Sentrum og periferi, to sider av samme sak.

Spenningen mellom sentrum og periferi har alltid vært til stede. Den finnes til og med i atomet. Det interessante med atomet er at om elektronene hopper over til et annet atom, så får man ett annet grunnstoff. (fritt etter naturfagstimen)
Spenningen mellom sentrum og periferi viser seg også mellom enkeltindivider. Sentrum er den største gruppa. Der de fleste er, der hvor det er mange som er enige. På skolen ser vi det som «de populære» de som ser ut til å ha mange venner. De har definisjonsmakta, og dersom den største gruppa består av snille individer, så er det ikke noe problem. Men ofte virker gruppedynamikken slik at det er viktig å sette en grense mellom dem og oss. Da blir «Flokken» – altså sentrum, mobbere. På denne måten opprettholdes spenningen. Sentrumsflokken holder dem som ikke er som dem nede, utenfor. Sentrumsflokken har definisjonsmakta og bestemmer hva som har verdi.
Selv om det er mange snille individer i sentrumsflokken, så vet de ikke hva de gjør når de definerer det som er utenfor sentrum som vanskelig, håpløst, ulønnsomt og krevende. Dette må vi nok tilgi dem. Uvitenhet er ikke ondskap, det er i verste fall latskap eller dumhet.
Det er vanskelig for dem som er innenfor sentrumsflokken og forstå dem som ikke er det.
«De kan jo bare være med, komme og være som oss, kan de ikke?»
• Kom å bli med på idrettslaget! Nei, det er ikke rullestolrampe, men vær ikke så krevende da.
• Vi har jo et flott sykehus i Byen, hva klager du etter, 50 mil på buss er da ikke så langt når du er nyoperert, var ikke så krevende da!
• Skole, vi har jo skole, hvorfor i alle dager bosetter du deg så langt unna skolen?
• Du trenger jo ikke være fisker, det er jo så slitsomt, kom heller å jobbe i fiskedisken på Meny.
• Jeg kjenner ingen innvandrere, de er så vanskelig å snakke med, hvorfor snakker de ikke norsk, det er jo bare å lære det?
Spenningen mellom sentrum og periferi er spenningen mellom de som passer inn i flokken og de som vil, eller må gå sine egne veier. Slik er det også politisk. De som passer inn i flokken jobber for å opprettholde definisjonsmakta. Dette gjør man gjennom popularitet. Gjennom å samle stemmer, eller likes. Jo flere som er enig i at flokken er flott, jo mer definisjonsmakt har den. Større flokk, større makt.
Størst makt på toppen. Det er de 5 øverste i pyramiden som bestemmer. Resten av flokken er bare følgere, eller velgere. Resten av sentrumsflokken er så livende redd for å bli periferi at de ikke tør noe annet enn følge de 5 på topp. Uansett hvilken sentrumsflokk man tilhører vil denne redselen slå til. Er man blant dem som søker trygghet i flokken, så er man redd for å gå på tvers av makta.
Det er denne redselen som gjør at man er villig til å bli med på mobbing, utestenging, nedleggelser og nedskjæringer. De mobber dem som er utenfor slik at ikke de selv havner utenfor. Selv om mange i sentrumsflokken lever mot sine egne verdier, så tør de ikke heve stemmen mot topp-5.
Dersom alle var i sentrumsflokken så ville periferien forsvinne, og vi ville alle være like redde for å havne utenfor. Da er vi et lett offer for topp-5. Politisk har vi de grelle eksemplene fra diverse diktaturer. Når sentrumsflokken blir for uniform, for lik, så har topp-5 all makt, og kan rasere en hel verdensdel på 5 år.
Dersom topp-5 derimot skulle klare å motstå den forførende makten til å redusere periferiens verdi, så vil sentrumsflokken kunne leve i fred og fordragelighet med både seg selv og omverden. Da vil sentrumsflokken følge på topp-5 i retning mer rettferdige fordelinger. Kanskje ville flokken da bygge en rullestolrampe slik at invitasjonen til å delta var reel, kanskje ville sentrumsflokken da snakke med de som trenger å lære norsk, kanskje ville de ha forståelse for at det koster penger å transportere nyopererte mennesker hjem på en god måte, kanskje ville de sørge, ikke bare for seg selv, men også for dem som lever utenfor sentrumsflokken.
Det er slik man utvider en flokk på en god måte, man sier ikke «kom som du er, – bli som oss» man sier «Er det slik du er, så flott, skal vi være sammen» Likeverd betyr at variasjon har verdi, alt man har lik verdi selv om man er forskjellig. I Norge har vi etter hvert fått en egen definisjon på likeverd, her betyr det at de like har verdi. Dette er en svært snever og farlig verdisetting som vi bør kjempe mot med nebb og klør. Hvis ikke vil vi alle havne utenfor det som har verdi, dersom vi ikke tilpasser oss en stadig snevrere norm.

Offisielt voksen, – tror jeg.

I dag har jeg scoret ca 300 voksenpoeng. Plutselig var jeg der. Ikke bare sånn vanlig voksen, type lov til å gå på polet alene eller ansvarlig for egen økonomi-voksen. Men skikkelig voksen-voksen. Jeg har jo voksne barn, så det burde ikke komme som noen overraskelse på meg. Det var mer en erkjennelse egentlig.

Hva utløste innsikten? Kveldsmaten!

Jeg satt på ved kjøkkenbordet og spiste; hjemmelaget surdeigsbrød med hjemmelaget sursild på. Skikkelig voksenmat. Jeg mener, det er ikke så veldig lenge siden, bare ca 30 år +/- siden frøken pasta og pølser, burger og bacon, grein på nesa av ganske mye. Og der satt jeg plutselig å spiste surdeigsbrød med sursild! Jaja, greit, jeg hadde majones på silda, men det er en svakhet jeg har.

Som vanlig startet hodet mitt og spinne videre, – på voksen poengene denne gangen. Jeg tror kankje jeg scoret noen voksenpoeng på offentlig fremført salmesang også. Ganske mange voksenpoeng der. Og det faktum at jeg våknet før vekkerklokka, på søndag morgen, etter at jeg egentlig hadde vært ganske lenge våken, hvertfall over midnatt, ga noen poeng – bare ordet «midnatt» gir jo ett voksenpoeng.

Er det ikke rart? Hvordan man tror at man er den samme som før, og så plutselig oppdager man at noe har endret seg. Eller har det utvidet seg, kanskje? Det er jo ikke det at jeg ikke liker pasta og pølser, burger og bacon lenger, jeg liker bare surdeigsbrød og sild i tillegg. Det er jo ikke slik at jeg ikke liker Abba, Queen, Mozart, Bon Jovi, Lady Ga-Ga og Åge lenger, heller. – jeg bare liker salmer i tillegg. Det er ikke slik at jeg føler at jeg går glipp av noe når jeg våkner tidligere enn før, dagen har bare blitt litt lengre. Da jeg var ung sov jeg lett 16-18 timer uten å føle at jeg gikk glipp av noe, nå sover jeg mindre, og føler heller ikke at jeg går glipp av noe.

Ja, noe har utvidet seg med tiden og med alderen. Men noe har også blitt mindre. Redsel for eksempel, har blitt mye mindre. Det er mange ting jeg har vært redd og bekymret for som var helt bortkastet. Jeg er mye mindre redd nå enn jeg var for 30 år siden.

Men jeg tror det meste har utvidet seg og blitt større. Livvidden f.eks. Og føttene. Forståelsen for at folk flest har mer enn nok å stri med i hverdagen, og at alt som virker for godt til å være sant, som oftes er akkurat det. Evnen til å si neitakk har også blitt større. Og evnen til å si jatakk. Ja, faktisk så har hele takkekonseptet blitt større. Jeg har blitt mye mer takknemlig, for små ting.

Tålmodigheten min har blitt lengre, sånn jevnt over, men jeg har fått lavere toleranse for «mannskjit» og drittsekkfakter. Jeg er mer tålmodig med folk som strever, og ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men jeg er mindre tålmodig med syt og bæs og klag, og mye mindre tålmodig med dem som bøller med de som er mindre enn dem.

Jeg er mer tålmodig med meg selv, men desverre har jeg blitt veldig mye mindre tålmodig med teknologi som ikke virker og jeg har fått oppdateringsvegring. Jeg tror det også betyr voksenpoeng. Jeg gruer til den dagen mobilen min dør og jeg må få en ny og oppdatert utgave av ett eller annet som jeg ikke har fått med meg de årene jeg har tatt veldig godt vare på mobilen min. (enda ett voksenpoeng, mobil med hel skjerm)

Som noen av dere har fått med dere, så driver jeg å lærer meg å fermentere mat. Mer eller mindre vellykket. Jeg var sånn passe fornøyd med egen innsats og skrøt til ett av avkommet » Jeg driver og samler på husmorpoeng» hvorpå avkommet svarer; «Dette er nok mer bestemorpoeng, og litt hippie poeng, – jeg tror du kommer til å bli en hippiebestemor som barnebarna elsker å være på besøk hos for du gjør så mye rart og har så mye rare greier»

Oi-oi-oi Det er skikkelige voksenpoeng! Når ungene begynner å vurdere ditt bestemorspotensiale! Da har du pasert kjærestepotensiale stadiget, og konepotensiale, husmorpotensiale svigermorpotensiale, lysende-karrierepotensiale og en hel del andre potensielle utviklingsstadier.

Det rare er at om jeg plutselig skulle bli bestemor, så betyr det at min mor plutselig blir oldemor! Og det går jo ikke! Hun har jo ikke blitt bestemor enda…men jeg tror hun liker surdeigsbrød med sursild…

Litt Bibelstoff for dem som liker det.

«Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til Ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder Ham.» Hebreerne 5,7-9

«Da Jesus levde som menneske.» Bare den setningen er full av innhold. Jesus levde, og han levde som menneske. Ikke som engel, ikke som ånd, ikke som en mytologisk figur. Han levde som menneske. Kort og greit. Mens han levde som menneske så bar han frem bønner, nødrop, høye skrik og tårer. Han hadde det ikke bare enkelt han heller altså, selv om han var både Guds sønn, verdens frelser, sønn av Maria og fullstendig i stand til å helbrede folk, gå på vannet, stille stormer, trøste knuste hjerter og vekke opp døde. På tross av alle sine «superkrefter», alle sine muligheter og alle sine talent, så hadde han det ikke bare enkelt, og han kunne ikke fikse alt selv. Han ba, han gråt, han fortvilte, han følte med de som led, han var sint og frustrert og han var på toppen av alt forfulgt. Både av tilhengere og av motstandere.

Forfatteren av Hebreerbrevet sier han lærte lydighet gjennom å lide. Hva er lydighet? I dette tilfellet er det lydighet til Gud. Villighet til å gjøre Guds vilje, følge Guds plan, samme hva det måtte koste av personlige plager og problemer. Ganske heftig lydighet å kreve av en mann som skal tortureres og drepes som en del av Guds plan. Hva ba han om? Hva håpet han på? Han ba om å få slippe å lide, slippe å dø. Å slippe unna døden. Den store intetheten. Ingentingen, det totale fravær av eksistens, fravær av liv. Det var det han ba om.

Han ba om å få leve. Så ble han drept. Men han ble ikke bare drept. Han ble levende igjen. Uendelig levende. Levende på en måte som ingen hadde vært levende før han. Levende uten mulighet for død. Levende i betydningen full av alt, til stede i alt. Like levende og allestedsnærværende som døden var den totale ingentingheten.

Hva er Guds plan? Å gi oss muligheten til å være en del av Livet, dette evigvarende, allestedsnærværende Livet som fyller alt vi ser og alt vi kan forestille oss.

Hvem skulle få denne muligheten til Liv? Vi. Alle sammen. Alle som vil. Det er frivillig, ingen tvang. Det er lov å velge døden, ingentingheten, adskillelsen. Men for de som vil, så er det et tilbud som står åpent for alle.

Hva er prisen? Baktanken? Hva koster det? Det koster oss heldigvis ikke en korsfestelse! Men det koster litt. Det koster at man tror på noe utrolig, og sliter med tvil rett som det er. Det koster at vi både tillater og godtar, at det kan skje en endring i oss når vi velger å tro det utrolige: – At der finnes en Gud, som har en intensjon om en god verden på sikt, og som faktisk elsker deg, med en gudommelig, uforpliktende kjærlighet. Tror du det så begynner du kanskje å gå i retning det gode, gå i retning kjærlighet og åpenhet, plutselig oppdager du kanskje, at du viser mer tålmodighet med deg selv og andre, hjelper de som trenger det, også der det krever litt, kanskje til og med de du ikke liker så godt. Det koster at vi godtar at det skjer en endring i oss.

Det er ikke slik at du FØRST må bli et superkjærlig, hyper-selvutslettende, megamoralsk, engleaktig hallelujavesen som aldri tenker en nedsettende tanke om noe eller noen. Hadde det vært slik ville ingen av oss hatt muligheten til å benytte oss av tilbudet om Liv. Vi er mennesker, som Jesus var, da han levde som menneske. Vi strever med oss selv og livet. Vi sliter, lider, surner og krangler. Men vi har muligheten til å få bli litt bedre mennesker, hvis vi vil, tør og tror det utrolige.

Det er ikke likegyldig hva du tror på

Hvis jeg forteller deg at jeg var hemmelig forelsket i en blåøyd medelev da jeg gikk i 7. klasse, ville du tro meg da? Jeg sa det aldri til noen den gang da, og det ble aldri noe ut av det. Jeg kan ikke bevise det på noen måte. Likevel er det sant. Jeg har opplevd det. Det er en vanlig ting å oppleve. Det er en kjent erfaring, – å være hemmelig forelsket.

Det er flere ting som er avgjørende for om man tror på det jeg sier. Hvilken relasjon vi har, hvor troverdig du mener jeg er, hvor sannsynlig du mener historien er og ikke minst hvorvidt det jeg forteller deg har betydning for deg og ditt liv. Hvis jeg forteller deg at du var den jeg var forelsket i vil historien kanskje få en annen troverdighet for deg.

For å kunne forstå min forelskelse i 7. klasse må man ha en egen erfaring av å ha vært forelsket. Det vil være nærmest umulig å forklare det til noen som aldri har opplevd det. Men en forelskelse kan måles. I alle fall kan resultatet av den måles. Hormoner, blodtrykk, adferd, puls. Målbare ting.

Når man befatter seg med religiøs tro så blir man ofte utfordret på dette. «Hvordan kan du tro på noe som ikke kan bevises» Religiøs tro kan også måles. På samme måte som forelskelse. Det finnes mengder av forskning på dette. Det er konkludert med at tro på noe større enn seg selv er svært helsebringende, dersom det man tror på er positivt. Dersom man tror på noe destruktivt vil det være helseskadelig.

Dette beviser ikke at det man tror på er sant, like lite som måling av hormoner beviser at dette er «ekte kjærlighet». Det som er avgjørende for at man tror på at noen er forelsket, er at den som er forelsket sier det. Man kan nemlig gjøre de samme målingene og få nesten de samme resultatene, hos et menneske med angst.

Man er forelsket i noen utenfor en selv. Man har et objekt for sin forelskelse. Uten objektet, ingen målbar reaksjon. Slik er det med tro også, man må ha noe å tro på.

Vi har mange religioner i verden og enda flere ideologier. Mennesker tror på mange ting. Hva vi tror på har stor betydning for hva vi gjør. Troen påvirker hvilke valg vi tar, hvem vi er og hva vi tenker. Troen vår påvirker vårt menneskesyn, vår sjelefred, vår helse, vår økonomi og våre relasjoner.

Dersom du tror at alle mennesker har lik verdig og like rettigheter oppfører du deg helt annerledes enn hvis du tror at en spesiell gruppe er mindre verd enn andre, eller en gruppe er mer verd enn andre.

Dersom du tror at det er den sterkestes rett som er riktig vei og gå, så oppfører du deg helt annerledes enn om du tror på at alle har like rettigheter.

Dersom du tror at mennesket er den øverste intelligens og bevissthet, så oppfører du deg annerledes enn om du tror der er noe større enn deg, med mer intelligens og bevissthet.

Dersom du tror at det er en mening med livet ditt så oppfører du deg annerledes enn om du tror at livet ditt er meningsløst.

Det er viktig å finne ut hva du tror på, for du tror på noe selv om du kanskje ikke er helt klar over hva det er enda. Når du vet hva du tror på, så kan du begynne å finne ut om det du tror på er sant eller ikke. Det er ikke slik alt man tror på er sant. Det er ikke slik alt som er sant er mulig å bevise. Det er ikke likegyldig hva du tror på, så følg med på dine trosretninger.

Røyking på hotellet, det er fali det.

Vi som ikke er skapt for så mye fart og spenning ferierer i langsomt tempo. Så det har i grunnen ikke skjedd noe spennende som er verdt å blogge om. Men noe må man jo ha og fortelle når man har vært 2 uker på ferie, så her kommer høydepunktene.

Vi har sett fine solnedganger fra verandaen, og fra strandkanten, og fra broen.

Men hovedsaklig har vi sett solhungrige nord-europeere i alle farger, størrelser og fasonger plaske rundt i bassenget. Oss selv inkludert. Vi hadde en noe ukontrollert kamp med en flytemadrass som blandt annet førte til et ufrivillig drukningsforsøk på min mann. Han slukte halve bassenget da jeg kom seilende av madrassen og traff han midt i brystkassa. Vi har brukt to flasker solkrem på to uker, så det er ikke så lett å holde seg oppå en sånn der plastmadrass laget for folk under 18. Jeg fikk da også erfare at det er nærmest umulig å holde seg flytende med latterkrampe.

Vi har også drevet mye palmeglaning. Den botaniske interessen vår var adskillig større enn vi var klar over når det kom til stykket. Vi har sett på palmer, blomster, bær, frukter, gress og enda fler palmer. Så har vi studert kaktuser inngående. De runde heter ett eller annet på spansk, som direkte oversatt betyr «svigermorstol» Vi har spekulert på palmens livssyklus, om det er høst i tropene, om bladene falleri- faller a, der som her og andre viktige tema.

Vi har også studert tatoveringer. I massevis. Ingen særlig begripelige for oss. Jeg har konkludert med at jeg er forholdsvis fornøyd med at jeg har kommet til skjelds år og alder uten tatoveringer og metallduppedingser stukket gjennom kroppen på mest mulig ubehagelige steder, men hver sin lyst. Jeg er nok bare gammel og i utakt med resten av gjengen.

Vi har også studert fuglelivet. Og matet duene. Vi klarte å identifisere en blåmeis, og en papegøye. To svarte fugler som kunne vært stær, noen byduer, noen sandfarga hotellduer og noen fugler som bare drev å stupte i havet.

Vi har hatt stor glede og underholdning av å se på småunger som leker i vann. Så har vi mimret over da våre var små, og så har vi vært veldig fornøyd med at de har blitt voksne. Det er jammen en tid for alt, og takk og lov for at jeg ikke er på ferie med tre bleieunger og tvillingtrille og 30 varmegrader.

Nei, jeg har mer enn nok med å holde orden på mine egne saker. Mye romestering og leting etter solkremen, solbrillene, pengene, solkremen, brillene, smeltet kjeks og lunka vann. Så skulle mannen ha potetskruer, og jeg skulle ha is og kaffe, og så var det ny runde med romestering. Mannen la tyggisen på bordet, og jeg fant ikke solbrillene, og hvem har nøkkelkortet og hvor er solkremen. Så var det endelig lunch og på an igjen. Da vi setter oss til bordet oppdager mannen at skjorta henger fast i nakkehåret. Tyggisen som lå på bordet var havnet på innsiden av skjorta og skjortra satt fast i håret og kjærinnga klarer ikke la vær å le så tårene triller og mannen må av med skjorta og det blir ufrivillig voksing av ryggen der og da. Etter det har skjorta fått navnet tyggisskjorta.

Gjennom lange udramatiske dager ved bassengkanten finner vi på navn til dem vi kjenner igjen. Det er parasollmannen, – han som hver dag trasker rundt med parasoll på ryggen frem og tilbake, fordi han vil ha en som virker. Det er solmannen, som ligger som død ved siden av oss time etter time og kun kommer til liv for å spraye en ny runde med marineringsolje på hele seg. Etter 2 uker som død på solsenga er han mørkebrun forran, og fortsatt hvit bak. Han har to solsenger hver dag, en til seg, og en til en bok han ikke leser. Mannen minnes vagt TV2-programmet «Ribba minutt for minutt» Så er det Røykerene våre. Et par som ikke veklser to ord mens de soler seg. De går i skytteltrafikk fra solsenga til røykesonen. Han med en djevel tatovert på tyggen, hun med diabolsk formede øyebryn. De virker ikke særlig lykkelige der de sitter. Så er det froskegutta, – to brødre fra Tyskland med en diger oppblåsbar frosk, det er kromkaren, kuledama og gamlemannen, sanggruppa fra latvia, øyevippedama fra england, glitterbikinien fra russland og Mr Superdad. Det er den svenske svømmeren med sønner, og tvillingene i blått. Etterhvert finner vi navn på oss selv også. Vi har med andre ord ikke med oss mobiler på solsenga, så vi må jo finne på noe annet. Jeg leste ut to bøker på tre dager, så var det slutt på lesestoffet.

På hotellet har vi en hyggelig vaskedame som ikke kan engelsk, og da jeg ikke kan spansk har vi komunisert på kroppsspråk. Det fungerer fint. Jeg er elendig på å ha vaskedame. Denne vaskedama rydder og vasker kopper og bretter klærne dine og full pakke. Det er som å ha en fremmen bestemor som kommer innom og fikser alt. Nei, jeg må nok rydde før vaskedama kommer, ingen tvil om det. Men jeg er akkurat passe døgnvill, så jeg klarer ikke holde orden på vaskedagene, så da må jeg rydde før jeg går ut hver dag, i tilfelle hun dukker opp.

Hoteller vårt er ikke av beste kvalitet. Det er nok kanskje heller mer på nivå med en norsk to stjernes campinghytte. Madrassene er av typen feltseng, møblene er hagemøbler, unntatt sovesofaen som kan vikariere som hengekøye. 1/3 av solsengene er ødelagte, parasollene virket ikke helt etter planen, brødristeren var gåen, og jeg måtte tømme brødet ut av den, mikroen stopper ikke, fjernkontrollen til tv virker ikke, og tv får ikke kontakt med antenna. wifi er så tregt at det egentlig ikke er wifi. Aircontition, eller varmepumpa som jeg ynder å kalle det bråker som en diseltraktor, knivene er sløve, og ingen ser ut til å respektere Spanias røykelov.

Når vinduene ikke har pakninger og dørene står og kakler i trekken så blir man litt småamper etter en dag i 30 grader. Noen av oss i alle fall. Så når mannen skal slappe av på den kvadratmeteren som er vår veranda, og det røykes på 4 av de andre verandaene, så blir han sur. Er det noe som gjør min kronisk ikkerøykende mann sur, så er det røyklukt. På vei ut for å henge opp min våte bikine møter jeg min arge mann i døra, mostrer om røykere og vinduer og trekker inn og det går f… meg ikke an å ha døra åpen engang #@%¤#@ jeg går i dusjen! Pang der smat døra igjen og mannen forsvant inn på badet, og jeg skal inn og…. døra er låst. Jeg dundrer på dør og vinduer. Dama i naboavdelingen hører meg, men ikke mannen. «You need help?» spør hun vennlig. «No Thanks, it´s all right, he´s locked me out. Again!» Det er ikke første gangen han har dratt døra inntil og håndtaket ned, men de andre gangene gikk han ikke på badet. Og de som har menn vet hvordan det foregår. Jeg ser at håndukene som vaskedama leverte ligger på stuebordet enda, så jeg konkluderer med at han kommer til å savne meg når han oppdager at det ikke er en eneste håndduk på badet, så jeg slår meg til ro med det, og setter meg på verandaen. Dunker litt på døra innimellom, i tilfelle han hører det mellom wc, barbering og dusj. Men nei.

Tiden går og går, og jeg begynner å se for meg glatte badekar, stygge fall, heteslag og hjerteinfarkt, naken mann, resepsjonisten og ambulanse. Jeg dunker igjen, ingenting skjer. Langt om lenge kommer det en dryppende våt mann ut av badet, noe forbasket for at kjærringa ikke hører at han har ropt og ropt. Jaja. Han slipper meg inn og jeg lurer på om han ikke har hørt at jeg banket. Joda, det har han, men han hadde ikke fått med seg at han passerte meg i døra, så han viste ikke at jeg var på verandaen. Så jeg har banket og han har ropt.

Bra vi skal reise hjem i morgen.

Charterfeber lokal utgave del 1.

Mannen bestillte sydentur i april og har gledet seg siden. Jeg derimot er egentlig ikke så begeistret for å reise. Jeg liker meg best hjemme. Men er man gift, så er man gift og da må man ofre seg for kjærligheita. Mannen er hjemme mesteparten av året, så da får vel jeg bli med på tur.

Denne gangen har jeg forberedt meg ved hjelp av gode tips fra mer reisevante venner. Jeg har kjøpt nettbrett for å se film på flyet, øretelefoner (altså headset) med støyfilter, nakkeputer i forskjellig hardhet og jeg har bunkret opp med smertestillende tabletter og vann.

Det var en god start, men jeg glemte å laste ned filmer før jeg dro, så det ble en dokumentar om Munch-museet på en time, en lydbokartikkel som beskrev groteske, medisinske inngrep i Afrika på 60-tallet og en teit barnebok om et par mus som knuste inventar i et dukkehus. Det var fra gratismenyen på flyets wifi.

Men jeg hadde mobilen i backup, med Spotify og der hadde jeg «downloada» musikk og sudoku. Lydfilter på headset er genialt. Jeg er som vanlig usosial i min egen verden, og mannen er som vanlig supersosial og sjarmerende, så han kommer selvfølgelig i snakk med dama som sitter på motsatt side av meg. Jeg, i min lille sudoku/musikkverden havner i midten. Min noe tunghørte mann og dama som etterhvert har blitt i utadvendt humør vha en jeger mester eller tre kommuniserer elegant mens jeg dupper mer eller mindre ufrivillig av.

Etter noen uendelig lange timer på flyet er vi fremme og det er bagasje, buss, innsjekking og det som hører med. Men denne gangen er det noe som er annerledes. Jeg har fått en ny kommentatorstemme i hodet.

Hvordan gikk det til? Jo, mannen har forberedt seg på ferie ved å se Charterfeber på TV. » kom å se, kom nu å se, se nu i lamme meg» Så….hva gjør man ikke for kjærligheita? Vi har sett Charterfeber og kommentatoren har flyttet inn i hodet mitt 😳

Det verste er at vi er akkurat like «håpløse» som dem på TV, men vi røyker ikke. Jeg har pakket for mye, han har pakket for lite, vi går av heisen i feil etasje, jeg får vondt i kneet og halter rundt, vi må ha hjelp med fjernkontrollen, vi får ikke til å låse safen, brunfarga kommer ikke fort nok, bassenget er for kaldt med sine 24,5 grader, det regner og mannen tar det personlig, jeg glaner på skinkepakker og ostepakker og melkepakker i butikken, vi tar første og beste buss så langt den går og ser hvor vi havner.

I jakten på et kjølig sted stakk jeg innom et kjøpesenter med aircondition. Jeg gikk gikk gjennom uendelige muligheter for å bruke penger på luksusartikler. Vi hadde allerede blitt dratt inn på en restaurant med alt for mye bestikk, vi hadde vært innom et par luksushotell med resepsjoner som både Crystel og Alexis ville følt seg hjemme i, og nå vasset jeg i Rolex, Dior, Chanel og diamanter.

Jeg ble dratt som møllen mot lyset inn i en butikk med lekre klær. Det viser seg at jeg egentlig har ganske dyr smak. Tro det eller ei. Men jeg ble brått revet ut av illusjonen da de tullingene som har innredet butikken, hadde plassert et helfigurspeil midt i synsfeltet. Der skuet jeg de harde realiteter, middelaldrene og smålubben i avklipt dongeribukse av ukjent opprinnelse, med sokker i godt inngåtte joggesko, passe rød på utsatte steder, i ullsinglet og med hår stylet med solkrem, bassengvann og svette. Jeg husker plutselig på hvem jeg er. Dynastimusikken fader ut og jeg tar en usving og forlater både butikken og kjøpesenteret. Jeg har overhodet ikke bruk for designer klær til fantasipriser i mitt liv.

Vi tar en pause og ser på folk som går forbi. Det er mye forskjellig ute å går. Mange helseproblemer, massevis av tatoveringer, en god del kjøpte og betalte justeringer, mye pynt og fjas, rullestoler, sparkesykler, støttestrømper og blingsandaler i skjønn forening. Det er parfyme for alle kjønn i luften, blandet med matlukt og lukt fra søppelkontainere.

Etter en stund slår jeg atter en gang fast at jeg ikke er noe bymenneske. Vi tar en drosje tilbake. Sjåføren og jeg prøver oss på en samtale. Jeg snakker om en ting og han om noe annet. Vi forstår litt hver. Når vi er tilbake går vi en snartur innom ei lita strand. Jeg setter mine ømme bein i Atlanterhavet og det er dagens høydepunkt. Mannen nyter solnedgangen i stillhet. Ferie er så mangt

Enda en ting jeg ikke kan.

Fermentering 🤔

Ser ikke så værst ut i alle fall. Fine farger.

Jeg har aldri vært noe særlig ivrig på kjøkkenet. Jeg lager mat, og thats it. Jeg baker når jeg må og steker minst mulig. Jeg er elendig til å følge oppskrifter, – en bivirkning av å være kreativt montert. Jeg er av typen en dæsj slik og en slump sånn. Mel til passe deig og når det lukter greit er det ferdig. Altså, – det er ikke alt jeg lager som blir like vellykket, med andre ord.

Men jeg har mange spesialkokebøker. Jeg fikk ved unnfangelsen utlevert gener for en «vanskelig tarm» som de så fint sa det på sykehuset for noen år siden. Derfor har jeg lest meg til at det er mye som skal være bra, både for dette og hint. Men å gjøre noe med det? Vel…det er ikke alltid like lett å følge gode råd.

Jeg elsker nystekt brød, varme hveteboller, spagetti og alle andre typer pasta. for ikke å snakke om løk, hvitløk, epler og en hel del andre ting som magen min bare hater. Som kaker for eksempel… Heldigvis er jeg ikke så glad i å bake.

Etter et liv med magen som sjefen og inngående kjennskap til alle toaletter etter E6 og i alle kjøpesentre og butikker jeg har vår innom, samt en stor del magesmerter, kramper og det som hører med har jeg nå i samråd med lege og sånn lagt om kosten. Ja, delvis i alle fall, jeg skal ikke skryte på meg mer selvdisiplin enn jeg har. Men uansett, de som har hengt med på bloggen en stund fikk kanskje med seg at jeg fikk beskjed om å gå ned i vekt og begynne et nytt å bedre liv. Med trening og aktivitet og alt det der som man stadig leser om og ser på TV, at skal være så bra. Vel…med skam å melde så ser det ut til å virker. Jeg har i alle fall ikke blitt i noe særlig dårligere form av å bevege meg litt mer.

Kostholdet derimot. Fy søren, det er vanskelig å slanke seg hvis man ikke skal holde seg til en eller annen fancysmancy streng diett som gir lynraske resultater. Livsstilsendring med snegle-resultat er en utfordring for tålmodigheta og utholdenheta mi i alle fall. Low FODMAP har vært en rettesnor i min prosess. Bytte ut en del matvarer som er ekstra trøbblete for magen, med andre matvarer som ikke lager like mye trøbbel. En av verstingene for meg er hvete. Jeg har ikke glutenallergi eller noe sånt, men et annet mindre morsomt stoff i hvete gir magen min og resten av kroppen et sant helvete. Noe som er dårlige nyheter for en x-bollespiser og pastaelsker. Bollene må jeg ligge langt unna, men pasta finnes det jo i mange varianter. Ris-, mais- og spelt- pasta er gode alternativer for meg.

Nok om det. Jeg har som sakt en mengde kokebøker for spesielt interesserte, og jeg kjøpte en til, bare sånn for sikkerhets skyld. Denne handlet om mat som medisin for magen. Riktig næring for de riktige tarmbaktereiene. Det var en interessant bok. Både skremmende og opplysende på samme tid. Så etter at en god venn også har bearbeidet meg i årevis, var denne boka dråpen som tippet lasset, og jeg er endelig klar for å prøve fermentering. Bland annet.

Jeg kokte saltlake, kuttet grønnsaker og gjorde minst 10 feil fra starten. Vannet var for varmt, glasset for lite, hadde for mye grønnsaker oppi glasset, glemte å knø kålen, hadde ikke noe vekt til å holde grønnsakene under vann osv osv osv. Men nå står det i alle fall 4 glass med noe greier og bobler på benken. 2 lukter friskt og syrlig, ett lukter fis og ett lukter ingenting. Jeg har aldri smakt noe fermenterte greier, så vidt jeg vet, så jeg er virkelig spent på dette. Jeg vet jo ikke om det smaker som det skal engang. Eller om jeg kommer til å spise noe jeg burde ha kastet.

Så nå har jeg fått nye kjæledyr som jeg skal stelle med; tarmbakterier. Altså disse tarmbakteriene mine som må få riktig mat i riktig mengde. I tillegg har jeg fått en surdeigsstarter. Jeg har døpt den Surid. (tarmbakteriene har ikke fått navn, de er for mange, kanskje Gasskammeratene🤔) Jeg har drept et par surdeigsstartere før. I tillegg til at jeg har laget rotten melrøre på kjøkkenbenken i forsøket på å lage surdeigsstarter. Det skal vistnok være veldig enkelt, men jeg tror ikke på det. Surid må også mates jevnlig.

Jeg har prøvd ut tjukkmjølk også. Noe sur melk fra Røros som var laget med gress fra ei myr. Det er vist slik de gjorde det i riktig gamle dager. Kanskje til og med før det var damer på telegrafen. Med hjemmelaget bringebærsyltetøy og banan ble det rene desserten. Sånn tjukkmjølk skal være riktig bra for tarmbakteriene. Vi får se, tenker jeg.

Det skal også være mye god mat for disse utvalgte bakteriene i egg, havre, feit fisk og spira korn. Jaha. Jeg har kjøpt det jeg trenger for å lage sursild i alle fall. Så må jeg få tak i noen økologiske tomater, som jeg kan fermentere og lage tomatsild av. Er tanken da i alle fall. Vi får se hva som skjer med de greiene på kjøkkenbenken først.

«Mulig muggen rødkål»

Nå har jeg en surdeig av spelt stående på stuebordet og kose seg. Den skal stå der i 18 timer og bryte ned noe som vistnok lager ubehag i tarmen. Det står en mulig muggen rådkål som lukter fis på en benk, gulrøtter og sånn på en annen benk. Jeg har saltsild i fryseren i påvente av løk og tomater, tjukkmelk utgått på dato i kjøleskapet. Så har jeg mange løse planer om å trå til med god gammeldags husmorkost. Heldigvis har jeg god støtte i en venninne som er lidenskapelig opptatt av innviklet mat laget på mest mulig vanskelig måte i tråd med så mange tradisjoner at bunadpolitiet ville blitt misunnelig. Jeg hadde aldri klart dette alene. Ikke engang sammen med google.

«potensiellt spiselig gulrotgreie»

Det er litt oppmuntring i at kaffe, rødvin og kakao også er god mat for disse gode bakteriene. En annen hyggelig bivirkning er at når jeg må huske å spise 1 porsjon havre, 2 egg, noe feit fisk, litt tjukkmjølk, fermetert ett eller annet, syrna brød, rødvin, kaffe og kakao i løpet av dagen, så blir det ikke plass til så mye potetgull, sjokolade, kake, majones og annet mums i løpet av dagen.

Lukter silo, smaker litt silo.. Overraskende god silo, dog.

Etter et døgn har all kålen gått i søpla og deigen blitt brød.

Skape, Skaperen, det skapte.

Høsten er en fantastisk flott og fargerik tid. Det er veldig inspirerende når man driver å maler. Det har ikke gått en enenste dag i høst uten at jeg har tenkt «Dette må jeg bare male», men samtidig vet jeg jo at det er ikke sjangs i havet at jeg klarer å male noe som er i nærheten av å gi det skapte et snev av rettferdig behandling. Ikke at det stopper meg i å prøve, men jeg utsetter det litt hver dag.

Man kan kanskje klare å gjenngi naturen sånn noenlunde rettferdig hvis man er en god fotograf, og har godt fotoutstyr, men jeg har tenkt å bruke maling og pensel.

Burnt Sienna, Prussian blue, Titanium white.

Jeg starter opptimistisk. Planen er å male en bakgrunn av intenst blå himmel, grålige fjell, skarpt blått hav og flammende skog mot de grålige fjella.

Jeg starter med himmel og muligens hav. En bakgrunn av titanium hvitt og pathalo blå.

Jeg har valgt å bruke akvarellpapir, med mye struktur. Det var ikke en god ide. Men, men, har man begynt, så har man begynt. Jeg må bruke ganske mye maling, og ganske mye gnikking for å få en gjevn bakgrunn.

Paletten lover godt, dette har etterhvert blitt en samling høstfarger. Jeg blander og mikser, både på arket og på paletten. Jeg er heldig, jeg har kjøpt fargene ferdig på tube. Det ville vært mye vanskeligere om jeg måtte lage fargene fra grunnen, – finne dem opp selv.

«ikke helt etter planen»

Selve maleprosessen derimot, den går ikke fullt så bra. Jeg har smurt på, tørket av, og smurt på igjen. Fargene blir ikke slik de skal være. Alt blir grumsete og blasst. Himmelen ble grå, så rød, så gul, så grå igjen. Jeg sur og bare klinte på det som var på spatelen. Trærne mine ser ikke ut som trær, skogen er bare fargesplætt og etterhvert blir det bare en grøt.

Jeg skraper av det jeg får av. Fargene ble til slutt bæsjegulbrune farger og ikke noe strålende vakkert og intenst lysende.

Jeg prøver igjen. Smører utover det siste som sitter fast i arket. Det er skjitbrunt på utvasket blått. Nå er jeg lettere frustrert, utålmodig og egentlig klar for å gi opp hele greia. Men for mitt indre øye så ser jeg en strålende høstskog, som gnistrere av farger i lav høstsol. Jeg ser knallblå himmel, skarp luft, mørkeblått hav og røde, gule, orange og skarpe grønne blader. Jeg ser for meg klare konturer av fjell som har fått et dryss av nysnø på toppen, og jeg kjenner på følelsen av høst. Det er dette jeg vil ha ned på arket.

Men det går ikke. Det er i grunnen ikke mulig for meg på noen som helst måte å lage noe som er i nærheten av å ligne. Sånn er det bare. Og mens jeg tar inn over meg at det egentlig er ganske ambisiøst å tro at man skal klare å lage noe tilsvarende som det Skapte.

Jeg tenker på hvor fantastisk Det Skapte er, alt som finnes. Alle fargene, alle luktene, alle lydene, alle inntrykk. Planter, dyr, fisker, fugler og mennesker. Stjerner og planeter, himmel, hav, atomer. Alle sansene, øynene, ørene, nerveceller, smaksløker. Alle følelsene, optimisme, på gangsmot, nederlag, sorg, savn, kjærlighet, sinne, missunnelse, glede, ømhet, ærbødighet. Jeg tenker med meg selv at jeg i grunnen skal være fornøyd med bildet mitt.

Bare det faktum at jeg er i stand til å smøre maling på et ark er i seg selv et mirakel. Jeg klarer faktisk å bevege armer, fingre og øyne. Jeg ser for meg , inni hodet mitt ting som både eksisterer utenfor mitt hode, og ting som bare eksisterer inni mitt hode.

Jeg vil aldri kunne skape noe så fantastisk som det Skaperen har skapt allerede. Men jeg vil alltid være en del av Det Skapte. Så kan jeg skape ved hjelp av det som allerede er skapt.

Jeg har som dere ser langt igjen før jeg kan måle meg med det jeg ser fra stuevinduet mitt. Jeg kan bare bøye meg i støvet i takknemlighet for at jeg kan se.

Telefonitullball

Det var en gang…en telefonikunde…som var litt misfornøyd med å betale for 10 MB og bare kunne bruke 5 MB fordi sentralen var så langt unna. Nå er det kanskje ikke så mange som husker hva en sentral er lenger. Men det er altså en boks med ledninger som har gjort nytte for seg gjennom å sende signaler gjennom kobberledninger til mitt hus. Slik kunne jeg både kunne ringe med en telefon, (det som i de siste tiår har gått under navnet fasttelefon) og bruke internett.

Sentralen, slik den ser ut i dag er en gammelmoderne erstatning for damene som satt på sentralen og plugget inn ledninger hver gang noen skulle ringe.

Da denne litt misfornøyde telefonikunde og mobilkunde og nettkunde fikk tilbud fra en annen leverandør om 50 MB hastighet til samme pris som tidligere, ja da slo hun til. Og i samme farta kjøpte hun, altså jeg, nye mobilabbonementer til hele gjengen. Alt vel så langt.

Simkort kom, ny ruter kom, og omkoblingsdag kom.

Men det kom ingen summetone i noen av mobilene. Da var jeg fornøyd med at jeg fortsatt hadde den gode gamle fasttelefonen. Vi ringte support, som det så fint heter på godt norsk. «Støtte» og jeg kunne saktens trenge litt støtte.

Mannen gikk i krisemodus og spådde mobiltelegrafisk ragnarokk med alle ferieplaner rett i vasken. Mobilbank, mobil-billett, mobil innsjekk, mobil parkeringsapp, mobilt alt. Det er mulig han får rett. Men jeg startet kriseavverging med å ringe support på min fasttelefon. Det traff jeg etterhvert en hyggelig dame. Jeg har ringt support noen ganger i livet så jeg informerte raskt om at; ja, restartet, ja simkort er rett vei, nei det virker ikke i en annen telefon, nei mobilen er ikke sperret, ja jeg eier alle, osv. Det tok ikke lang tid før de kom til samme konklusjon som oss. – DET VIRKER IKKE.

Og der starter moroa. Vi må vente på Posten🙄 det er ikke mulig å få simkort på mail, enda. Heldigvis har vi fasttelefon, så jeg stresser ikke nevneverdig med det.

Dagen etter monterer jeg ny router,og vi er på nett. Det gikk forholdsvis greit. Men det ser ut som om mine forespeilet 50 MB bare er 2,5 MB.🤥 Jeg griper fasttelefonen og slår nummerert til support igjen. 😫 Ingenting skjer 🤔 Jeg skjekker alt som kan sjekkes, og alt er dødt. Jeg kan altså ikke ringe support.

Jeg har nett, og det er jo så lettvint. Man kan jo chatte med support. 😊 dvs du kan chatte med supportdatamaskinen 🤯 Prøv å fortell den at fasttelefonen er død, og se hvilke råd den kommer med i forbindelse med dødsfall🙄😒

Løsningen er å skrive «menneske». Etter en stund dukker David opp i chatten og lover meg selvsikkert at han skal fikse problemet hvis jeg bare ringer til support. Jeg skriver at jeg ikke kan ringe support fordi fasttelefon er død, og jeg ville gjerne ha det fikset. «Har du ikke en mobil du kan ringe med?» Nei det har jeg ikke. Hva er poenget med å chatte i 30 min for å få beskjed om å ringe? Jeg begynner å bli litt varm, kjenner jeg. 😡

I mellomtiden har den nye leverandøren funnet en løsning. Vi kan kjøpe nye simkort på Narvesen, Power, 7/11 eller Elkjøp. Ja, det kan en av oss, som er 800 km unna i en by. Resten av oss sitter inni en fjord-arm, ytterst i havgapet, bak et fjell, nord for polarsirkelen og nærmeste Narvesen er 300 km unna. Det tar tid før den nye leverandøren forstår dette 🙄

Den ene som kan, gjør som vi fikk beskjed om. Meeeen….så må jeg som står som eier av abonnementene, ringe inn å bekrefte at det er ok at det aktiverers et nytt kort på mitt abonnement. Jeg kan som dere vet ikke ringe noe sted. Meeen… Jeg har nett, og det er jo så lettvint 🤨 Jeg finner supportsiden. Til ingen nytte. Det blir en mail til slutt. Med 2 døgns behandlingstid. Det er raskere enn brev i alle fall.

Imens har David på supportchatten funnet ut at jeg må logge meg inn for å få hjelp. Jeg husker ikke innlogging, og får igjen beskjed om å ringe kundeservice. Ha-ha. Jeg finner ut at jeg må endre passord. «Nytt passord er sendt til din mobil» 🤪 rykk tilbake til start.

Jeg skriver desperat til David på supportchatten 😫

Etter noen minutter får jeg svar fra den samme David. «Grunnen til at fasttelefonen din ikke virker er at vi i dag har koblet ned sentralen» sier han. «Nei!» sier jeg, «den virket i morrest!» – Jo, sier han, de startet i formiddag. Jeg har ikke ord. Bare en rekke med 😡🙄😫😭🤯🤬🤬🤬

«Dårlig timing, det der» skriver David på supportchatten. Jah det kan du si.

Så det var det. Vi er uten telefon. Det blir spennende. Akutt avvenning. Kanskje får vi nye simkort før vi skal på ferie, kanskje ikke. De som er hjemme får i alle fall simkort før eller siden.

Jeg erindrer vagt at en gang i tiden var det mulig med telefonbud. Det var på slutten av forrige årtusen. Det forgikk slik. Man møtte opp på telegrafen og bestillte «rikstelefon» det var det det het hvis du skulle ringe ut av bygda eller byen. Så måtte du vente mens linjene ble koblet opp. I tillegg var det slik at ikke alle hadde telefon, så man måtte ringe til noen som hadde telefon, og be dem om å gå med bud til den man ville snakke med om at det kom en samtale til dem. Mens dette skjedde ventet man på telegrafen. Man kunne også sende brev på forhånd å fortelle at man jo til å ringe på fredag kl 1400 så kunne den man ville snakke med gå til naboen som hadde telefon og vente der. Når budet var levert, og den man ville snakke med var kommet seg frem til naboen, så tok naboen av telefonrøret og så ifra til damene på sentralen. Så venter vi på begge sider mens linjene ble koblet opp. Tilslutt fikk vi beskjed om å gå i telefonboks nummer 5 for rikstelefon. Og da kunne vi snakke sammen i 15 minutter.

Jeg husker at jeg sammen med min mor, satt i telefonboksen som var lydtett, hadde et rundt lite vindu i døren, en krakk til å sitte på og en telefon som hang på veggen. Veggene var fulle av små hull, og det luktet røyk. Det var dårlig lys, gult lys og jeg måtte sitte på hylla oppå telefonboka.

Jeg husker også da jeg var i andre enden, og var den som gikk til naboen og ventet på rikstelefon. Det var alltid kaldt. Telefonene sto ute i gangen, ganske nært ytterdøra, av en eller annen grunn. Det var fryktelig spennende. Og flaut. Nabodama fulgte nøye med.

Nå er det andre tider. Vi har alle telefonene i lomma, med det verdenvide nettet koblet opp og alle fasiliteter tilgjengelig. Vi trenger ikke planlegge for alt er et tastetrykk unna. Men nabodama følger fortsatt nøye med, om enn i en annen form og i et større nabolag.

Nå er det også mye billigere. Det er faktisk «gratis». Vi har ikke tellerskritt lenger. Et tellerskritt er en fastsatt pris på en fastsatt tid. På slutten av forrige århundre kostet det 2,5 kroner å snakke 3 minutter i telefonen. Det var billigere på kveldstid, etter klokka 17:00. Det kostet mer hvis du skulle ringe riks. Dette var etter at alle hadde fått telefon i gangen, og noen til og med hadde fått bærbar telefon, med tastatur og ikke tallskive. Det betydde at det var ekstra lang ledning, og at tastaturet var på telefonrøret .

I tenårene lå jeg mange timer på ganggulvet med beina oppover veggen og snakket med venninna mi, som lå på ganggulvet hjemme hos seg. Etterhvert fikk vi skjøteledning, og jeg kunne dra telefonen med meg inn på badet.

Nå snakker jeg kun i telefonen hvis jeg må. Jeg er en chatter, en smser. Jeg liker å skrive. Mobiltelefonene er ubehagelig å snakke i, og de er små og vanskelig å holde samtidig som man gjør noe annet. Som å notere det som blir sakt. I tillegg er kalenderen, huskeliste, alle telefonnummer du trenger underveis også på mobilen, så hver gang jeg snakker med noen og trenger en eller annen informasjon så må jeg lete på den samme mobilen som jeg skal snakke i. Det er egentlig ganske upraktisk.

Et annet lite mysterie er at jeg fortsatt husker alle telefonnumre jeg lærte da. Man måtte huske dem, eller ringe til opplysninga og det var dyrt. Nå husker jeg ikke nummeret til noen jeg kjenner og dama på opplysninga er borte. Jeg har vel begynt å bli voksen.

Nei, dette ble langt og omfattande. Jeg har latt meg fortelle at en blogg skal være kort, og kun om ett tema, så da vet jeg ikke helt hva dette er, men om du har hengt med så langt så har jeg gjort noe riktig 😊 Del gjerne

Erosjon. Et dikt.

Som bølgeslag mot grus
høres hjerteslag som sus.
Vi tæres bort,
så alt for fort.
Jordens liv og mitt.
Sakte blir vi slitt.
Vi smuldrer bort og blir til støv,
igjen.
Som om livet kun er tøv,
min venn.

Mitt liv, et stille blaff i evighet,
mot hennes ferd i intethet.
Fra stjernedryss
og englekyss
Vi kom, vi to,
og falt til ro.

Vi tæres bort så alt for fort,
Moder Jord og jeg.
Vi er hverandres skjebneport,
sammen på vår vei.

Så,- i en stille stjernenatt,
glitrer det på ny.
I glemselens galakse,
en bortblåst livsgnistsky.