Dommedagsprofetier eller ikke.

Klimaet endrer seg. Dét er vel alle enige om? Det man krangler om er hvorvidt det er menneskene som er ansvarlig eller ikke. Såvidt jeg vet så er det menneskene som er ansvarlig for at plast havner i havet. Menneskene er også ansvarlig for radioaktivitet fra prøvesprengning, atomkraftverkulykker og diverse utslipp fra olje kull og gass. Det er ikke noen andre enn menneskene som driver med disse tingene. Utslippene er der. De blir ikke borte hvis vi ikke endrer oss og finner på en bedre måte å gjøre ting på.

Hvorvidt disse menneskeskapte greiene påvirker klima eller ikke, er vel egentlig irrelevant? De påvirker oss på mange måter uansett. Og påvirkningen er ikke positiv. I tillegg til det rotet vi selv har laget, så skjer det nok ting som vi ikke har kontroll på. Som jordskjelv, flom og tørke. Enten vi er årsaken eller ikke så er det der,og vi må leve med konsekvensene.

Om denne svenske jentungen blir misbrukt eller ikke vet jeg ikke noe om, men det er flott at så mange er engaskjert i hennes ve og vel. Jeg skulle ønske at alle barn som faktisk ble misbrukt fikk like mye oppmerksomhet og omsorg. Alle barn som selges til høystbydende, alle gutter som blir sendt i krig, alle jenter som selges som sexslaver, alle barn som må jobbe 12 timer i gruver, alle barn som ikke har et hjem osv. Men de er ikke like truende som denne svenske jentungen.

Uasett så er årsaken til at både denne høyt profilerte svenske jenta, og alle de andre misbrukte barna blir misbrukt den samme. Det er faktis samme årsak til misbruk av barn som til misbruk av naturen. Grådighet og egoisme! Ingenting annet. – Og det kan vi desverre ikke gjøre noe med.

Mennesket i sin mest avstumpede form, er et grådig og egoistisk dyr som gjør det som trengs for å få et øyeblikks tilfredsstillelse, enten det er å mobbe unger som kjemper for å bli hørt eller det er å argumentere for sin rett til å bruke hvem som helst og hva som helst ukritisk, for å dekke egne mer eller mindre nødvendige behov.

Dommedagsprofetier har vi hatt til alle tider. Det er et redskap for å få til store, ofte nødvendige endringer. Det er ikke noe som er bedre enn at dommedagsprofetier slår feil. Da har de virket som de skulle. Ozonlaget f.eks. Hadde det ikke vært for dommedagsprofetier som førte til at det ble gjort endringer i kjøleskap etc så ville profetiene slått til. Men siden noen roper etter endringer, og endringer skjer, så «tar de feil» de som sier hva som skjer hvis vi ikke endrer oss.

Det er litt som Jona i hvalfiskens buk. Han gikk svært motvillig inn i Ninive og advarte folkene der. De måtte endre seg, ellers kom byen Ninive til å bli utslettet. De endret seg, og til Jonas store frustrasjon så ble ikke Ninive utslettet.

Jeg håper virkelig vi kan se tilbake på Gretha om 50 år og være glad for at det hun var redd for skulle skje, ikke skjedde, fordi vi rakk å endre retning. Det vil også være til glede og nytte for alle de som sier at klimakrisen bare er tull. I alle fall kan de slå seg på brystet å si at de fikk rett.

Ingen har noensinne takket en varsler.

Integritet

Integritet innebærer at man har moralsk ryggrad og mot til å være konsistent i forhold til hva vi tror på, hva vi sier, hva vi gjør og hva vi er moralsk forpliktet til, alt i samme vending og til samme tid. Integritet betyr ”å være hel”. Sitat John M. Raaheim.

Veid og funnet for lett.

Jeg lærte engang en litt enkel definisjon av ordet «integritet» – Har du integrert så gjør du det som er riktig selv om ingen ser deg. Jeg liker den definisjonen.

Hvis vi ser på integritet i forhold til f.eks klima og miljø. Har du integrert så gjør du det som gagner miljøet og jordkloden, som best du kan, selv om ingen ser deg. Du lar være å kaste søppel ut av bilvinduet, eller du tar buss eller sykkel hvis du kan. Kanskje du til og med gjør dette selv om det er flere millioner biler i San Francisco.

Hvis du har integritet, så er du mer opptatt av hva DU kan gjøre for å forbedre situasjonen, uansett hvor lite og ubetydelig det kan virke. Ihvertfall prøver du å unngå å gjøre noe som fører til at det blir verre.

Har du integritet, så er du ikke så opptatt av å skylde på andre. Argumenter som «Hvorfor skal jeg gjøre det rette, når «alle» andre ikke gjør det» er ikke relevant lenger. Du bare gjør din lille del, selv om det kanskje ikke hjelper, selv om ingen andre gjør det, selv om ingen ser deg, uten at du får likes, uten betaling, du bare gjør det, kun fordi det er det riktige å gjøre.

Har du integritet vil mange beskylde deg for å være dum, naiv, blåst i hauet, urealistisk, barnslig og fanatisk. Dette vil sansynligvis ikke påvirke deg noe særlig, fordi du har integritet.

Du vil bli latterliggjort, hånet og sansynligvis også trakassert. Det må du bare regne med. Det er noe som kommer som et resultat av integritet.

De aller fleste mennesker vet hva som er rett og galt. Hvis man klarer å komme gjennom all ansvarsfraskrivelse og argumentasjon og får ett ærlig svar ut av dem, så vet de aller fleste godt hva som er rett. Denne kunnskapen kaller vi ofte for moral, eller samvittighet.

Hvis du følger samvittigheten din, er moralsk og har integritet så er du sannsynligvis ikke særlig populær.

Slike egenskaper har gått ut på dato. De mister verdien en gang mellom 1975 og 1995 og etter det har det vært forbundet med stor sosial risiko og vise tegn til slike ting. Bare tanken på å nevne moral, umoral, moralsk og umoralsk i samme setning er nok til å bli definert som moraliserende moralist. Og det!! – Det er ikke noe man kommer ustraffet unna med.

Men integritet, det kan man komme litt lenger med. Da passer man bare veldig sine egne saker og gjør det som er moralskt ansvarlig i den situasjonen man befinner seg i til en hver tid. Enten det gjelder politikk, miljø, penger eller relasjoner. Og så kan man heller bare drite litt i hva alle andre gjør.

Telle velsignelser…

eller «count your blessings» som det heter på utelandsk.

Som regnbuen lyser dine løfter…

Jeg var på vei til jobb i min ganske solide bil. Jeg tenkte på hvor fantastisk heldig jeg er som har 5 venner.

Det høres kanskje lite ut, nå i sosiale mediers tid hvor det kan se ut til at «alle» er superpopulære og har minst 1250 nære venner og dobbelt så mange engasjerte bekjente. Men for meg er 5 venner mange. Det er en velsignelse å ha 5 venner som jeg kan stole på, være helt ærlig sammen med, ha det gøy sammen med, klage sammen med, spise sammen med. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har også en familie. Og jeg er så velsignet at de fleste i min familie fortsatt lever og er noenlunde friske og forholdsvis raske. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har tre voksne barn. Som alle lever, og forholdsvis friske og raske. Jeg er veldig, veldig heldig. Det er en velsignelse 💞

Jeg har mange hobbyer🎭🖼🎨🎿🎸🎙🎶🥁📷💃 som jeg deler med hyggelig mennesker. Jeg har flotte mennesker i livet mitt som er tålmodig med meg, og lærer meg ting jeg ikke kan. Det er flere velsignelser 💞

Jeg har et varmt og tett hus med innlagt vann, varmt vann, og det er noen velsignelser 💦🛁🛀🚿🚽

Jeg har hund 🐩og katt 🐈 og det er et par velsignelser 💞

Jeg kan spise meg mett flere ganger daglig. Det er en velsignelse 😋

Jeg kan legge meg i en varm seng, uten å være redd. Jeg lever i en trygg del av verden. Det er minst tre velsignelser 🌍

Jeg har tilgang til et helsevesen uten å måtte pantsette hus og hjem. Det er en velsignelse, for både meg og hele familien min. 🏥 Jeg har ikke tall på hvor mange velsignelser det har vært.

Jeg kunne nok fortsatt listen over velsignelser en god stund. Jeg er et veldig, veldig heldig menneske.

Jeg startet tankerekka i min forholdsvis solide bil, som også er en velsignelse, på veien en helt vanlig dag. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg er for mine fem gode venner.

Så kom jeg på mine ca 260 Facebook-venner. 🤔 Jeg har mange velsignelser på Facebook også. Mennesker som har blitt moderne brevvenner. Noen gamle venner,  som jeg er takknemlig for å få følge på avstand. Noen gammelkjærester som tilhører i gode-minner-boksen og en del litt fjernere bekjente, noen sambygdinger og noen som jeg ikke vet hvem er.

I min opptelling av velsignelser så er det mange mennesker. Det er nesten bare mennesker, med unntak av hus, bil, mat, dyr og varmt vann.

Jeg er et veldig, veldig heldig menneske. ❤ Jeg er et veldig, veldig takknemlig menneske.❤ Jeg er et velsignet menneske. 😊

Google Earth 🌍

Nå har jeg puslet med akvarell og gouache på landskapsmalerier i neste hele år. Jeg har malt fjell og hav, blomster og trær. Men nå har jeg behov for å bare få det ut og ned på papiret. Da blir det akrylmaling.

For mange er nok dette bare ubegripelig smøreri uten noe tydelig motiv. Andre vil kunne se en hel del i dette.

Jeg har gitt det tittelen «Google Earth II -Isen smelter» noe som indikerer at det finnes et «Google Earth» og det gjør det.

Det ser slik ut, og er malt i 2014. Det er samme teknikk.

Dette heter «Google Earth, – Amazonas brenner»

Når man ser verden på avstand, og man ser alt som går galt så er det lett å føle avmakt. Klimadepresjon har blitt et nytt begrep. Avmakt.

Samtidig var det noe som heter at nøden blir større jo lengre unna den er. Når man står midt oppi det, så kan man ikke gjøre noe annet enn å kjempe. Når man står for langt unna til å gjøre noe med situasjonen, så kommer avmakt. Og følelsen av at det er håpløst og grusomt.

Jo mer håpløst det føles, jo mindre mening gir det å kjempe. «Det er ikke noe vits i at jeg gjør noe, det hjelper ikke» Nei det hjelper ikke å åpne hageslangen utenfor huset i lille Norge for å slukke brann i Amazonas, men det betyr ikke at det ikke er vits i å gjøre noe.

Bompengepartiet viser at det nytter å rope og skrike etter politisk ansvarlighet. Da blir det både regjeringskrise og statsminister som setter foten ned. Så hvorfor roper vi ikke? Vi ser på Google Earth, eller i alle fall sol-dott-no og slike steder, og handlingslammes. Jeg kommer ikke til å starte noe «Amazonas parti», eller ‘Forby plast parti» men jeg forstår godt de unge og modige som nå kjemper for miljøet og klimaet vårt gjennom partier, streiker og aksjoner. Det jeg ikke forstår er dem som latterliggjør alle som prøver.

De som kjemper for en fremtid for menneskeheten. For det er jo faktisk slik at kloden seiler videre uten oss, mens vi mennesker er helt avhengig av å løse klodens problemer.

Life in the fast line eller i krabbefeltet?

Noen lever i full fart. Intenst fokusert på målet, med kun nødvendige pit-stop for å fylle på det nødvendigste.

Noen lever uten noe annet mål enn å ta det som det faller seg.

Noen lever ganske strake vegen, uten så mye krøll eller bratte motbakker.

Noen surrer rundt både på veien, i grøfta og litt på jordet.

Noen starter kanskje langsomt og forsiktig, for så å ta skikkelig av etterhvert.

Noen raser villmann i starten og slakker opp underveis.

Noen går for egen maskin, andre må dyttes og slepes.

Noen lager kork, noen bryter sammen langs veien, noen blir stående på stedet hvil, noen kræsjer.

Det er forskjellige modeller, varierende vedlikehold, forskjellig drivstoff, rekkevidde og krefter tilgjengelig.

Noen har tilhengere, noen har for tung last, noen er dårlig skodd, noen ryker for mye.

Noen er pansret og skuddsikker og noen er helt åpne. Noen er gamle vrak, og andre er klassisk veteran med mye pynt og stæsj.

Alle kommer fra ét sted og er på vei til et annet. Noen skal samme vei, i alle fall et stykke, og noen skal et sted ingen andre har vært.

Vi er så forskjellige, vi mennesker, men vi må likevel dele veien. Når vi er i trafikken så har vi helt klare og tydelige regler. Vi vet hvem som skal kjøre først, hvor vi skal stoppe og når vi kan kjøre og hvor fort det er forsvarlig å bevege seg. Vi vet hva som er lov, hva som straffer seg og vi følger stort sett både veien og reglene.

I livet ellers er det ikke fullt så enkelt. Reglene er ikke så klare og tydelige, veien er litt mer opp til hver enkelt. Stoppsignaler kan være uklare og farten må man bare regulere som best man kan.

Kartet stemmer ikke alltid med terrenget og veien blir ofte til mens man går.

Men vi har fått et kompass. Hvis vi finner det, og skjønner hvordan det virker, og tør stole på at det viser riktig vei.

Riktig vei gjennom livet mot ukjent mål. Det er litt av en reise, uansett hvilket fremkomstmiddel du har og hvilken hastighet du velger.

God tur ❤

(Liker du langsombloggen min? Del gjerne 😊)

Høsten er min tid

Og nå er den her. Det ligger i luften. Lyset endrer seg, fjellene får konturer man ikke kan se ellers på året, det blir stille igjen, luktene forandrer seg. Jeg liker det

Men høst er også vemodig, og den bringer alltid forandringer på flere plan. Det er skolestart. Unger begynner på skolen, unger begynner på ungdomsskolen, og på videregående, og unger blir voksne og flytter hjemmefra.

Høsten er en tid for å begynne på nytt med hverdager. Ferietid er over og unntakstilstander roer seg ned. Turistene drar hjem og det blir bare kjente fjes på butikken igjen.

Høst er en tid sammensatt av overflod, forandring og død. Det er nå vi kan høste alt som er modnet. Det haster før det blir overmodent og råtner. Nå bugner det.

Bland annet av markjordbær ❤

Jeg har ikke sett så mye og så store markjordbær før. Jeg har mumset og mumset.

Markjordbærsyltetøy tenker jeg, men det er umulig. Jeg klarer i alle fall ikke la være å spise etterhvert som jeg plukker. Jeg blir hemningsløst lykkelig.

Ella lærer å sette pris på markjordbær, hun også. Jeg deler gjerne med henne, hun er ikke like villig til å dele med meg.

Det er først til mølla som gjelder, men jeg mistenker at hun er mer fargeblind enn hun er villig til å innrømme.

Markjordbær bare plutselig er der, klar for å spises. Som naturens konfekt. Jeg har rotet meg langt unna stien og klatret både i sand og berg for å få tak i en håndfull til.

I prosessen finner jeg villbringebær ❤ Lykke! Jeg mumser og deler med hunden og glemmer både tid og sted. Jeg er enkel sånn.

All overfloden kommer samtidig med at alt går i dvale eller dør. Høsten sier mer enn noen annen årstid at tiden går. At livet er forgjengelig og sårbart. At døden kommer ett steg nærmere.

Denne kombinasjonen av naturens livsviktige gaver og starten på dvale og død gjør meg takknemlig for hver dag.

Vi glemmer så lett at menneskeheten er avhengig av naturens gaver. Vi glemmer rett som det er at vi òg er en del av den samme naturen.

Hente nypoteter og gulrøtter rett fra jorden. Hvor mange kan gjøre det i vår tid? Spise varme bær rett fra lyngen? Høste og sanke rett fra naturen, det er en verdifull, ja faktisk livsviktig ting.

Nyt høsten!

Liker du langsombloggen min, så del gjerne 😊

Learning by doing.

Jeg har impulskjøpt meg en akvarellbok.Jeg har enkelte svakheter og denne boka traff rett i kjøpeimpulsen min.Lære noe raskt. Lære og raskt i samme setning er en innertier.På de kursene jeg har tatt så lang har jeg lært ganske mye. Blant annet har jeg lært at det er lurt å herme etter andres arbeid. Det kan jeg lære masse av. Det er også lurt å male samme motiv flere ganger. Det er litt kjedelig, men fryktelig effektivt. Vanligvis i alle fall.Jeg har funnet er motiv som jeg skal prøve å kopiere.Malt med kun to farger. Noe som også er en utfordring for meg. Jeg har en tendens til å ville bruke masse farger.Første forsøk. Jeg er et stykke unna originalen. Papiret bokler fordi jeg er for lat til å preparere det og spenne det opp hver gang. Jeg er ikke så nøye på første forsøk. Målet er å finne ut av farger og komposisjon. Her har jeg bommet med høyden på bygget og fargene blandet seg ikke helt som jeg ville.Jeg går litt mer seriøst til verks på andre forsøk. Bruker et stødigere papir og taper det fast.Litt bedre plassering av bygninger, fortsatt et godt stykke unna originalen. Og fargene vil ikke gjøre som jeg vil.Tredje forsøk. Tilbake til glatt papir, taper, knøvler, krøller og plages.Gikk tom både for tålmodighet og akvamarin.Pøser på med feil rødfarge og det er for sent å ta seg innResultatet ble «De dødes øy» eller «Sunket kirkegård» i fargene Paynes gray og ukjent rød i stedet for originalen som ser slik utSom dere skjønner er det ikke så lett å herme etter andres arbeid, men jeg lærte mye selv om det ikke ser slik ut på mitt tredje forsøk. Men jeg har lært så mye, at når jeg bruker det jeg har lært, sammen med noe jeg kunne fra før, bruker mine fargevalg og maler det som opptar meg for tiden så får jeg en original og ikke en kopi.

Øvelse gjør mester.

Jeg er klar! Blanke ark og passe kaotisk arbeidsområde, gammel cd som surrer i bakgrunnen, sol gjennom vinduet og en kropp som har behov for hvile mens hodet trenger noe å gjøre.

Jeg starter med å maskere kanten på arket. Jeg gjør det av flere grunner. Jeg får en hvit kant rundt, som jeg kan holde i, det gir en enkel og øyeblikkelig innramming som gjør at bildet ser litt mer ferdig ut og det gir en aldri så liten tilfredsstillelse å trekke tapen av når jeg er ferdig.

I dag skal jeg prøver meg på noe jeg ikke har gjort mer enn høyst et par ganger da jeg var tenåring. Jeg har kjøpt en figur, visstnok en kvinne, kanskje? Litt usikker. Det sto på pakken, men det er lenge siden jeg kjøpte den.

Den skal være i riktige proposisjoner, sies det. Jeg tror ikke det er helt mine proposisjoner, men men.

Jeg starter med å tegne selve figuren, etter beste evne. Det gikk i grunnen ganske greit. Bruker blyant 2B. Altså litt myk blyant.

Fyller på med litt kjøtt. Noe som minner meg om da en av ungene var i spørsmålsalderen og lurte på hva muskler var laget av. Jeg svarte som sant var at de var laget av kjøtt. «Kjøtt?!?! 😱» Ja, kjøtt. «Rått kjøtt» Stakkars unge. Det var en traumatisk erkjennelse. Men, her har det kommet litt kjøtt på figuren.

Neste steg er klær. Jeg er inspirert av det fine, varme sommerværet i dag og det blir kjole.

Solfarge i bunnen må til.

Så litt hud og litt mer farge. Jeg er svak for røde sko. Noe som minner meg om da jeg som barn hørte H.C.Andersens eventyr om de røde skoene. Et grusomt eventyr om en jente som ønsket seg røde sko mer enn noe annet, for hun ville så gjerne danse i røde sko. Så fikk hun det og skoene danset avsted med henne, hun klarte ikke stoppe og ble borte fra familien sin.

Om man tolker eventyret slik at skoene representerte en drøm om et utsvevende liv i sus og dus hvor resultatet ble at man mistet kontakten med familie og det kjente kjære så er det vel en moraliserende historie. Men for meg så ble det bare en grusom historie om at man kom til å rote seg helt bort hvis man danset i røde sko og hadde det gøy.

Jeg liker fortsatt røde sko og dans, og jeg har familien min. Så H.C. Du tok nok feil der.

Jeg liker å lage rotete hoder på mine figurer. De er ofte bustete og fargerike. Jeg liker også å tegne opp konturene med tusjpenn. Noe som kan gi et litt tegneserieaktig uttrykk.

Her har jeg visket bort blyantstrekene.

Neste steg er en noe udefinerbar bakgrunn. Her har jeg valgt grå-blå-lilla, som gir en kontrast til det rød-gul-orange

Jeg bruker de samme fargene på huden, i håret og litt på kjolen.

Ferdig, tapen tatt av og malinga tørr. Jeg tror hun heter Else 😊