeg mye heller de uten status, men med store hjerter. ❤

De som er som de er og lar meg være meg.

Hvem kan jeg stemme på?

På jakt etter en livbøye.

Jeg treng et nytt politisk parti å stemme på til neste valg. Et annerledesparti. Et parti som skjønne at det å være tillitsvalgt for resten av befolkninga betyr å spørre dem det gjelder «Hva trengs her for at din hverdag skal fungere?» Et annerledesparti som høre på folk, som er villig til å investere i HELE landet, og ikke bare i midtbyen. Et parti som er villig til å være litt upopulær blant de rikeste, og snakke om felles ansvar for alle. Et parti som ikke er kjøpt og betalt, eller oppfostret med partipisken bak speilet.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som ikke har makt som hovedmål, eller hevn. Et parti som er opptatt av å ta vare på folk flest og vanlige arbeidsplasser. Ikke et parti som er mest opptatt av å rope og skrike «Jammen de gjorde sånn da de fikk bestemme, så da er det bare rett og rimelig at vi skal få være like dumme» Jeg vil gjerne ha er parti som kan si «Nei, det der ble ikke så bra, kanskje vi skal gjøre det på en annen måte» når de gjør feil. For feil gjør alle som gjør noe.

Så ønsker jeg meg sånne gammeldagse tv debatter, hvor folk fikk sin tilmålte tid, og fikk snakke ferdig. Jeg hater disse politiske showdiskusjonene med avstemming etterpå om hvem som var «banens» beste.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som tenker at helsevesenets oppgave er omsorgsarbeid, og at kvaliteten på tjenesten blir vurdert ut fra hvor god omsorg pasienten fikk, og ikke ut fra hvor stort økonomisk overskudd helseforetaket har.

Jeg ønsker meg et parti som synes trygghet, tillit, glede og vennskap er viktige ting i et menneskeliv, og derfor gir rom for mange lærere, førskolelærere og kulturskolelærere i alle klasser.

Jeg ønsker meg et parti som synes det er viktigere at folk har en jobb, enn hvilken jobb de har. Et parti som likestiller ambulansepersonell og hjertekirurger på statusskalaen.

Et parti som anerkjenner bønder, fiskere, sjøfolk, snekkere, hjelpepleiere, helsesøstre, jordmødre, rørleggere og sjåfører som viktige i samfunnet. Like viktige som rikssynsere, statsvitere, kommunalrådgivere, finansanalytikere og IT.

Jeg trenger et parti som skjønner at det å ha en jobb er mye mer enn å få lønn. Og at det å ha en utdannelse er mye mer enn å kunne si det læreren vil høre.

Jeg vil ha et parti som tør tro på fremtiden! Som tør bruke penger på å bygge fremtiden! Et parti som sprer håp, pågangsmot, tiltakslyst og arbeidsglede!

Jeg finner ingen slike partier, så hvem i alle dager skal jeg stemme på da?

Skape, Skaperen, det skapte.

Høsten er en fantastisk flott og fargerik tid. Det er veldig inspirerende når man driver å maler. Det har ikke gått en enenste dag i høst uten at jeg har tenkt «Dette må jeg bare male», men samtidig vet jeg jo at det er ikke sjangs i havet at jeg klarer å male noe som er i nærheten av å gi det skapte et snev av rettferdig behandling. Ikke at det stopper meg i å prøve, men jeg utsetter det litt hver dag.

Man kan kanskje klare å gjenngi naturen sånn noenlunde rettferdig hvis man er en god fotograf, og har godt fotoutstyr, men jeg har tenkt å bruke maling og pensel.

Burnt Sienna, Prussian blue, Titanium white.

Jeg starter opptimistisk. Planen er å male en bakgrunn av intenst blå himmel, grålige fjell, skarpt blått hav og flammende skog mot de grålige fjella.

Jeg starter med himmel og muligens hav. En bakgrunn av titanium hvitt og pathalo blå.

Jeg har valgt å bruke akvarellpapir, med mye struktur. Det var ikke en god ide. Men, men, har man begynt, så har man begynt. Jeg må bruke ganske mye maling, og ganske mye gnikking for å få en gjevn bakgrunn.

Paletten lover godt, dette har etterhvert blitt en samling høstfarger. Jeg blander og mikser, både på arket og på paletten. Jeg er heldig, jeg har kjøpt fargene ferdig på tube. Det ville vært mye vanskeligere om jeg måtte lage fargene fra grunnen, – finne dem opp selv.

«ikke helt etter planen»

Selve maleprosessen derimot, den går ikke fullt så bra. Jeg har smurt på, tørket av, og smurt på igjen. Fargene blir ikke slik de skal være. Alt blir grumsete og blasst. Himmelen ble grå, så rød, så gul, så grå igjen. Jeg sur og bare klinte på det som var på spatelen. Trærne mine ser ikke ut som trær, skogen er bare fargesplætt og etterhvert blir det bare en grøt.

Jeg skraper av det jeg får av. Fargene ble til slutt bæsjegulbrune farger og ikke noe strålende vakkert og intenst lysende.

Jeg prøver igjen. Smører utover det siste som sitter fast i arket. Det er skjitbrunt på utvasket blått. Nå er jeg lettere frustrert, utålmodig og egentlig klar for å gi opp hele greia. Men for mitt indre øye så ser jeg en strålende høstskog, som gnistrere av farger i lav høstsol. Jeg ser knallblå himmel, skarp luft, mørkeblått hav og røde, gule, orange og skarpe grønne blader. Jeg ser for meg klare konturer av fjell som har fått et dryss av nysnø på toppen, og jeg kjenner på følelsen av høst. Det er dette jeg vil ha ned på arket.

Men det går ikke. Det er i grunnen ikke mulig for meg på noen som helst måte å lage noe som er i nærheten av å ligne. Sånn er det bare. Og mens jeg tar inn over meg at det egentlig er ganske ambisiøst å tro at man skal klare å lage noe tilsvarende som det Skapte.

Jeg tenker på hvor fantastisk Det Skapte er, alt som finnes. Alle fargene, alle luktene, alle lydene, alle inntrykk. Planter, dyr, fisker, fugler og mennesker. Stjerner og planeter, himmel, hav, atomer. Alle sansene, øynene, ørene, nerveceller, smaksløker. Alle følelsene, optimisme, på gangsmot, nederlag, sorg, savn, kjærlighet, sinne, missunnelse, glede, ømhet, ærbødighet. Jeg tenker med meg selv at jeg i grunnen skal være fornøyd med bildet mitt.

Bare det faktum at jeg er i stand til å smøre maling på et ark er i seg selv et mirakel. Jeg klarer faktisk å bevege armer, fingre og øyne. Jeg ser for meg , inni hodet mitt ting som både eksisterer utenfor mitt hode, og ting som bare eksisterer inni mitt hode.

Jeg vil aldri kunne skape noe så fantastisk som det Skaperen har skapt allerede. Men jeg vil alltid være en del av Det Skapte. Så kan jeg skape ved hjelp av det som allerede er skapt.

Jeg har som dere ser langt igjen før jeg kan måle meg med det jeg ser fra stuevinduet mitt. Jeg kan bare bøye meg i støvet i takknemlighet for at jeg kan se.

Noen uspennende malerier.

Jeg maler som noen vet en del. Det er ikke så fryktelig spennende. Og det er det som er så fint med å male. Når hverdagen blir for spennende kan jeg male litt, og verden er straks litt mindre spennende.

Under vann.

Jeg er nemlig laget slik at det ikke skal så mye til før det er mer en nok spenning for min del. Jeg trenger ikke hoppe utfor stup med hodet først og et gummistrikk rundt beina for å kjenne at jeg lever. 🤪Det er mer enn nok å drikke et par kopper kaffe for mye. 🤯

Vi mennesker er så forskjellig. Vi opplever ting forskjellig. Noen ganger opplever vi tingene så forskjellig at det er vanskelig å forstå at vi var på samme sted til samme tid. Når jeg maler så maler jeg ikke tingene slik det er. Jeg maler det slik jeg opplever det. Slik jeg føler det og slik jeg husker det.

Det fører til at fargene ikke alltid stemmer med virkeligheten. Og at proporsjoner er litt merkelig. Men det stemmer med hvordan jeg opplever det.

Det blir litt mer spennende når du ser på det jeg har laget, og opplever det. For da opplever du mitt uttrykk for min opplevelse, og du kan oppleve det helt forskjellig fra det jeg opplever.

Festival.

Noen ganger går prosessen motsatt vei. Jeg lager noe jeg ikke har opplevd enda. Opplevelsen skjer akkurat der og da, og jeg opplever resultatet for første gang når bildet er ferdig. Som oftest er det en hyggelig prosess og resultatet gir meg en god opplevelse. Noen ganger er prosessen god, men resultatet meningsløst. Noen ganger er prosessen vanskelig og strevsom, mens resultatet blir overraskende og dyptgående, for meg i allefall. Det kan likevel opplevelse helt forskjellig for deg. Det jeg opplever som viktig kan være helt meningsløst for deg.

Når det gjelder mine malerier så er jeg merkverdig frimodig. Jeg er ikke redd for å vise dem frem, jeg tenker ikke så mye på om de er fine nok, bra nok eller blir likt eller forstått. Jeg føler ikke noe prestasjonspress på dette området. Likevel ser jeg at jeg har mye å lære, teknisk. Og jeg liker å lære nye ting. Det som forundrer meg litt, er at selv om jeg kan mye, så bruker jeg det ikke likevel.

Maling er avkobling, avspenning og meditasjon for meg. Det er en måte å sortere følelser og inntrykk. Og sist men ikke minst så er det en måte å uttrykke meg på. Jeg har kanskje et litt større, eller i allefall et litt annerledes behov for å uttrykke meg enn folk flest 😊

Statsminister meg.

Kanskje jeg skal starte et nytt parti og satse på å bli statsminister ved neste anledning 🤔

Det kan da ikke være så vanskelig å styre et land som Norge. Det er lite, det har penger på bok og fast inntekt. Det har verdens mest tilgivende og tillitsfulle folk, og et samlet medeiehus som er mer opptatt av kjendiser og sykdom enn av å faktisk holde øye med hva som foregår der makta er.

Ikke har vi noe særlig utbygd militærmakt heller så noe kupp er lite sannsynlig. Og rettsvesenet vår er veldig forsiktig og rehabiliteringsorientert.

Ergo, både den 1. 2. 3. og 4. statsmakt er ganske harmløse, så om jeg som statsminister gjør ett eller annet «kukstøkke» så er konsekvensene særdeles få og milde.

Jeg konkluderer med at det er liten risiko forbundet med å være statsminister i Norge.

Det er godt betalt også, og man kan bestemme ganske mye, reise en del og spise godt. For ikke å snakke om pensjonsordninga.

Jeg tror ikke jeg ville gjort noe særlig skade på 4 år, egentlig. Og siden ingen ville stilt særlig med krav til meg etter valget kunne jeg holdt et par engasjerte taler en gang i mnd og kanskje blitt gjenvalgt.

Men…jeg måtte jo bo i Oslo mer enn ei helg og det makter jeg ikke tanken på. Det er jo så tungvint å komme seg dit. Fryktelig dårlig utbygd kommunikasjon er det også.

Så måtte jeg omgås en gjeng med vanepolitikere og det hadde jeg i alle fall ikke giddet. For mye krangling, rævsleiking og hykling. Jeg foretrekker folk som sier det de mener, mener det de sier, står for det de sa og innrømmer når de tok feil. Jeg liker ikke miljøer som fostret folk som skylder på andre for alt.

Og så måtte jeg nok utøvd litt makt innimellom. Jeg liker ikke å utøve makt. Jeg har mer sansen for å samarbeide for å finne løsninger til felles gode.

Så var det dette med verdier da, og etikk. For ikke å snakke om moral.

Jeg tror kanskje jeg har for mye samvittighet og for lite grådighet til å være noen god politiker

Jeg ville nok tømt hele oljefondet på 4 år. Jeg ville bygd massevis av nye skoler. Med vinduer som kan åpnes. I nærmiljøet til elevene. Helt opp til videregående Jeg ville bygd veier i hele landet. Massevis av veier. Solide veier som kunne brukes i 500 år. Jernbane gjennom hele landet. Nye sykehjem og eldreboliger. Legedekning i utkanten. Så lege-skoler måtte nok til.

Så ville jeg satset på jordbruk og fiske. Ja,av alle ting, primærnæringene. Og reparasjoner. Eller som det heter nå «kortreist mat, økologisk og recycling»

Jeg vil tro at alle de som jobber på kjøpesenter med å selge duppedingser ingen trenger, ville likt å heller ha en hyggelig liten økologisk gård hvor de kunne produsere det man virkelig trenger. Som mat og klær og sånt.

Håpløs bonderomantiker. Men det er ikke så dumt egentlig. Det er et alternativ til å bo i byer, i havkanten, der hvor vannet vil stige etterhvert og fylle kjøpesenter med flytende plastsøppel og forvirra fisk. Det er et alternativ til å importere alt vi trenger fra land som snart enten er flomrammet eller tørkerammet. Jeg tror nok de fleste landene vil få nok med å fø sine egne innbyggere, og da er det ikke så mange igjen i Norge som lager mat til oss. Men pytt.

Jeg trenger jo ikke gjøre noe som helst mens jeg er statsminister, så lenge jeg passer på å ikke øke bompengene i byene.

Når jeg var ferdig med å tømme oljefondet, så kunne jeg solgt unna litt eiendom rundt om i verden. Særlig de eiendommene som ligger under 5 meter over havet, så kunne jeg brukt disse pengene på å utvikle teknologi som kunne rense vann i store mengder, til drikkevann. Rense havet for plast og gjenvinning av plast.

Så kunne jeg bidratt til å rense elver i Kina, og utvikling av returordningen for diverse avfall rundt om i verden.

Når det var tomt for penger, så hadde forhåpentligvis den nye infrastrukturen, de nye skolene og den nye teknologien, samt all satsning på primærnæringene ført til en annen type arbeidsplasser.

Men nå har ikke jeg noe parti. Og det er ingen av de nåværende partiene som utmerker seg noe særlig i positiv retning så jeg har ikke noe parti og overta heller.

I tillegg så ville nok ikke så mange stemt på meg, for det ser ut til at man må være ganske utrivelig for å bli populær, og jeg er bare litt småsær men snill.

Det er med andre ord ikke så veldig sannsynlig at jeg blir statsminister.