Hvem kan jeg stemme på?

På jakt etter en livbøye.

Jeg treng et nytt politisk parti å stemme på til neste valg. Et annerledesparti. Et parti som skjønne at det å være tillitsvalgt for resten av befolkninga betyr å spørre dem det gjelder «Hva trengs her for at din hverdag skal fungere?» Et annerledesparti som høre på folk, som er villig til å investere i HELE landet, og ikke bare i midtbyen. Et parti som er villig til å være litt upopulær blant de rikeste, og snakke om felles ansvar for alle. Et parti som ikke er kjøpt og betalt, eller oppfostret med partipisken bak speilet.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som ikke har makt som hovedmål, eller hevn. Et parti som er opptatt av å ta vare på folk flest og vanlige arbeidsplasser. Ikke et parti som er mest opptatt av å rope og skrike «Jammen de gjorde sånn da de fikk bestemme, så da er det bare rett og rimelig at vi skal få være like dumme» Jeg vil gjerne ha er parti som kan si «Nei, det der ble ikke så bra, kanskje vi skal gjøre det på en annen måte» når de gjør feil. For feil gjør alle som gjør noe.

Så ønsker jeg meg sånne gammeldagse tv debatter, hvor folk fikk sin tilmålte tid, og fikk snakke ferdig. Jeg hater disse politiske showdiskusjonene med avstemming etterpå om hvem som var «banens» beste.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som tenker at helsevesenets oppgave er omsorgsarbeid, og at kvaliteten på tjenesten blir vurdert ut fra hvor god omsorg pasienten fikk, og ikke ut fra hvor stort økonomisk overskudd helseforetaket har.

Jeg ønsker meg et parti som synes trygghet, tillit, glede og vennskap er viktige ting i et menneskeliv, og derfor gir rom for mange lærere, førskolelærere og kulturskolelærere i alle klasser.

Jeg ønsker meg et parti som synes det er viktigere at folk har en jobb, enn hvilken jobb de har. Et parti som likestiller ambulansepersonell og hjertekirurger på statusskalaen.

Et parti som anerkjenner bønder, fiskere, sjøfolk, snekkere, hjelpepleiere, helsesøstre, jordmødre, rørleggere og sjåfører som viktige i samfunnet. Like viktige som rikssynsere, statsvitere, kommunalrådgivere, finansanalytikere og IT.

Jeg trenger et parti som skjønner at det å ha en jobb er mye mer enn å få lønn. Og at det å ha en utdannelse er mye mer enn å kunne si det læreren vil høre.

Jeg vil ha et parti som tør tro på fremtiden! Som tør bruke penger på å bygge fremtiden! Et parti som sprer håp, pågangsmot, tiltakslyst og arbeidsglede!

Jeg finner ingen slike partier, så hvem i alle dager skal jeg stemme på da?

Skape, Skaperen, det skapte.

Høsten er en fantastisk flott og fargerik tid. Det er veldig inspirerende når man driver å maler. Det har ikke gått en enenste dag i høst uten at jeg har tenkt «Dette må jeg bare male», men samtidig vet jeg jo at det er ikke sjangs i havet at jeg klarer å male noe som er i nærheten av å gi det skapte et snev av rettferdig behandling. Ikke at det stopper meg i å prøve, men jeg utsetter det litt hver dag.

Man kan kanskje klare å gjenngi naturen sånn noenlunde rettferdig hvis man er en god fotograf, og har godt fotoutstyr, men jeg har tenkt å bruke maling og pensel.

Burnt Sienna, Prussian blue, Titanium white.

Jeg starter opptimistisk. Planen er å male en bakgrunn av intenst blå himmel, grålige fjell, skarpt blått hav og flammende skog mot de grålige fjella.

Jeg starter med himmel og muligens hav. En bakgrunn av titanium hvitt og pathalo blå.

Jeg har valgt å bruke akvarellpapir, med mye struktur. Det var ikke en god ide. Men, men, har man begynt, så har man begynt. Jeg må bruke ganske mye maling, og ganske mye gnikking for å få en gjevn bakgrunn.

Paletten lover godt, dette har etterhvert blitt en samling høstfarger. Jeg blander og mikser, både på arket og på paletten. Jeg er heldig, jeg har kjøpt fargene ferdig på tube. Det ville vært mye vanskeligere om jeg måtte lage fargene fra grunnen, – finne dem opp selv.

«ikke helt etter planen»

Selve maleprosessen derimot, den går ikke fullt så bra. Jeg har smurt på, tørket av, og smurt på igjen. Fargene blir ikke slik de skal være. Alt blir grumsete og blasst. Himmelen ble grå, så rød, så gul, så grå igjen. Jeg sur og bare klinte på det som var på spatelen. Trærne mine ser ikke ut som trær, skogen er bare fargesplætt og etterhvert blir det bare en grøt.

Jeg skraper av det jeg får av. Fargene ble til slutt bæsjegulbrune farger og ikke noe strålende vakkert og intenst lysende.

Jeg prøver igjen. Smører utover det siste som sitter fast i arket. Det er skjitbrunt på utvasket blått. Nå er jeg lettere frustrert, utålmodig og egentlig klar for å gi opp hele greia. Men for mitt indre øye så ser jeg en strålende høstskog, som gnistrere av farger i lav høstsol. Jeg ser knallblå himmel, skarp luft, mørkeblått hav og røde, gule, orange og skarpe grønne blader. Jeg ser for meg klare konturer av fjell som har fått et dryss av nysnø på toppen, og jeg kjenner på følelsen av høst. Det er dette jeg vil ha ned på arket.

Men det går ikke. Det er i grunnen ikke mulig for meg på noen som helst måte å lage noe som er i nærheten av å ligne. Sånn er det bare. Og mens jeg tar inn over meg at det egentlig er ganske ambisiøst å tro at man skal klare å lage noe tilsvarende som det Skapte.

Jeg tenker på hvor fantastisk Det Skapte er, alt som finnes. Alle fargene, alle luktene, alle lydene, alle inntrykk. Planter, dyr, fisker, fugler og mennesker. Stjerner og planeter, himmel, hav, atomer. Alle sansene, øynene, ørene, nerveceller, smaksløker. Alle følelsene, optimisme, på gangsmot, nederlag, sorg, savn, kjærlighet, sinne, missunnelse, glede, ømhet, ærbødighet. Jeg tenker med meg selv at jeg i grunnen skal være fornøyd med bildet mitt.

Bare det faktum at jeg er i stand til å smøre maling på et ark er i seg selv et mirakel. Jeg klarer faktisk å bevege armer, fingre og øyne. Jeg ser for meg , inni hodet mitt ting som både eksisterer utenfor mitt hode, og ting som bare eksisterer inni mitt hode.

Jeg vil aldri kunne skape noe så fantastisk som det Skaperen har skapt allerede. Men jeg vil alltid være en del av Det Skapte. Så kan jeg skape ved hjelp av det som allerede er skapt.

Jeg har som dere ser langt igjen før jeg kan måle meg med det jeg ser fra stuevinduet mitt. Jeg kan bare bøye meg i støvet i takknemlighet for at jeg kan se.

Noen uspennende malerier.

Jeg maler som noen vet en del. Det er ikke så fryktelig spennende. Og det er det som er så fint med å male. Når hverdagen blir for spennende kan jeg male litt, og verden er straks litt mindre spennende.

Under vann.

Jeg er nemlig laget slik at det ikke skal så mye til før det er mer en nok spenning for min del. Jeg trenger ikke hoppe utfor stup med hodet først og et gummistrikk rundt beina for å kjenne at jeg lever. 🤪Det er mer enn nok å drikke et par kopper kaffe for mye. 🤯

Vi mennesker er så forskjellig. Vi opplever ting forskjellig. Noen ganger opplever vi tingene så forskjellig at det er vanskelig å forstå at vi var på samme sted til samme tid. Når jeg maler så maler jeg ikke tingene slik det er. Jeg maler det slik jeg opplever det. Slik jeg føler det og slik jeg husker det.

Det fører til at fargene ikke alltid stemmer med virkeligheten. Og at proporsjoner er litt merkelig. Men det stemmer med hvordan jeg opplever det.

Det blir litt mer spennende når du ser på det jeg har laget, og opplever det. For da opplever du mitt uttrykk for min opplevelse, og du kan oppleve det helt forskjellig fra det jeg opplever.

Festival.

Noen ganger går prosessen motsatt vei. Jeg lager noe jeg ikke har opplevd enda. Opplevelsen skjer akkurat der og da, og jeg opplever resultatet for første gang når bildet er ferdig. Som oftest er det en hyggelig prosess og resultatet gir meg en god opplevelse. Noen ganger er prosessen god, men resultatet meningsløst. Noen ganger er prosessen vanskelig og strevsom, mens resultatet blir overraskende og dyptgående, for meg i allefall. Det kan likevel opplevelse helt forskjellig for deg. Det jeg opplever som viktig kan være helt meningsløst for deg.

Når det gjelder mine malerier så er jeg merkverdig frimodig. Jeg er ikke redd for å vise dem frem, jeg tenker ikke så mye på om de er fine nok, bra nok eller blir likt eller forstått. Jeg føler ikke noe prestasjonspress på dette området. Likevel ser jeg at jeg har mye å lære, teknisk. Og jeg liker å lære nye ting. Det som forundrer meg litt, er at selv om jeg kan mye, så bruker jeg det ikke likevel.

Maling er avkobling, avspenning og meditasjon for meg. Det er en måte å sortere følelser og inntrykk. Og sist men ikke minst så er det en måte å uttrykke meg på. Jeg har kanskje et litt større, eller i allefall et litt annerledes behov for å uttrykke meg enn folk flest 😊

Statsminister meg.

Kanskje jeg skal starte et nytt parti og satse på å bli statsminister ved neste anledning 🤔

Det kan da ikke være så vanskelig å styre et land som Norge. Det er lite, det har penger på bok og fast inntekt. Det har verdens mest tilgivende og tillitsfulle folk, og et samlet medeiehus som er mer opptatt av kjendiser og sykdom enn av å faktisk holde øye med hva som foregår der makta er.

Ikke har vi noe særlig utbygd militærmakt heller så noe kupp er lite sannsynlig. Og rettsvesenet vår er veldig forsiktig og rehabiliteringsorientert.

Ergo, både den 1. 2. 3. og 4. statsmakt er ganske harmløse, så om jeg som statsminister gjør ett eller annet «kukstøkke» så er konsekvensene særdeles få og milde.

Jeg konkluderer med at det er liten risiko forbundet med å være statsminister i Norge.

Det er godt betalt også, og man kan bestemme ganske mye, reise en del og spise godt. For ikke å snakke om pensjonsordninga.

Jeg tror ikke jeg ville gjort noe særlig skade på 4 år, egentlig. Og siden ingen ville stilt særlig med krav til meg etter valget kunne jeg holdt et par engasjerte taler en gang i mnd og kanskje blitt gjenvalgt.

Men…jeg måtte jo bo i Oslo mer enn ei helg og det makter jeg ikke tanken på. Det er jo så tungvint å komme seg dit. Fryktelig dårlig utbygd kommunikasjon er det også.

Så måtte jeg omgås en gjeng med vanepolitikere og det hadde jeg i alle fall ikke giddet. For mye krangling, rævsleiking og hykling. Jeg foretrekker folk som sier det de mener, mener det de sier, står for det de sa og innrømmer når de tok feil. Jeg liker ikke miljøer som fostret folk som skylder på andre for alt.

Og så måtte jeg nok utøvd litt makt innimellom. Jeg liker ikke å utøve makt. Jeg har mer sansen for å samarbeide for å finne løsninger til felles gode.

Så var det dette med verdier da, og etikk. For ikke å snakke om moral.

Jeg tror kanskje jeg har for mye samvittighet og for lite grådighet til å være noen god politiker

Jeg ville nok tømt hele oljefondet på 4 år. Jeg ville bygd massevis av nye skoler. Med vinduer som kan åpnes. I nærmiljøet til elevene. Helt opp til videregående Jeg ville bygd veier i hele landet. Massevis av veier. Solide veier som kunne brukes i 500 år. Jernbane gjennom hele landet. Nye sykehjem og eldreboliger. Legedekning i utkanten. Så lege-skoler måtte nok til.

Så ville jeg satset på jordbruk og fiske. Ja,av alle ting, primærnæringene. Og reparasjoner. Eller som det heter nå «kortreist mat, økologisk og recycling»

Jeg vil tro at alle de som jobber på kjøpesenter med å selge duppedingser ingen trenger, ville likt å heller ha en hyggelig liten økologisk gård hvor de kunne produsere det man virkelig trenger. Som mat og klær og sånt.

Håpløs bonderomantiker. Men det er ikke så dumt egentlig. Det er et alternativ til å bo i byer, i havkanten, der hvor vannet vil stige etterhvert og fylle kjøpesenter med flytende plastsøppel og forvirra fisk. Det er et alternativ til å importere alt vi trenger fra land som snart enten er flomrammet eller tørkerammet. Jeg tror nok de fleste landene vil få nok med å fø sine egne innbyggere, og da er det ikke så mange igjen i Norge som lager mat til oss. Men pytt.

Jeg trenger jo ikke gjøre noe som helst mens jeg er statsminister, så lenge jeg passer på å ikke øke bompengene i byene.

Når jeg var ferdig med å tømme oljefondet, så kunne jeg solgt unna litt eiendom rundt om i verden. Særlig de eiendommene som ligger under 5 meter over havet, så kunne jeg brukt disse pengene på å utvikle teknologi som kunne rense vann i store mengder, til drikkevann. Rense havet for plast og gjenvinning av plast.

Så kunne jeg bidratt til å rense elver i Kina, og utvikling av returordningen for diverse avfall rundt om i verden.

Når det var tomt for penger, så hadde forhåpentligvis den nye infrastrukturen, de nye skolene og den nye teknologien, samt all satsning på primærnæringene ført til en annen type arbeidsplasser.

Men nå har ikke jeg noe parti. Og det er ingen av de nåværende partiene som utmerker seg noe særlig i positiv retning så jeg har ikke noe parti og overta heller.

I tillegg så ville nok ikke så mange stemt på meg, for det ser ut til at man må være ganske utrivelig for å bli populær, og jeg er bare litt småsær men snill.

Det er med andre ord ikke så veldig sannsynlig at jeg blir statsminister.

Dommedagsprofetier eller ikke.

Klimaet endrer seg. Dét er vel alle enige om? Det man krangler om er hvorvidt det er menneskene som er ansvarlig eller ikke. Såvidt jeg vet så er det menneskene som er ansvarlig for at plast havner i havet. Menneskene er også ansvarlig for radioaktivitet fra prøvesprengning, atomkraftverkulykker og diverse utslipp fra olje kull og gass. Det er ikke noen andre enn menneskene som driver med disse tingene. Utslippene er der. De blir ikke borte hvis vi ikke endrer oss og finner på en bedre måte å gjøre ting på.

Hvorvidt disse menneskeskapte greiene påvirker klima eller ikke, er vel egentlig irrelevant? De påvirker oss på mange måter uansett. Og påvirkningen er ikke positiv. I tillegg til det rotet vi selv har laget, så skjer det nok ting som vi ikke har kontroll på. Som jordskjelv, flom og tørke. Enten vi er årsaken eller ikke så er det der,og vi må leve med konsekvensene.

Om denne svenske jentungen blir misbrukt eller ikke vet jeg ikke noe om, men det er flott at så mange er engaskjert i hennes ve og vel. Jeg skulle ønske at alle barn som faktisk ble misbrukt fikk like mye oppmerksomhet og omsorg. Alle barn som selges til høystbydende, alle gutter som blir sendt i krig, alle jenter som selges som sexslaver, alle barn som må jobbe 12 timer i gruver, alle barn som ikke har et hjem osv. Men de er ikke like truende som denne svenske jentungen.

Uasett så er årsaken til at både denne høyt profilerte svenske jenta, og alle de andre misbrukte barna blir misbrukt den samme. Det er faktis samme årsak til misbruk av barn som til misbruk av naturen. Grådighet og egoisme! Ingenting annet. – Og det kan vi desverre ikke gjøre noe med.

Mennesket i sin mest avstumpede form, er et grådig og egoistisk dyr som gjør det som trengs for å få et øyeblikks tilfredsstillelse, enten det er å mobbe unger som kjemper for å bli hørt eller det er å argumentere for sin rett til å bruke hvem som helst og hva som helst ukritisk, for å dekke egne mer eller mindre nødvendige behov.

Dommedagsprofetier har vi hatt til alle tider. Det er et redskap for å få til store, ofte nødvendige endringer. Det er ikke noe som er bedre enn at dommedagsprofetier slår feil. Da har de virket som de skulle. Ozonlaget f.eks. Hadde det ikke vært for dommedagsprofetier som førte til at det ble gjort endringer i kjøleskap etc så ville profetiene slått til. Men siden noen roper etter endringer, og endringer skjer, så «tar de feil» de som sier hva som skjer hvis vi ikke endrer oss.

Det er litt som Jona i hvalfiskens buk. Han gikk svært motvillig inn i Ninive og advarte folkene der. De måtte endre seg, ellers kom byen Ninive til å bli utslettet. De endret seg, og til Jonas store frustrasjon så ble ikke Ninive utslettet.

Jeg håper virkelig vi kan se tilbake på Gretha om 50 år og være glad for at det hun var redd for skulle skje, ikke skjedde, fordi vi rakk å endre retning. Det vil også være til glede og nytte for alle de som sier at klimakrisen bare er tull. I alle fall kan de slå seg på brystet å si at de fikk rett.

Ingen har noensinne takket en varsler.

Integritet

Integritet innebærer at man har moralsk ryggrad og mot til å være konsistent i forhold til hva vi tror på, hva vi sier, hva vi gjør og hva vi er moralsk forpliktet til, alt i samme vending og til samme tid. Integritet betyr ”å være hel”. Sitat John M. Raaheim.

Veid og funnet for lett.

Jeg lærte engang en litt enkel definisjon av ordet «integritet» – Har du integrert så gjør du det som er riktig selv om ingen ser deg. Jeg liker den definisjonen.

Hvis vi ser på integritet i forhold til f.eks klima og miljø. Har du integrert så gjør du det som gagner miljøet og jordkloden, som best du kan, selv om ingen ser deg. Du lar være å kaste søppel ut av bilvinduet, eller du tar buss eller sykkel hvis du kan. Kanskje du til og med gjør dette selv om det er flere millioner biler i San Francisco.

Hvis du har integritet, så er du mer opptatt av hva DU kan gjøre for å forbedre situasjonen, uansett hvor lite og ubetydelig det kan virke. Ihvertfall prøver du å unngå å gjøre noe som fører til at det blir verre.

Har du integritet, så er du ikke så opptatt av å skylde på andre. Argumenter som «Hvorfor skal jeg gjøre det rette, når «alle» andre ikke gjør det» er ikke relevant lenger. Du bare gjør din lille del, selv om det kanskje ikke hjelper, selv om ingen andre gjør det, selv om ingen ser deg, uten at du får likes, uten betaling, du bare gjør det, kun fordi det er det riktige å gjøre.

Har du integritet vil mange beskylde deg for å være dum, naiv, blåst i hauet, urealistisk, barnslig og fanatisk. Dette vil sansynligvis ikke påvirke deg noe særlig, fordi du har integritet.

Du vil bli latterliggjort, hånet og sansynligvis også trakassert. Det må du bare regne med. Det er noe som kommer som et resultat av integritet.

De aller fleste mennesker vet hva som er rett og galt. Hvis man klarer å komme gjennom all ansvarsfraskrivelse og argumentasjon og får ett ærlig svar ut av dem, så vet de aller fleste godt hva som er rett. Denne kunnskapen kaller vi ofte for moral, eller samvittighet.

Hvis du følger samvittigheten din, er moralsk og har integritet så er du sannsynligvis ikke særlig populær.

Slike egenskaper har gått ut på dato. De mister verdien en gang mellom 1975 og 1995 og etter det har det vært forbundet med stor sosial risiko og vise tegn til slike ting. Bare tanken på å nevne moral, umoral, moralsk og umoralsk i samme setning er nok til å bli definert som moraliserende moralist. Og det!! – Det er ikke noe man kommer ustraffet unna med.

Men integritet, det kan man komme litt lenger med. Da passer man bare veldig sine egne saker og gjør det som er moralskt ansvarlig i den situasjonen man befinner seg i til en hver tid. Enten det gjelder politikk, miljø, penger eller relasjoner. Og så kan man heller bare drite litt i hva alle andre gjør.

Telle velsignelser…

eller «count your blessings» som det heter på utelandsk.

Som regnbuen lyser dine løfter…

Jeg var på vei til jobb i min ganske solide bil. Jeg tenkte på hvor fantastisk heldig jeg er som har 5 venner.

Det høres kanskje lite ut, nå i sosiale mediers tid hvor det kan se ut til at «alle» er superpopulære og har minst 1250 nære venner og dobbelt så mange engasjerte bekjente. Men for meg er 5 venner mange. Det er en velsignelse å ha 5 venner som jeg kan stole på, være helt ærlig sammen med, ha det gøy sammen med, klage sammen med, spise sammen med. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har også en familie. Og jeg er så velsignet at de fleste i min familie fortsatt lever og er noenlunde friske og forholdsvis raske. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har tre voksne barn. Som alle lever, og forholdsvis friske og raske. Jeg er veldig, veldig heldig. Det er en velsignelse 💞

Jeg har mange hobbyer🎭🖼🎨🎿🎸🎙🎶🥁📷💃 som jeg deler med hyggelig mennesker. Jeg har flotte mennesker i livet mitt som er tålmodig med meg, og lærer meg ting jeg ikke kan. Det er flere velsignelser 💞

Jeg har et varmt og tett hus med innlagt vann, varmt vann, og det er noen velsignelser 💦🛁🛀🚿🚽

Jeg har hund 🐩og katt 🐈 og det er et par velsignelser 💞

Jeg kan spise meg mett flere ganger daglig. Det er en velsignelse 😋

Jeg kan legge meg i en varm seng, uten å være redd. Jeg lever i en trygg del av verden. Det er minst tre velsignelser 🌍

Jeg har tilgang til et helsevesen uten å måtte pantsette hus og hjem. Det er en velsignelse, for både meg og hele familien min. 🏥 Jeg har ikke tall på hvor mange velsignelser det har vært.

Jeg kunne nok fortsatt listen over velsignelser en god stund. Jeg er et veldig, veldig heldig menneske.

Jeg startet tankerekka i min forholdsvis solide bil, som også er en velsignelse, på veien en helt vanlig dag. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg er for mine fem gode venner.

Så kom jeg på mine ca 260 Facebook-venner. 🤔 Jeg har mange velsignelser på Facebook også. Mennesker som har blitt moderne brevvenner. Noen gamle venner,  som jeg er takknemlig for å få følge på avstand. Noen gammelkjærester som tilhører i gode-minner-boksen og en del litt fjernere bekjente, noen sambygdinger og noen som jeg ikke vet hvem er.

I min opptelling av velsignelser så er det mange mennesker. Det er nesten bare mennesker, med unntak av hus, bil, mat, dyr og varmt vann.

Jeg er et veldig, veldig heldig menneske. ❤ Jeg er et veldig, veldig takknemlig menneske.❤ Jeg er et velsignet menneske. 😊

Google Earth 🌍

Nå har jeg puslet med akvarell og gouache på landskapsmalerier i neste hele år. Jeg har malt fjell og hav, blomster og trær. Men nå har jeg behov for å bare få det ut og ned på papiret. Da blir det akrylmaling.

For mange er nok dette bare ubegripelig smøreri uten noe tydelig motiv. Andre vil kunne se en hel del i dette.

Jeg har gitt det tittelen «Google Earth II -Isen smelter» noe som indikerer at det finnes et «Google Earth» og det gjør det.

Det ser slik ut, og er malt i 2014. Det er samme teknikk.

Dette heter «Google Earth, – Amazonas brenner»

Når man ser verden på avstand, og man ser alt som går galt så er det lett å føle avmakt. Klimadepresjon har blitt et nytt begrep. Avmakt.

Samtidig var det noe som heter at nøden blir større jo lengre unna den er. Når man står midt oppi det, så kan man ikke gjøre noe annet enn å kjempe. Når man står for langt unna til å gjøre noe med situasjonen, så kommer avmakt. Og følelsen av at det er håpløst og grusomt.

Jo mer håpløst det føles, jo mindre mening gir det å kjempe. «Det er ikke noe vits i at jeg gjør noe, det hjelper ikke» Nei det hjelper ikke å åpne hageslangen utenfor huset i lille Norge for å slukke brann i Amazonas, men det betyr ikke at det ikke er vits i å gjøre noe.

Bompengepartiet viser at det nytter å rope og skrike etter politisk ansvarlighet. Da blir det både regjeringskrise og statsminister som setter foten ned. Så hvorfor roper vi ikke? Vi ser på Google Earth, eller i alle fall sol-dott-no og slike steder, og handlingslammes. Jeg kommer ikke til å starte noe «Amazonas parti», eller ‘Forby plast parti» men jeg forstår godt de unge og modige som nå kjemper for miljøet og klimaet vårt gjennom partier, streiker og aksjoner. Det jeg ikke forstår er dem som latterliggjør alle som prøver.

De som kjemper for en fremtid for menneskeheten. For det er jo faktisk slik at kloden seiler videre uten oss, mens vi mennesker er helt avhengig av å løse klodens problemer.

Life in the fast line eller i krabbefeltet?

Noen lever i full fart. Intenst fokusert på målet, med kun nødvendige pit-stop for å fylle på det nødvendigste.

Noen lever uten noe annet mål enn å ta det som det faller seg.

Noen lever ganske strake vegen, uten så mye krøll eller bratte motbakker.

Noen surrer rundt både på veien, i grøfta og litt på jordet.

Noen starter kanskje langsomt og forsiktig, for så å ta skikkelig av etterhvert.

Noen raser villmann i starten og slakker opp underveis.

Noen går for egen maskin, andre må dyttes og slepes.

Noen lager kork, noen bryter sammen langs veien, noen blir stående på stedet hvil, noen kræsjer.

Det er forskjellige modeller, varierende vedlikehold, forskjellig drivstoff, rekkevidde og krefter tilgjengelig.

Noen har tilhengere, noen har for tung last, noen er dårlig skodd, noen ryker for mye.

Noen er pansret og skuddsikker og noen er helt åpne. Noen er gamle vrak, og andre er klassisk veteran med mye pynt og stæsj.

Alle kommer fra ét sted og er på vei til et annet. Noen skal samme vei, i alle fall et stykke, og noen skal et sted ingen andre har vært.

Vi er så forskjellige, vi mennesker, men vi må likevel dele veien. Når vi er i trafikken så har vi helt klare og tydelige regler. Vi vet hvem som skal kjøre først, hvor vi skal stoppe og når vi kan kjøre og hvor fort det er forsvarlig å bevege seg. Vi vet hva som er lov, hva som straffer seg og vi følger stort sett både veien og reglene.

I livet ellers er det ikke fullt så enkelt. Reglene er ikke så klare og tydelige, veien er litt mer opp til hver enkelt. Stoppsignaler kan være uklare og farten må man bare regulere som best man kan.

Kartet stemmer ikke alltid med terrenget og veien blir ofte til mens man går.

Men vi har fått et kompass. Hvis vi finner det, og skjønner hvordan det virker, og tør stole på at det viser riktig vei.

Riktig vei gjennom livet mot ukjent mål. Det er litt av en reise, uansett hvilket fremkomstmiddel du har og hvilken hastighet du velger.

God tur ❤

(Liker du langsombloggen min? Del gjerne 😊)

Høsten er min tid

Og nå er den her. Det ligger i luften. Lyset endrer seg, fjellene får konturer man ikke kan se ellers på året, det blir stille igjen, luktene forandrer seg. Jeg liker det

Men høst er også vemodig, og den bringer alltid forandringer på flere plan. Det er skolestart. Unger begynner på skolen, unger begynner på ungdomsskolen, og på videregående, og unger blir voksne og flytter hjemmefra.

Høsten er en tid for å begynne på nytt med hverdager. Ferietid er over og unntakstilstander roer seg ned. Turistene drar hjem og det blir bare kjente fjes på butikken igjen.

Høst er en tid sammensatt av overflod, forandring og død. Det er nå vi kan høste alt som er modnet. Det haster før det blir overmodent og råtner. Nå bugner det.

Bland annet av markjordbær ❤

Jeg har ikke sett så mye og så store markjordbær før. Jeg har mumset og mumset.

Markjordbærsyltetøy tenker jeg, men det er umulig. Jeg klarer i alle fall ikke la være å spise etterhvert som jeg plukker. Jeg blir hemningsløst lykkelig.

Ella lærer å sette pris på markjordbær, hun også. Jeg deler gjerne med henne, hun er ikke like villig til å dele med meg.

Det er først til mølla som gjelder, men jeg mistenker at hun er mer fargeblind enn hun er villig til å innrømme.

Markjordbær bare plutselig er der, klar for å spises. Som naturens konfekt. Jeg har rotet meg langt unna stien og klatret både i sand og berg for å få tak i en håndfull til.

I prosessen finner jeg villbringebær ❤ Lykke! Jeg mumser og deler med hunden og glemmer både tid og sted. Jeg er enkel sånn.

All overfloden kommer samtidig med at alt går i dvale eller dør. Høsten sier mer enn noen annen årstid at tiden går. At livet er forgjengelig og sårbart. At døden kommer ett steg nærmere.

Denne kombinasjonen av naturens livsviktige gaver og starten på dvale og død gjør meg takknemlig for hver dag.

Vi glemmer så lett at menneskeheten er avhengig av naturens gaver. Vi glemmer rett som det er at vi òg er en del av den samme naturen.

Hente nypoteter og gulrøtter rett fra jorden. Hvor mange kan gjøre det i vår tid? Spise varme bær rett fra lyngen? Høste og sanke rett fra naturen, det er en verdifull, ja faktisk livsviktig ting.

Nyt høsten!

Liker du langsombloggen min, så del gjerne 😊