Sentralisering og globalisering

Politikk er ikke mitt favorittema, derfor hopper jeg rett over det. Men jeg må jo spekulere litt likevel.

🌍 Verden blir mindre påstås det. Det betyr at flere mennesker, ting og informasjon reiser raskere og flere ganger rundtomkring overalt enn før.

🌏 Globalisering betyr at vi, altså vi som har penger til det, bruker hele verden. Der vi før fikk kjøttet fra fjøset eller nabogården, får vi det nå fra Ghana og Texas, mens vi sender svinekjøtt og laks til Kina. Og vi vet jaggu ta hva naboen spiser på ferie før han har kommet hjem.

🏙 Sentralisering betyr at alt skal samles i og rundt byer, helst så nært havet som mulig. Med alt så mener jeg sykehus, skoler, administrasjon, butikker og kultur.🏤🏥🏫🏭🏪🏰🎠🎡🎢

Det ser ut for meg som om det noen få logiske brist i dette systemet.

Hvis alt og alle i rike land flytter til byene, ved havet, så blir det ikke noen rike bønder igjen som kan lage mat til oss lokalt. Det går fint. Det er plass til å dyrke mat på hustakene i storbyene. Det er selvsagt ikke noe problem så lenge vi kan kjøpe kjøtt fra mindre rike bønder, i andre verdensdeler. Vi kan få det transportert hit på mange energikrevende måter. Det er altså helt unødvendig å bo på landsbygda. 🚜🌄

I alle fall så lenge de ikke trenger maten sin selv. Blir det noen få grader varmere i verden, og det blir det, så er det ikke sikkert de har kjøtt til overs, eller ris, mais og hvete. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva eller hvem som er årsaken til at det blir varmere, det er ikke så viktig. Det som er viktig er AT det BLIR varmere. 🥵

Når varmen kommer så stiger havet etterhvert. Det stiger jo allerede. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva eller hvem som er årsaken til at det stiger, det som er viktig er AT det stiger. Det vil si at de som bor ved havet, altså fryktelig mange % av verdens befolkning vil bli våt på beina. Blant annet. 🏝🌊

‘Blandet annet’ vil si ødelagte kloakksystem, kjellere, elektronikk, elektriske systemer, T-baner,🚇 vannledninger, veier,🛣 kabler, havner og annet mer eller mindre nødvendige greier for å drifte byer. Matlager og butikker må flyttes, ja det blir faktisk masse ekstra arbeid. Mange steder vil også drikkevannet bli ødelagt.

Jeg tenkte at jeg ikke skulle tenkte på monsuner og sykloner, men bare vanlige norske høststormer. Det blir jo litt mer actionfylte høster med en meter eller to mer med vann i Oslofjorden, Tronhjemsfjorden, Vestfjorden osv. Kan bli vått både i operahuset og i Stormen kulturhus. Nidelva vil nok fylle Solsiden med brakkvann og Olav den hellige vil bli våt på beina igjen. Men pytt.

Det ser ut til at både politikere og velgere flest ønsker at alle bor i byer. Det er enklest slik. Og billigst. Heldigvis er menneskene ganske fredelige skapninger, så de klarer å bo flere millioner tett sammen uten å drepe hverandre.☮

Nå som vi har vært i mer eller mindre ufrivillig isolasjon rundt om i verden ser vi enda en ulempe med sentralisering. Smittespredning. 🤢😷🤒

Noen sa en gang – bygg en mur rundt byen og vent. Så får vi se om kloremerkene blir på innsiden eller utsiden av muren etterhvert. Det tok ikke mange dagene før folk ville på hytta utenfor byene. 🏕🏡

I India ble det også store folkevandringer ut til landsbygda igjen. Dersom vannet stiger blir store deler av India forvandlet våtmarksområder.

Byer er gøy. Og det er økonomi som driver dem. Det produseres ikke noe som kan holde folket som bor i byen i live mer enn tre dager. Byen er ikke selvforsynt, tro det eller ei. Men de er gøy. 🎡🎉🎊🎭

Så hva gjør vi da? Hvis byøkonomien som holdes oppe av å produsere tjenester og underholdning kolapser? Vi kan ha det gøy på landet også. Men vi har ikke sykehus tilgjengelig. Alt annet har vi, i tillegg til produksjon av det vi trenger for å faktisk overleve.

Rent historisk sett så er det vi trenger sykehus til noe helt annet enn for 100 år siden. Da døde vi av bakterier og infeksjoner. Nå dør vi av livsstilsykdommer. Så om vi legger om livsstilen og bygger fødestuer så trenger vi kanskje ikke sykehus på landsbygda 🤔

I 2015 bodde det 3,7 milliarder mennesker i byer. Tallet har økt. Nesten all befolkningsvekst skjer i byer. Om 30 år bor 6,2 milliarder i byen, hvis det går etter beregningene. 66% av verdens befolkning.

I Norge bodde 8 av 10 i by og tettsted pr. 2016. I følge SSB. Hva det betyr i realiteten er ikke greit å finne ut av. Men det betyr i allefall at folk bor i større eller mindre klynger. Og det er ikke særlig stor forskjell på fylkene. De som skiller seg ut er området rundt Oslofjorden, der bor nesten alle i byer og tettsteder, og i fylkene over Dovrefjell og deromkring bor færrest i byer og tettsteder. De fleste bor i fjærsteinan. Byen ligger ved havet i de aller fleste tilfeller.

Det vil si at bare 2 av 10 bor slik at de faktisk kan produsere mat til de andre 8😳 Unntatt fisk da. Man kan jo fiske både fra Aker brygge, operahuset, den gamle bybro og andre steder i byene. Og man kan jo dra ut med fritidsbåter å fiske.

Så hvor vil jeg egentlig med tankerekka mi? Ingen steder. Jeg bare lurer på hvordan verden ser ut om 20 år. Bor det folk på landet? Er byene oversvømt eller har man flyttet dem lenger opp i fjæra? Har folk flyttet på Hytta? Hvor får vi maten fra? Hvem lager maten vår? Kan folk dyrke mat? Eller har de glemt hvordan det gjøres. Jeg er ikke sikker på at jeg ville klart å dyrke, fange, fiske det jeg trenger for å faktisk overleve om jeg måtte. Kunne du?

Taper eller vinner?

«Det viser seg at barn med god selvfølelse ikke nødvendigvis presterer bedre enn barn med lavere selvfølelse. Faktisk viser det seg at barn med lav selvfølelse vil jobbe hardere» Sitat fra en artikkel om skoleprestasjoner og barneoppdragelse. Jeg garanterer ikke for at det er riktig, jeg har ikke sjekket kilder. Men artikkelen satte i gang en tankerekke om helt andre ting, uavhengig av sannhetsgehalten i artikkelen.

Vi lever i et produser og prester samfunn. Et konkurransesamfunn. Å være best er grunnstammen i mange ting.

Idrett for eksempel. Her er det veldig viktig å være best. Dette starter tidlig. Gå om kapp på ski, fotballturnering, klatrecup, svømmestevne. Det er viktig å vinne, å være best. Vi lærer dette veldig tidlig. Alt som kunne vært felles lek blir en konkurranse. Bare for moro sier de voksne. Moro for hvem? Det er mange som ikke er best.

Skolesystemet viderefører dette. Vurderinger og rangeringer. Noen gjør det bedre enn andre. En er best og flinkest. De fleste er det ikke.

Underholdning; det er om å vinne. Det være seg sjekkeprogram, danseprogram, sportsendinger, musikkonkurranse, Oscar utdeling, valgdebatter og alle såkalte «reallity» program. Alle kårer en vinner. EN! – de andre er tapere.

De norske idealene gir svært blanda signaler. Vi har fått likhetsprinsippet inn med morsmelka. Vi har lært at vi ikke skal skille oss ut på noe vis. Unntatt hvis du er best i noe da.

Det er lov å være en offentlig kåret vinner. Samtidig skal vi ikke være strebere og vi må ikke tro at vi er noe, selv om det er typisk norsk å være god. Helst best.

Når vi har kommet så langt at vi er på vei inn i yrkeslivet, så får vi høre at alle kan bli akkurat det de vil bli.

Dette er ikke sant. Beklager, men sånn er det. Det er ikke mulig for alle å bli best. Det er bare noen få som blir det. De få blir best på sine områder, resten av oss blir alt fra helt ubrukelig, via helt ok til ganske god på forskjellige områder.

Likevel må vi konkurrerer om jobber, lønninger og posisjoner. Mange av oss vil aldri bli det vi ville bli. Mange blir ting de aldri ville bli. Noen finner ikke ut hva de vil.

Det er faktisk slik at ikke alle kan bli president i USA, selv om det kan virke slik. Alle kan ikke bli astronaut, filmstjerne, hjernekirurg, psykolog, lokomotivfører, fotballproff, TV kjendis, sjakkmester osv. Noen av oss blir ting vi aldri drømte om, som for eksempel syke, gravide, folkevalgt, arbeidsledig eller påkjørt.

Vi lever i et samfunn med sterk tro på at det er viktig å prestere og produsere. Vekst er viktig. Verdier som effektiv, rask, lønnsom og konkurransedyktig står høyt i de fleste bedrifter. De vil ha ansatte som kan jobbe under press, yte optimalt, være utadvendt og engasjert, i tillegg til å være best på sitt område.

De samme bedriftene sørger for at overskuddet vokser gjennom å selge sine varer og tjenester. De må være best for å tjene mest. For å bli det må de både skape et navn og et godt rykte, samtidig som de skaper et behov for det de selger. Reklame.

Denne prosessen er årsaken til at vi forbruker naturressurser, at vi produserer og kjøper masse vi egentlig ikke trenger, at vi utnytter mennesker som er dårligere stilt og at vi produserer søppel i alle varianter i haugevis.

Så hvorfor fortsetter vi på den karusellen? Hvorfor konkurrerer vi om å være best? Hva vil det egentlig si å være best? Størst hus? Høyest lønn? Flest følgere? Mest medaljer? Flest biler? Størst rumpe? Raskest i løypa?

Vi konkurrerer fordi vi tror vi må være best for å være attraktiv. Vi vet egentlig ikke hva det vil si å være best, for selv om du er best på ski så er det noen som er bedre på skøyter. Vi bare drives av et behov for å bli elsket, finne partner, få barn, være attraktiv, være innenfor flokken. Være trygg.

Så var jeg rundt. «Barn med god selvfølelse produserer dårligere enn barn med lav selvfølelse» ( fortsatt uten kildesjekk)

Det vil altså lønne seg for et kapitalistisk samfunn at individene føler seg mindreverdig. Da vil de anstrenge seg hardere for å bli elsket. De vil kjøpe mer de ikke trenger, jobbe hardere for lavere lønn, ofre mer for å få anerkjennelse. De vil også være villig til å gå på tvers av egne interesser, utføre ordre, tvile på egne verdier og meninger. De er lettere å lede, lure og kjøpe. Det gir penger i kassen for de som har makten, enten det er politikere eller selskap eller andre med makt og innflytelse.

Mennesker som har god selvfølelse har oftere omsorg for andre. Det ser ut til at de ikke er så opptatt av å vinne konkurranser, uansett hvilken. De trenger ikke gjøre seg fortjent til å bli elsket. De har kanskje vært elsket fra starten? Akkurat slik de er. Uavhengig av prestasjoner. Dette gjør dem mindre villig til å la seg styre.

Betinget kjærlighet derimot gir lavere selvfølelse. Kjærlighet som belønning for prestasjoner gir lav selvfølelse. Din verdi er da avhengig av at du presterer bra. Jo bedre prestasjon jo mer kjærlighet. Du må vinne. Ett eller annet, hva som helst egentlig, bare du vinner, for da får du mest kjærlighet, mer enn de andre. Klarer du derimot ikke å vinne, så er du en taper og får ingenting annet en skam. Følelsen av å aldri strekke til, eller være god nok. Du kan kanskje skaffe deg selvtillit gjennom å vinne, men det er ikke noe garanti for selvfølelse.

Det er mye glede som er ødelagt av at det måtte kåres en vinner. 1 glad vinner og 29 skuffede tapere. Men slikt blir det god økonomisk vekst av. Fornøyde folk trenger ingenting, misfornøyde folk er bunnløse forbrukere.

Selvfølelse får man av å oppleve seg elsket, verdifull og sett. For det man er, og ikke det man presterer. Dersom man kan oppleve seg selv som mottaker av gudommelig kjærlighet og som uendelig verdifull i alle situasjoner fra krybbe til grav, så gjør kanskje det noe med selvfølelsen. Da blir det kanskje ikke så viktig å prestere eller å vinne?

Hvorfor liker jeg deg?

Jeg begynte å tenke over hva det er som gjør at jeg liker enkelte mennesker svært godt. 🤔

Er det fordi de er modellvakre? Nei. Jeg liker mennesker med sjarm, mennesker som viser sitt sanne ansikt, smiler og gråter, har myserynker av sol og bekymring, de som har sovet med håret på , men likevel åpner døra i nattpysjen når du kommer tidlig en søndag.

Er det fordi de har perfekte hjem, fin bil og flott hage? Nei. Jeg liker mennesker med åpne hjem. Hvor man kan komme på uanmeldt besøk, få en varm kopp i hånden, enten ved kjøkkenbordet, på trappebesøk i sola, eller plutselig en dag i finstua med gullkantet kopp bare fordi det søndag ettermiddag og koppen skjelden får kommet ut av skapet. Folk med biler som kan frakte ting og tang og folk og dyr full av sand og is og moro til og fra alle steder.

Er det fordi de er superflinke og effektive og aldri gjør feil. Nei, jeg liker mennesker med tålmodighet til å hjelpe meg, som kanskje kan lære meg noe, som er rause både med egne og andres feil og tabber. Folk som har tid til å slå av en prat. Folk som ikke tar seg selv og andre så fryktelig høytidelig, men kan le både av seg selv og meg når jeg gjør banale ting og forteller dårlige vitser, noen som kan le sammen med meg av hverdagsliv og kattevideoer.

Er det fordi de har karriere, tittel, makt, status eller er berømt? Nei. Jeg liker folk som har en jobb de liker og er engasjert i. Jeg liker folk som er arbeidsledige. Jeg liker folk som er uføretrygdet. Jeg liker pensjonister. Jeg liker barn. Jeg liker ungdom. Jeg liker både hundeeieren og katteeiere. Jeg liker en og annen lokalkjendis også.

Den aller viktigste årsaken til at jeg liker noen er at de er snille. Jeg virkelig råliker snille mennesker.

Jeg tror ikke det er spesielt for meg, disse årsakene til å like folk. Likevel er det så mange som tror at de må være penere, rikere, flinkere, ha bedre hus, bil og hage. De tror de trenger en voldsom karriere, fin tittel eller berømmelse. De må være superviktige, råeffektive, ha gjennomslagskraft og kontroll på alt for å bli likt.

I enkelte kretser er det kanskje slik at ingen liker deg, dersom du ikke er pen nok, viktig nok eller berømt nok. I disse kretsene er nok makt og innflytelse viktig for å ikke bli frosset ut. Men ærlig talt? Hvem liker egentlig folk som ser ned på andre? Tror de er viktigere enn andre? Hvem liker folk som bruker makt, posisjon og hersketeknikker for å holde kontroll over andre? Hvem liker folk som har det så travelt med å få æresplassen i flokken at de glemmer alt annet? Noen mennesker bare er slik, uansett hvor de er, de klarer ikke se forbi sin egen fasade.

Det er ikke så mange som liker slike folk. Man kan kanskje beundre dem, misunne dem, frykte dem, og sikkert også respektere dem for dyktighet, ja til og med holde seg på godfot med dem, slik at man får en og annen fordel, men like dem? Nei, det er ikke så lett. Jeg syntes ikke de virker særlig snille og jeg synes ikke slike folk er hyggelig å være sammen med. Da foretrekker jeg mye heller de uten status, men med store hjerter. ❤

De som er som de er og lar meg være meg.

Hvem kan jeg stemme på?

På jakt etter en livbøye.

Jeg treng et nytt politisk parti å stemme på til neste valg. Et annerledesparti. Et parti som skjønne at det å være tillitsvalgt for resten av befolkninga betyr å spørre dem det gjelder «Hva trengs her for at din hverdag skal fungere?» Et annerledesparti som høre på folk, som er villig til å investere i HELE landet, og ikke bare i midtbyen. Et parti som er villig til å være litt upopulær blant de rikeste, og snakke om felles ansvar for alle. Et parti som ikke er kjøpt og betalt, eller oppfostret med partipisken bak speilet.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som ikke har makt som hovedmål, eller hevn. Et parti som er opptatt av å ta vare på folk flest og vanlige arbeidsplasser. Ikke et parti som er mest opptatt av å rope og skrike «Jammen de gjorde sånn da de fikk bestemme, så da er det bare rett og rimelig at vi skal få være like dumme» Jeg vil gjerne ha er parti som kan si «Nei, det der ble ikke så bra, kanskje vi skal gjøre det på en annen måte» når de gjør feil. For feil gjør alle som gjør noe.

Så ønsker jeg meg sånne gammeldagse tv debatter, hvor folk fikk sin tilmålte tid, og fikk snakke ferdig. Jeg hater disse politiske showdiskusjonene med avstemming etterpå om hvem som var «banens» beste.

Jeg ønsker meg et annerledesparti som tenker at helsevesenets oppgave er omsorgsarbeid, og at kvaliteten på tjenesten blir vurdert ut fra hvor god omsorg pasienten fikk, og ikke ut fra hvor stort økonomisk overskudd helseforetaket har.

Jeg ønsker meg et parti som synes trygghet, tillit, glede og vennskap er viktige ting i et menneskeliv, og derfor gir rom for mange lærere, førskolelærere og kulturskolelærere i alle klasser.

Jeg ønsker meg et parti som synes det er viktigere at folk har en jobb, enn hvilken jobb de har. Et parti som likestiller ambulansepersonell og hjertekirurger på statusskalaen.

Et parti som anerkjenner bønder, fiskere, sjøfolk, snekkere, hjelpepleiere, helsesøstre, jordmødre, rørleggere og sjåfører som viktige i samfunnet. Like viktige som rikssynsere, statsvitere, kommunalrådgivere, finansanalytikere og IT.

Jeg trenger et parti som skjønner at det å ha en jobb er mye mer enn å få lønn. Og at det å ha en utdannelse er mye mer enn å kunne si det læreren vil høre.

Jeg vil ha et parti som tør tro på fremtiden! Som tør bruke penger på å bygge fremtiden! Et parti som sprer håp, pågangsmot, tiltakslyst og arbeidsglede!

Jeg finner ingen slike partier, så hvem i alle dager skal jeg stemme på da?

Sentrum og periferi, to sider av samme sak.

Spenningen mellom sentrum og periferi har alltid vært til stede. Den finnes til og med i atomet. Det interessante med atomet er at om elektronene hopper over til et annet atom, så får man ett annet grunnstoff. (fritt etter naturfagstimen)
Spenningen mellom sentrum og periferi viser seg også mellom enkeltindivider. Sentrum er den største gruppa. Der de fleste er, der hvor det er mange som er enige. På skolen ser vi det som «de populære» de som ser ut til å ha mange venner. De har definisjonsmakta, og dersom den største gruppa består av snille individer, så er det ikke noe problem. Men ofte virker gruppedynamikken slik at det er viktig å sette en grense mellom dem og oss. Da blir «Flokken» – altså sentrum, mobbere. På denne måten opprettholdes spenningen. Sentrumsflokken holder dem som ikke er som dem nede, utenfor. Sentrumsflokken har definisjonsmakta og bestemmer hva som har verdi.
Selv om det er mange snille individer i sentrumsflokken, så vet de ikke hva de gjør når de definerer det som er utenfor sentrum som vanskelig, håpløst, ulønnsomt og krevende. Dette må vi nok tilgi dem. Uvitenhet er ikke ondskap, det er i verste fall latskap eller dumhet.
Det er vanskelig for dem som er innenfor sentrumsflokken og forstå dem som ikke er det.
«De kan jo bare være med, komme og være som oss, kan de ikke?»
• Kom å bli med på idrettslaget! Nei, det er ikke rullestolrampe, men vær ikke så krevende da.
• Vi har jo et flott sykehus i Byen, hva klager du etter, 50 mil på buss er da ikke så langt når du er nyoperert, var ikke så krevende da!
• Skole, vi har jo skole, hvorfor i alle dager bosetter du deg så langt unna skolen?
• Du trenger jo ikke være fisker, det er jo så slitsomt, kom heller å jobbe i fiskedisken på Meny.
• Jeg kjenner ingen innvandrere, de er så vanskelig å snakke med, hvorfor snakker de ikke norsk, det er jo bare å lære det?
Spenningen mellom sentrum og periferi er spenningen mellom de som passer inn i flokken og de som vil, eller må gå sine egne veier. Slik er det også politisk. De som passer inn i flokken jobber for å opprettholde definisjonsmakta. Dette gjør man gjennom popularitet. Gjennom å samle stemmer, eller likes. Jo flere som er enig i at flokken er flott, jo mer definisjonsmakt har den. Større flokk, større makt.
Størst makt på toppen. Det er de 5 øverste i pyramiden som bestemmer. Resten av flokken er bare følgere, eller velgere. Resten av sentrumsflokken er så livende redd for å bli periferi at de ikke tør noe annet enn følge de 5 på topp. Uansett hvilken sentrumsflokk man tilhører vil denne redselen slå til. Er man blant dem som søker trygghet i flokken, så er man redd for å gå på tvers av makta.
Det er denne redselen som gjør at man er villig til å bli med på mobbing, utestenging, nedleggelser og nedskjæringer. De mobber dem som er utenfor slik at ikke de selv havner utenfor. Selv om mange i sentrumsflokken lever mot sine egne verdier, så tør de ikke heve stemmen mot topp-5.
Dersom alle var i sentrumsflokken så ville periferien forsvinne, og vi ville alle være like redde for å havne utenfor. Da er vi et lett offer for topp-5. Politisk har vi de grelle eksemplene fra diverse diktaturer. Når sentrumsflokken blir for uniform, for lik, så har topp-5 all makt, og kan rasere en hel verdensdel på 5 år.
Dersom topp-5 derimot skulle klare å motstå den forførende makten til å redusere periferiens verdi, så vil sentrumsflokken kunne leve i fred og fordragelighet med både seg selv og omverden. Da vil sentrumsflokken følge på topp-5 i retning mer rettferdige fordelinger. Kanskje ville flokken da bygge en rullestolrampe slik at invitasjonen til å delta var reel, kanskje ville sentrumsflokken da snakke med de som trenger å lære norsk, kanskje ville de ha forståelse for at det koster penger å transportere nyopererte mennesker hjem på en god måte, kanskje ville de sørge, ikke bare for seg selv, men også for dem som lever utenfor sentrumsflokken.
Det er slik man utvider en flokk på en god måte, man sier ikke «kom som du er, – bli som oss» man sier «Er det slik du er, så flott, skal vi være sammen» Likeverd betyr at variasjon har verdi, alt man har lik verdi selv om man er forskjellig. I Norge har vi etter hvert fått en egen definisjon på likeverd, her betyr det at de like har verdi. Dette er en svært snever og farlig verdisetting som vi bør kjempe mot med nebb og klør. Hvis ikke vil vi alle havne utenfor det som har verdi, dersom vi ikke tilpasser oss en stadig snevrere norm.

Offisielt voksen, – tror jeg.

I dag har jeg scoret ca 300 voksenpoeng. Plutselig var jeg der. Ikke bare sånn vanlig voksen, type lov til å gå på polet alene eller ansvarlig for egen økonomi-voksen. Men skikkelig voksen-voksen. Jeg har jo voksne barn, så det burde ikke komme som noen overraskelse på meg. Det var mer en erkjennelse egentlig.

Hva utløste innsikten? Kveldsmaten!

Jeg satt på ved kjøkkenbordet og spiste; hjemmelaget surdeigsbrød med hjemmelaget sursild på. Skikkelig voksenmat. Jeg mener, det er ikke så veldig lenge siden, bare ca 30 år +/- siden frøken pasta og pølser, burger og bacon, grein på nesa av ganske mye. Og der satt jeg plutselig å spiste surdeigsbrød med sursild! Jaja, greit, jeg hadde majones på silda, men det er en svakhet jeg har.

Som vanlig startet hodet mitt og spinne videre, – på voksen poengene denne gangen. Jeg tror kankje jeg scoret noen voksenpoeng på offentlig fremført salmesang også. Ganske mange voksenpoeng der. Og det faktum at jeg våknet før vekkerklokka, på søndag morgen, etter at jeg egentlig hadde vært ganske lenge våken, hvertfall over midnatt, ga noen poeng – bare ordet «midnatt» gir jo ett voksenpoeng.

Er det ikke rart? Hvordan man tror at man er den samme som før, og så plutselig oppdager man at noe har endret seg. Eller har det utvidet seg, kanskje? Det er jo ikke det at jeg ikke liker pasta og pølser, burger og bacon lenger, jeg liker bare surdeigsbrød og sild i tillegg. Det er jo ikke slik at jeg ikke liker Abba, Queen, Mozart, Bon Jovi, Lady Ga-Ga og Åge lenger, heller. – jeg bare liker salmer i tillegg. Det er ikke slik at jeg føler at jeg går glipp av noe når jeg våkner tidligere enn før, dagen har bare blitt litt lengre. Da jeg var ung sov jeg lett 16-18 timer uten å føle at jeg gikk glipp av noe, nå sover jeg mindre, og føler heller ikke at jeg går glipp av noe.

Ja, noe har utvidet seg med tiden og med alderen. Men noe har også blitt mindre. Redsel for eksempel, har blitt mye mindre. Det er mange ting jeg har vært redd og bekymret for som var helt bortkastet. Jeg er mye mindre redd nå enn jeg var for 30 år siden.

Men jeg tror det meste har utvidet seg og blitt større. Livvidden f.eks. Og føttene. Forståelsen for at folk flest har mer enn nok å stri med i hverdagen, og at alt som virker for godt til å være sant, som oftes er akkurat det. Evnen til å si neitakk har også blitt større. Og evnen til å si jatakk. Ja, faktisk så har hele takkekonseptet blitt større. Jeg har blitt mye mer takknemlig, for små ting.

Tålmodigheten min har blitt lengre, sånn jevnt over, men jeg har fått lavere toleranse for «mannskjit» og drittsekkfakter. Jeg er mer tålmodig med folk som strever, og ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men jeg er mindre tålmodig med syt og bæs og klag, og mye mindre tålmodig med dem som bøller med de som er mindre enn dem.

Jeg er mer tålmodig med meg selv, men desverre har jeg blitt veldig mye mindre tålmodig med teknologi som ikke virker og jeg har fått oppdateringsvegring. Jeg tror det også betyr voksenpoeng. Jeg gruer til den dagen mobilen min dør og jeg må få en ny og oppdatert utgave av ett eller annet som jeg ikke har fått med meg de årene jeg har tatt veldig godt vare på mobilen min. (enda ett voksenpoeng, mobil med hel skjerm)

Som noen av dere har fått med dere, så driver jeg å lærer meg å fermentere mat. Mer eller mindre vellykket. Jeg var sånn passe fornøyd med egen innsats og skrøt til ett av avkommet » Jeg driver og samler på husmorpoeng» hvorpå avkommet svarer; «Dette er nok mer bestemorpoeng, og litt hippie poeng, – jeg tror du kommer til å bli en hippiebestemor som barnebarna elsker å være på besøk hos for du gjør så mye rart og har så mye rare greier»

Oi-oi-oi Det er skikkelige voksenpoeng! Når ungene begynner å vurdere ditt bestemorspotensiale! Da har du pasert kjærestepotensiale stadiget, og konepotensiale, husmorpotensiale svigermorpotensiale, lysende-karrierepotensiale og en hel del andre potensielle utviklingsstadier.

Det rare er at om jeg plutselig skulle bli bestemor, så betyr det at min mor plutselig blir oldemor! Og det går jo ikke! Hun har jo ikke blitt bestemor enda…men jeg tror hun liker surdeigsbrød med sursild…

Litt Bibelstoff for dem som liker det.

«Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til Ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder Ham.» Hebreerne 5,7-9

«Da Jesus levde som menneske.» Bare den setningen er full av innhold. Jesus levde, og han levde som menneske. Ikke som engel, ikke som ånd, ikke som en mytologisk figur. Han levde som menneske. Kort og greit. Mens han levde som menneske så bar han frem bønner, nødrop, høye skrik og tårer. Han hadde det ikke bare enkelt han heller altså, selv om han var både Guds sønn, verdens frelser, sønn av Maria og fullstendig i stand til å helbrede folk, gå på vannet, stille stormer, trøste knuste hjerter og vekke opp døde. På tross av alle sine «superkrefter», alle sine muligheter og alle sine talent, så hadde han det ikke bare enkelt, og han kunne ikke fikse alt selv. Han ba, han gråt, han fortvilte, han følte med de som led, han var sint og frustrert og han var på toppen av alt forfulgt. Både av tilhengere og av motstandere.

Forfatteren av Hebreerbrevet sier han lærte lydighet gjennom å lide. Hva er lydighet? I dette tilfellet er det lydighet til Gud. Villighet til å gjøre Guds vilje, følge Guds plan, samme hva det måtte koste av personlige plager og problemer. Ganske heftig lydighet å kreve av en mann som skal tortureres og drepes som en del av Guds plan. Hva ba han om? Hva håpet han på? Han ba om å få slippe å lide, slippe å dø. Å slippe unna døden. Den store intetheten. Ingentingen, det totale fravær av eksistens, fravær av liv. Det var det han ba om.

Han ba om å få leve. Så ble han drept. Men han ble ikke bare drept. Han ble levende igjen. Uendelig levende. Levende på en måte som ingen hadde vært levende før han. Levende uten mulighet for død. Levende i betydningen full av alt, til stede i alt. Like levende og allestedsnærværende som døden var den totale ingentingheten.

Hva er Guds plan? Å gi oss muligheten til å være en del av Livet, dette evigvarende, allestedsnærværende Livet som fyller alt vi ser og alt vi kan forestille oss.

Hvem skulle få denne muligheten til Liv? Vi. Alle sammen. Alle som vil. Det er frivillig, ingen tvang. Det er lov å velge døden, ingentingheten, adskillelsen. Men for de som vil, så er det et tilbud som står åpent for alle.

Hva er prisen? Baktanken? Hva koster det? Det koster oss heldigvis ikke en korsfestelse! Men det koster litt. Det koster at man tror på noe utrolig, og sliter med tvil rett som det er. Det koster at vi både tillater og godtar, at det kan skje en endring i oss når vi velger å tro det utrolige: – At der finnes en Gud, som har en intensjon om en god verden på sikt, og som faktisk elsker deg, med en gudommelig, uforpliktende kjærlighet. Tror du det så begynner du kanskje å gå i retning det gode, gå i retning kjærlighet og åpenhet, plutselig oppdager du kanskje, at du viser mer tålmodighet med deg selv og andre, hjelper de som trenger det, også der det krever litt, kanskje til og med de du ikke liker så godt. Det koster at vi godtar at det skjer en endring i oss.

Det er ikke slik at du FØRST må bli et superkjærlig, hyper-selvutslettende, megamoralsk, engleaktig hallelujavesen som aldri tenker en nedsettende tanke om noe eller noen. Hadde det vært slik ville ingen av oss hatt muligheten til å benytte oss av tilbudet om Liv. Vi er mennesker, som Jesus var, da han levde som menneske. Vi strever med oss selv og livet. Vi sliter, lider, surner og krangler. Men vi har muligheten til å få bli litt bedre mennesker, hvis vi vil, tør og tror det utrolige.

Det er ikke likegyldig hva du tror på

Hvis jeg forteller deg at jeg var hemmelig forelsket i en blåøyd medelev da jeg gikk i 7. klasse, ville du tro meg da? Jeg sa det aldri til noen den gang da, og det ble aldri noe ut av det. Jeg kan ikke bevise det på noen måte. Likevel er det sant. Jeg har opplevd det. Det er en vanlig ting å oppleve. Det er en kjent erfaring, – å være hemmelig forelsket.

Det er flere ting som er avgjørende for om man tror på det jeg sier. Hvilken relasjon vi har, hvor troverdig du mener jeg er, hvor sannsynlig du mener historien er og ikke minst hvorvidt det jeg forteller deg har betydning for deg og ditt liv. Hvis jeg forteller deg at du var den jeg var forelsket i vil historien kanskje få en annen troverdighet for deg.

For å kunne forstå min forelskelse i 7. klasse må man ha en egen erfaring av å ha vært forelsket. Det vil være nærmest umulig å forklare det til noen som aldri har opplevd det. Men en forelskelse kan måles. I alle fall kan resultatet av den måles. Hormoner, blodtrykk, adferd, puls. Målbare ting.

Når man befatter seg med religiøs tro så blir man ofte utfordret på dette. «Hvordan kan du tro på noe som ikke kan bevises» Religiøs tro kan også måles. På samme måte som forelskelse. Det finnes mengder av forskning på dette. Det er konkludert med at tro på noe større enn seg selv er svært helsebringende, dersom det man tror på er positivt. Dersom man tror på noe destruktivt vil det være helseskadelig.

Dette beviser ikke at det man tror på er sant, like lite som måling av hormoner beviser at dette er «ekte kjærlighet». Det som er avgjørende for at man tror på at noen er forelsket, er at den som er forelsket sier det. Man kan nemlig gjøre de samme målingene og få nesten de samme resultatene, hos et menneske med angst.

Man er forelsket i noen utenfor en selv. Man har et objekt for sin forelskelse. Uten objektet, ingen målbar reaksjon. Slik er det med tro også, man må ha noe å tro på.

Vi har mange religioner i verden og enda flere ideologier. Mennesker tror på mange ting. Hva vi tror på har stor betydning for hva vi gjør. Troen påvirker hvilke valg vi tar, hvem vi er og hva vi tenker. Troen vår påvirker vårt menneskesyn, vår sjelefred, vår helse, vår økonomi og våre relasjoner.

Dersom du tror at alle mennesker har lik verdig og like rettigheter oppfører du deg helt annerledes enn hvis du tror at en spesiell gruppe er mindre verd enn andre, eller en gruppe er mer verd enn andre.

Dersom du tror at det er den sterkestes rett som er riktig vei og gå, så oppfører du deg helt annerledes enn om du tror på at alle har like rettigheter.

Dersom du tror at mennesket er den øverste intelligens og bevissthet, så oppfører du deg annerledes enn om du tror der er noe større enn deg, med mer intelligens og bevissthet.

Dersom du tror at det er en mening med livet ditt så oppfører du deg annerledes enn om du tror at livet ditt er meningsløst.

Det er viktig å finne ut hva du tror på, for du tror på noe selv om du kanskje ikke er helt klar over hva det er enda. Når du vet hva du tror på, så kan du begynne å finne ut om det du tror på er sant eller ikke. Det er ikke slik alt man tror på er sant. Det er ikke slik alt som er sant er mulig å bevise. Det er ikke likegyldig hva du tror på, så følg med på dine trosretninger.

Røyking på hotellet, det er fali det.

Vi som ikke er skapt for så mye fart og spenning ferierer i langsomt tempo. Så det har i grunnen ikke skjedd noe spennende som er verdt å blogge om. Men noe må man jo ha og fortelle når man har vært 2 uker på ferie, så her kommer høydepunktene.

Vi har sett fine solnedganger fra verandaen, og fra strandkanten, og fra broen.

Men hovedsaklig har vi sett solhungrige nord-europeere i alle farger, størrelser og fasonger plaske rundt i bassenget. Oss selv inkludert. Vi hadde en noe ukontrollert kamp med en flytemadrass som blandt annet førte til et ufrivillig drukningsforsøk på min mann. Han slukte halve bassenget da jeg kom seilende av madrassen og traff han midt i brystkassa. Vi har brukt to flasker solkrem på to uker, så det er ikke så lett å holde seg oppå en sånn der plastmadrass laget for folk under 18. Jeg fikk da også erfare at det er nærmest umulig å holde seg flytende med latterkrampe.

Vi har også drevet mye palmeglaning. Den botaniske interessen vår var adskillig større enn vi var klar over når det kom til stykket. Vi har sett på palmer, blomster, bær, frukter, gress og enda fler palmer. Så har vi studert kaktuser inngående. De runde heter ett eller annet på spansk, som direkte oversatt betyr «svigermorstol» Vi har spekulert på palmens livssyklus, om det er høst i tropene, om bladene falleri- faller a, der som her og andre viktige tema.

Vi har også studert tatoveringer. I massevis. Ingen særlig begripelige for oss. Jeg har konkludert med at jeg er forholdsvis fornøyd med at jeg har kommet til skjelds år og alder uten tatoveringer og metallduppedingser stukket gjennom kroppen på mest mulig ubehagelige steder, men hver sin lyst. Jeg er nok bare gammel og i utakt med resten av gjengen.

Vi har også studert fuglelivet. Og matet duene. Vi klarte å identifisere en blåmeis, og en papegøye. To svarte fugler som kunne vært stær, noen byduer, noen sandfarga hotellduer og noen fugler som bare drev å stupte i havet.

Vi har hatt stor glede og underholdning av å se på småunger som leker i vann. Så har vi mimret over da våre var små, og så har vi vært veldig fornøyd med at de har blitt voksne. Det er jammen en tid for alt, og takk og lov for at jeg ikke er på ferie med tre bleieunger og tvillingtrille og 30 varmegrader.

Nei, jeg har mer enn nok med å holde orden på mine egne saker. Mye romestering og leting etter solkremen, solbrillene, pengene, solkremen, brillene, smeltet kjeks og lunka vann. Så skulle mannen ha potetskruer, og jeg skulle ha is og kaffe, og så var det ny runde med romestering. Mannen la tyggisen på bordet, og jeg fant ikke solbrillene, og hvem har nøkkelkortet og hvor er solkremen. Så var det endelig lunch og på an igjen. Da vi setter oss til bordet oppdager mannen at skjorta henger fast i nakkehåret. Tyggisen som lå på bordet var havnet på innsiden av skjorta og skjortra satt fast i håret og kjærinnga klarer ikke la vær å le så tårene triller og mannen må av med skjorta og det blir ufrivillig voksing av ryggen der og da. Etter det har skjorta fått navnet tyggisskjorta.

Gjennom lange udramatiske dager ved bassengkanten finner vi på navn til dem vi kjenner igjen. Det er parasollmannen, – han som hver dag trasker rundt med parasoll på ryggen frem og tilbake, fordi han vil ha en som virker. Det er solmannen, som ligger som død ved siden av oss time etter time og kun kommer til liv for å spraye en ny runde med marineringsolje på hele seg. Etter 2 uker som død på solsenga er han mørkebrun forran, og fortsatt hvit bak. Han har to solsenger hver dag, en til seg, og en til en bok han ikke leser. Mannen minnes vagt TV2-programmet «Ribba minutt for minutt» Så er det Røykerene våre. Et par som ikke veklser to ord mens de soler seg. De går i skytteltrafikk fra solsenga til røykesonen. Han med en djevel tatovert på tyggen, hun med diabolsk formede øyebryn. De virker ikke særlig lykkelige der de sitter. Så er det froskegutta, – to brødre fra Tyskland med en diger oppblåsbar frosk, det er kromkaren, kuledama og gamlemannen, sanggruppa fra latvia, øyevippedama fra england, glitterbikinien fra russland og Mr Superdad. Det er den svenske svømmeren med sønner, og tvillingene i blått. Etterhvert finner vi navn på oss selv også. Vi har med andre ord ikke med oss mobiler på solsenga, så vi må jo finne på noe annet. Jeg leste ut to bøker på tre dager, så var det slutt på lesestoffet.

På hotellet har vi en hyggelig vaskedame som ikke kan engelsk, og da jeg ikke kan spansk har vi komunisert på kroppsspråk. Det fungerer fint. Jeg er elendig på å ha vaskedame. Denne vaskedama rydder og vasker kopper og bretter klærne dine og full pakke. Det er som å ha en fremmen bestemor som kommer innom og fikser alt. Nei, jeg må nok rydde før vaskedama kommer, ingen tvil om det. Men jeg er akkurat passe døgnvill, så jeg klarer ikke holde orden på vaskedagene, så da må jeg rydde før jeg går ut hver dag, i tilfelle hun dukker opp.

Hoteller vårt er ikke av beste kvalitet. Det er nok kanskje heller mer på nivå med en norsk to stjernes campinghytte. Madrassene er av typen feltseng, møblene er hagemøbler, unntatt sovesofaen som kan vikariere som hengekøye. 1/3 av solsengene er ødelagte, parasollene virket ikke helt etter planen, brødristeren var gåen, og jeg måtte tømme brødet ut av den, mikroen stopper ikke, fjernkontrollen til tv virker ikke, og tv får ikke kontakt med antenna. wifi er så tregt at det egentlig ikke er wifi. Aircontition, eller varmepumpa som jeg ynder å kalle det bråker som en diseltraktor, knivene er sløve, og ingen ser ut til å respektere Spanias røykelov.

Når vinduene ikke har pakninger og dørene står og kakler i trekken så blir man litt småamper etter en dag i 30 grader. Noen av oss i alle fall. Så når mannen skal slappe av på den kvadratmeteren som er vår veranda, og det røykes på 4 av de andre verandaene, så blir han sur. Er det noe som gjør min kronisk ikkerøykende mann sur, så er det røyklukt. På vei ut for å henge opp min våte bikine møter jeg min arge mann i døra, mostrer om røykere og vinduer og trekker inn og det går f… meg ikke an å ha døra åpen engang #@%¤#@ jeg går i dusjen! Pang der smat døra igjen og mannen forsvant inn på badet, og jeg skal inn og…. døra er låst. Jeg dundrer på dør og vinduer. Dama i naboavdelingen hører meg, men ikke mannen. «You need help?» spør hun vennlig. «No Thanks, it´s all right, he´s locked me out. Again!» Det er ikke første gangen han har dratt døra inntil og håndtaket ned, men de andre gangene gikk han ikke på badet. Og de som har menn vet hvordan det foregår. Jeg ser at håndukene som vaskedama leverte ligger på stuebordet enda, så jeg konkluderer med at han kommer til å savne meg når han oppdager at det ikke er en eneste håndduk på badet, så jeg slår meg til ro med det, og setter meg på verandaen. Dunker litt på døra innimellom, i tilfelle han hører det mellom wc, barbering og dusj. Men nei.

Tiden går og går, og jeg begynner å se for meg glatte badekar, stygge fall, heteslag og hjerteinfarkt, naken mann, resepsjonisten og ambulanse. Jeg dunker igjen, ingenting skjer. Langt om lenge kommer det en dryppende våt mann ut av badet, noe forbasket for at kjærringa ikke hører at han har ropt og ropt. Jaja. Han slipper meg inn og jeg lurer på om han ikke har hørt at jeg banket. Joda, det har han, men han hadde ikke fått med seg at han passerte meg i døra, så han viste ikke at jeg var på verandaen. Så jeg har banket og han har ropt.

Bra vi skal reise hjem i morgen.

Charterfeber lokal utgave del 1.

Mannen bestillte sydentur i april og har gledet seg siden. Jeg derimot er egentlig ikke så begeistret for å reise. Jeg liker meg best hjemme. Men er man gift, så er man gift og da må man ofre seg for kjærligheita. Mannen er hjemme mesteparten av året, så da får vel jeg bli med på tur.

Denne gangen har jeg forberedt meg ved hjelp av gode tips fra mer reisevante venner. Jeg har kjøpt nettbrett for å se film på flyet, øretelefoner (altså headset) med støyfilter, nakkeputer i forskjellig hardhet og jeg har bunkret opp med smertestillende tabletter og vann.

Det var en god start, men jeg glemte å laste ned filmer før jeg dro, så det ble en dokumentar om Munch-museet på en time, en lydbokartikkel som beskrev groteske, medisinske inngrep i Afrika på 60-tallet og en teit barnebok om et par mus som knuste inventar i et dukkehus. Det var fra gratismenyen på flyets wifi.

Men jeg hadde mobilen i backup, med Spotify og der hadde jeg «downloada» musikk og sudoku. Lydfilter på headset er genialt. Jeg er som vanlig usosial i min egen verden, og mannen er som vanlig supersosial og sjarmerende, så han kommer selvfølgelig i snakk med dama som sitter på motsatt side av meg. Jeg, i min lille sudoku/musikkverden havner i midten. Min noe tunghørte mann og dama som etterhvert har blitt i utadvendt humør vha en jeger mester eller tre kommuniserer elegant mens jeg dupper mer eller mindre ufrivillig av.

Etter noen uendelig lange timer på flyet er vi fremme og det er bagasje, buss, innsjekking og det som hører med. Men denne gangen er det noe som er annerledes. Jeg har fått en ny kommentatorstemme i hodet.

Hvordan gikk det til? Jo, mannen har forberedt seg på ferie ved å se Charterfeber på TV. » kom å se, kom nu å se, se nu i lamme meg» Så….hva gjør man ikke for kjærligheita? Vi har sett Charterfeber og kommentatoren har flyttet inn i hodet mitt 😳

Det verste er at vi er akkurat like «håpløse» som dem på TV, men vi røyker ikke. Jeg har pakket for mye, han har pakket for lite, vi går av heisen i feil etasje, jeg får vondt i kneet og halter rundt, vi må ha hjelp med fjernkontrollen, vi får ikke til å låse safen, brunfarga kommer ikke fort nok, bassenget er for kaldt med sine 24,5 grader, det regner og mannen tar det personlig, jeg glaner på skinkepakker og ostepakker og melkepakker i butikken, vi tar første og beste buss så langt den går og ser hvor vi havner.

I jakten på et kjølig sted stakk jeg innom et kjøpesenter med aircondition. Jeg gikk gikk gjennom uendelige muligheter for å bruke penger på luksusartikler. Vi hadde allerede blitt dratt inn på en restaurant med alt for mye bestikk, vi hadde vært innom et par luksushotell med resepsjoner som både Crystel og Alexis ville følt seg hjemme i, og nå vasset jeg i Rolex, Dior, Chanel og diamanter.

Jeg ble dratt som møllen mot lyset inn i en butikk med lekre klær. Det viser seg at jeg egentlig har ganske dyr smak. Tro det eller ei. Men jeg ble brått revet ut av illusjonen da de tullingene som har innredet butikken, hadde plassert et helfigurspeil midt i synsfeltet. Der skuet jeg de harde realiteter, middelaldrene og smålubben i avklipt dongeribukse av ukjent opprinnelse, med sokker i godt inngåtte joggesko, passe rød på utsatte steder, i ullsinglet og med hår stylet med solkrem, bassengvann og svette. Jeg husker plutselig på hvem jeg er. Dynastimusikken fader ut og jeg tar en usving og forlater både butikken og kjøpesenteret. Jeg har overhodet ikke bruk for designer klær til fantasipriser i mitt liv.

Vi tar en pause og ser på folk som går forbi. Det er mye forskjellig ute å går. Mange helseproblemer, massevis av tatoveringer, en god del kjøpte og betalte justeringer, mye pynt og fjas, rullestoler, sparkesykler, støttestrømper og blingsandaler i skjønn forening. Det er parfyme for alle kjønn i luften, blandet med matlukt og lukt fra søppelkontainere.

Etter en stund slår jeg atter en gang fast at jeg ikke er noe bymenneske. Vi tar en drosje tilbake. Sjåføren og jeg prøver oss på en samtale. Jeg snakker om en ting og han om noe annet. Vi forstår litt hver. Når vi er tilbake går vi en snartur innom ei lita strand. Jeg setter mine ømme bein i Atlanterhavet og det er dagens høydepunkt. Mannen nyter solnedgangen i stillhet. Ferie er så mangt