Advarsel, sterke bilder.

Mannen kjøpte for noen år siden en sånn diger tv til å henge på veggen. Da var jeg ikke særlig fornøyd, men nå er jeg godt fornøyd. Jeg klarer fint å se både hva som skjer og å lese teksten. Mannen derimot måtte få briller etterhvert.

Vi har helt forskjellige preferanser og reaksjoner på tv-program.

Her om dagen så vi film med Bruce Willis og det betyr bare en ting.

Mannen er steincool og uberørt. Dette er lettere underholdning. Jeg derimot…

Jeg faller nesten ut av sofaen i svingene, har 700 i puls, skjelver av adrenalin, hyler, hopper, dukker og skvetter bare verre. Det er kanskje en del av mannens underholdning. Det er overhodet ikke mulig å få sove på et par timer etterpå, og når jeg endelig sovner drømmer jeg del 2, med russiske agenter og jeg vet ikke hva.

Naturprogram derimot, der er jeg rolig og avbalansert. Naturens råe grusomhet tar jeg på strak arm. 🐧 Pingviner som kjemper mot kulda for å ruge er bare barnemat. Jeg blir litt berørt når et pingvinpar blir frastjålet sitt eneste barn, men tar det til inntekt for morsinstinktet.

Når de små nøstene kjemper seg over isen og noen må gi tapt for kulde og glatte motbakker, eller blir trampet ihjel av mengden, da forlater mannen rommet, hoderystende, «Nei dette klarer jeg bare ikke se på» Jeg derimot mumser kjeks og lurer på hvorfor i alle dager de velger å få barn midt i verste isødet.

Romantisk komedie derimot, da blir det liv i stua.

Jeg svinger mellom kynisme, realisme og intens flaut.

Mannen heier og roper og gir gode råd. Stort engasjement, og han gir faktisk svært gode råd.

Når det gjelder sport og sånn er vi heller ikke på samme kanal.

Når det er fotballkamp og det er favoritten som spiller, da må alle ritualer gjennomføres i riktig rekkefølge og alt må stemme. Jeg forlater hoderystende rommet «Dette klarer jeg bare ikke se på»

Mannen derimot roper igjen gode råd. Jeg vet ikke hvor gode disse rådene er, eller om de blir tatt til etterretning.

Favorittprogrammene våre er engelsk krim. Da klarer vi nesten henge med begge to. Men jeg går alltid glipp av starten fordi jeg må lage litt å spise til, og mannen går glipp av slutten for så lenge klarer han ikke være våken lengre.

Handlingen er såpass treg at vi skjønner noenlunde hva som skjer uansett. Vi får med oss det vi gikk glipp av når reprisen kommer, og vi prøver å finne ut om dette er en vi har sett før.

Amerikansk krim har vi gitt opp. Jeg blir sjøsyk og mannen mister handlingen fordi de snurrer og svinger og blafrer og blinket med tusen kameravinkler og effekter og UFOer og hysterisk musikk.

«Alt skal no være så hippt og coolt.» sier mannen oppgitt. «Huff ja» sier jeg.

Så rister vi på hodet av oss selv, og konkluderer med at vi ikke er særlig hippe og coole lengre, og det at vi faktisk bruker ord som hipp og cool er nok bare enda en bekreftelse på det.

Learning by doing.

Jeg har impulskjøpt meg en akvarellbok.Jeg har enkelte svakheter og denne boka traff rett i kjøpeimpulsen min.Lære noe raskt. Lære og raskt i samme setning er en innertier.På de kursene jeg har tatt så lang har jeg lært ganske mye. Blant annet har jeg lært at det er lurt å herme etter andres arbeid. Det kan jeg lære masse av. Det er også lurt å male samme motiv flere ganger. Det er litt kjedelig, men fryktelig effektivt. Vanligvis i alle fall.Jeg har funnet er motiv som jeg skal prøve å kopiere.Malt med kun to farger. Noe som også er en utfordring for meg. Jeg har en tendens til å ville bruke masse farger.Første forsøk. Jeg er et stykke unna originalen. Papiret bokler fordi jeg er for lat til å preparere det og spenne det opp hver gang. Jeg er ikke så nøye på første forsøk. Målet er å finne ut av farger og komposisjon. Her har jeg bommet med høyden på bygget og fargene blandet seg ikke helt som jeg ville.Jeg går litt mer seriøst til verks på andre forsøk. Bruker et stødigere papir og taper det fast.Litt bedre plassering av bygninger, fortsatt et godt stykke unna originalen. Og fargene vil ikke gjøre som jeg vil.Tredje forsøk. Tilbake til glatt papir, taper, knøvler, krøller og plages.Gikk tom både for tålmodighet og akvamarin.Pøser på med feil rødfarge og det er for sent å ta seg innResultatet ble «De dødes øy» eller «Sunket kirkegård» i fargene Paynes gray og ukjent rød i stedet for originalen som ser slik utSom dere skjønner er det ikke så lett å herme etter andres arbeid, men jeg lærte mye selv om det ikke ser slik ut på mitt tredje forsøk. Men jeg har lært så mye, at når jeg bruker det jeg har lært, sammen med noe jeg kunne fra før, bruker mine fargevalg og maler det som opptar meg for tiden så får jeg en original og ikke en kopi.

Øvelse gjør mester.

Jeg er klar! Blanke ark og passe kaotisk arbeidsområde, gammel cd som surrer i bakgrunnen, sol gjennom vinduet og en kropp som har behov for hvile mens hodet trenger noe å gjøre.

Jeg starter med å maskere kanten på arket. Jeg gjør det av flere grunner. Jeg får en hvit kant rundt, som jeg kan holde i, det gir en enkel og øyeblikkelig innramming som gjør at bildet ser litt mer ferdig ut og det gir en aldri så liten tilfredsstillelse å trekke tapen av når jeg er ferdig.

I dag skal jeg prøver meg på noe jeg ikke har gjort mer enn høyst et par ganger da jeg var tenåring. Jeg har kjøpt en figur, visstnok en kvinne, kanskje? Litt usikker. Det sto på pakken, men det er lenge siden jeg kjøpte den.

Den skal være i riktige proposisjoner, sies det. Jeg tror ikke det er helt mine proposisjoner, men men.

Jeg starter med å tegne selve figuren, etter beste evne. Det gikk i grunnen ganske greit. Bruker blyant 2B. Altså litt myk blyant.

Fyller på med litt kjøtt. Noe som minner meg om da en av ungene var i spørsmålsalderen og lurte på hva muskler var laget av. Jeg svarte som sant var at de var laget av kjøtt. «Kjøtt?!?! 😱» Ja, kjøtt. «Rått kjøtt» Stakkars unge. Det var en traumatisk erkjennelse. Men, her har det kommet litt kjøtt på figuren.

Neste steg er klær. Jeg er inspirert av det fine, varme sommerværet i dag og det blir kjole.

Solfarge i bunnen må til.

Så litt hud og litt mer farge. Jeg er svak for røde sko. Noe som minner meg om da jeg som barn hørte H.C.Andersens eventyr om de røde skoene. Et grusomt eventyr om en jente som ønsket seg røde sko mer enn noe annet, for hun ville så gjerne danse i røde sko. Så fikk hun det og skoene danset avsted med henne, hun klarte ikke stoppe og ble borte fra familien sin.

Om man tolker eventyret slik at skoene representerte en drøm om et utsvevende liv i sus og dus hvor resultatet ble at man mistet kontakten med familie og det kjente kjære så er det vel en moraliserende historie. Men for meg så ble det bare en grusom historie om at man kom til å rote seg helt bort hvis man danset i røde sko og hadde det gøy.

Jeg liker fortsatt røde sko og dans, og jeg har familien min. Så H.C. Du tok nok feil der.

Jeg liker å lage rotete hoder på mine figurer. De er ofte bustete og fargerike. Jeg liker også å tegne opp konturene med tusjpenn. Noe som kan gi et litt tegneserieaktig uttrykk.

Her har jeg visket bort blyantstrekene.

Neste steg er en noe udefinerbar bakgrunn. Her har jeg valgt grå-blå-lilla, som gir en kontrast til det rød-gul-orange

Jeg bruker de samme fargene på huden, i håret og litt på kjolen.

Ferdig, tapen tatt av og malinga tørr. Jeg tror hun heter Else 😊