Noen uspennende malerier.

Jeg maler som noen vet en del. Det er ikke så fryktelig spennende. Og det er det som er så fint med å male. Når hverdagen blir for spennende kan jeg male litt, og verden er straks litt mindre spennende.

Under vann.

Jeg er nemlig laget slik at det ikke skal så mye til før det er mer en nok spenning for min del. Jeg trenger ikke hoppe utfor stup med hodet først og et gummistrikk rundt beina for å kjenne at jeg lever. 🤪Det er mer enn nok å drikke et par kopper kaffe for mye. 🤯

Vi mennesker er så forskjellig. Vi opplever ting forskjellig. Noen ganger opplever vi tingene så forskjellig at det er vanskelig å forstå at vi var på samme sted til samme tid. Når jeg maler så maler jeg ikke tingene slik det er. Jeg maler det slik jeg opplever det. Slik jeg føler det og slik jeg husker det.

Det fører til at fargene ikke alltid stemmer med virkeligheten. Og at proporsjoner er litt merkelig. Men det stemmer med hvordan jeg opplever det.

Det blir litt mer spennende når du ser på det jeg har laget, og opplever det. For da opplever du mitt uttrykk for min opplevelse, og du kan oppleve det helt forskjellig fra det jeg opplever.

Festival.

Noen ganger går prosessen motsatt vei. Jeg lager noe jeg ikke har opplevd enda. Opplevelsen skjer akkurat der og da, og jeg opplever resultatet for første gang når bildet er ferdig. Som oftest er det en hyggelig prosess og resultatet gir meg en god opplevelse. Noen ganger er prosessen god, men resultatet meningsløst. Noen ganger er prosessen vanskelig og strevsom, mens resultatet blir overraskende og dyptgående, for meg i allefall. Det kan likevel opplevelse helt forskjellig for deg. Det jeg opplever som viktig kan være helt meningsløst for deg.

Når det gjelder mine malerier så er jeg merkverdig frimodig. Jeg er ikke redd for å vise dem frem, jeg tenker ikke så mye på om de er fine nok, bra nok eller blir likt eller forstått. Jeg føler ikke noe prestasjonspress på dette området. Likevel ser jeg at jeg har mye å lære, teknisk. Og jeg liker å lære nye ting. Det som forundrer meg litt, er at selv om jeg kan mye, så bruker jeg det ikke likevel.

Maling er avkobling, avspenning og meditasjon for meg. Det er en måte å sortere følelser og inntrykk. Og sist men ikke minst så er det en måte å uttrykke meg på. Jeg har kanskje et litt større, eller i allefall et litt annerledes behov for å uttrykke meg enn folk flest 😊

Statsminister meg.

Kanskje jeg skal starte et nytt parti og satse på å bli statsminister ved neste anledning 🤔

Det kan da ikke være så vanskelig å styre et land som Norge. Det er lite, det har penger på bok og fast inntekt. Det har verdens mest tilgivende og tillitsfulle folk, og et samlet medeiehus som er mer opptatt av kjendiser og sykdom enn av å faktisk holde øye med hva som foregår der makta er.

Ikke har vi noe særlig utbygd militærmakt heller så noe kupp er lite sannsynlig. Og rettsvesenet vår er veldig forsiktig og rehabiliteringsorientert.

Ergo, både den 1. 2. 3. og 4. statsmakt er ganske harmløse, så om jeg som statsminister gjør ett eller annet «kukstøkke» så er konsekvensene særdeles få og milde.

Jeg konkluderer med at det er liten risiko forbundet med å være statsminister i Norge.

Det er godt betalt også, og man kan bestemme ganske mye, reise en del og spise godt. For ikke å snakke om pensjonsordninga.

Jeg tror ikke jeg ville gjort noe særlig skade på 4 år, egentlig. Og siden ingen ville stilt særlig med krav til meg etter valget kunne jeg holdt et par engasjerte taler en gang i mnd og kanskje blitt gjenvalgt.

Men…jeg måtte jo bo i Oslo mer enn ei helg og det makter jeg ikke tanken på. Det er jo så tungvint å komme seg dit. Fryktelig dårlig utbygd kommunikasjon er det også.

Så måtte jeg omgås en gjeng med vanepolitikere og det hadde jeg i alle fall ikke giddet. For mye krangling, rævsleiking og hykling. Jeg foretrekker folk som sier det de mener, mener det de sier, står for det de sa og innrømmer når de tok feil. Jeg liker ikke miljøer som fostret folk som skylder på andre for alt.

Og så måtte jeg nok utøvd litt makt innimellom. Jeg liker ikke å utøve makt. Jeg har mer sansen for å samarbeide for å finne løsninger til felles gode.

Så var det dette med verdier da, og etikk. For ikke å snakke om moral.

Jeg tror kanskje jeg har for mye samvittighet og for lite grådighet til å være noen god politiker

Jeg ville nok tømt hele oljefondet på 4 år. Jeg ville bygd massevis av nye skoler. Med vinduer som kan åpnes. I nærmiljøet til elevene. Helt opp til videregående Jeg ville bygd veier i hele landet. Massevis av veier. Solide veier som kunne brukes i 500 år. Jernbane gjennom hele landet. Nye sykehjem og eldreboliger. Legedekning i utkanten. Så lege-skoler måtte nok til.

Så ville jeg satset på jordbruk og fiske. Ja,av alle ting, primærnæringene. Og reparasjoner. Eller som det heter nå «kortreist mat, økologisk og recycling»

Jeg vil tro at alle de som jobber på kjøpesenter med å selge duppedingser ingen trenger, ville likt å heller ha en hyggelig liten økologisk gård hvor de kunne produsere det man virkelig trenger. Som mat og klær og sånt.

Håpløs bonderomantiker. Men det er ikke så dumt egentlig. Det er et alternativ til å bo i byer, i havkanten, der hvor vannet vil stige etterhvert og fylle kjøpesenter med flytende plastsøppel og forvirra fisk. Det er et alternativ til å importere alt vi trenger fra land som snart enten er flomrammet eller tørkerammet. Jeg tror nok de fleste landene vil få nok med å fø sine egne innbyggere, og da er det ikke så mange igjen i Norge som lager mat til oss. Men pytt.

Jeg trenger jo ikke gjøre noe som helst mens jeg er statsminister, så lenge jeg passer på å ikke øke bompengene i byene.

Når jeg var ferdig med å tømme oljefondet, så kunne jeg solgt unna litt eiendom rundt om i verden. Særlig de eiendommene som ligger under 5 meter over havet, så kunne jeg brukt disse pengene på å utvikle teknologi som kunne rense vann i store mengder, til drikkevann. Rense havet for plast og gjenvinning av plast.

Så kunne jeg bidratt til å rense elver i Kina, og utvikling av returordningen for diverse avfall rundt om i verden.

Når det var tomt for penger, så hadde forhåpentligvis den nye infrastrukturen, de nye skolene og den nye teknologien, samt all satsning på primærnæringene ført til en annen type arbeidsplasser.

Men nå har ikke jeg noe parti. Og det er ingen av de nåværende partiene som utmerker seg noe særlig i positiv retning så jeg har ikke noe parti og overta heller.

I tillegg så ville nok ikke så mange stemt på meg, for det ser ut til at man må være ganske utrivelig for å bli populær, og jeg er bare litt småsær men snill.

Det er med andre ord ikke så veldig sannsynlig at jeg blir statsminister.

Heldigvis har jeg en jobb jeg trives veldig godt i, hvor jeg ikke trenger å bo i Oslo engang.

Dommedagsprofetier eller ikke.

Klimaet endrer seg. Dét er vel alle enige om? Det man krangler om er hvorvidt det er menneskene som er ansvarlig eller ikke. Såvidt jeg vet så er det menneskene som er ansvarlig for at plast havner i havet. Menneskene er også ansvarlig for radioaktivitet fra prøvesprengning, atomkraftverkulykker og diverse utslipp fra olje kull og gass. Det er ikke noen andre enn menneskene som driver med disse tingene. Utslippene er der. De blir ikke borte hvis vi ikke endrer oss og finner på en bedre måte å gjøre ting på.

Hvorvidt disse menneskeskapte greiene påvirker klima eller ikke, er vel egentlig irrelevant? De påvirker oss på mange måter uansett. Og påvirkningen er ikke positiv. I tillegg til det rotet vi selv har laget, så skjer det nok ting som vi ikke har kontroll på. Som jordskjelv, flom og tørke. Enten vi er årsaken eller ikke så er det der,og vi må leve med konsekvensene.

Om denne svenske jentungen blir misbrukt eller ikke vet jeg ikke noe om, men det er flott at så mange er engaskjert i hennes ve og vel. Jeg skulle ønske at alle barn som faktisk ble misbrukt fikk like mye oppmerksomhet og omsorg. Alle barn som selges til høystbydende, alle gutter som blir sendt i krig, alle jenter som selges som sexslaver, alle barn som må jobbe 12 timer i gruver, alle barn som ikke har et hjem osv. Men de er ikke like truende som denne svenske jentungen.

Uasett så er årsaken til at både denne høyt profilerte svenske jenta, og alle de andre misbrukte barna blir misbrukt den samme. Det er faktis samme årsak til misbruk av barn som til misbruk av naturen. Grådighet og egoisme! Ingenting annet. – Og det kan vi desverre ikke gjøre noe med.

Mennesket i sin mest avstumpede form, er et grådig og egoistisk dyr som gjør det som trengs for å få et øyeblikks tilfredsstillelse, enten det er å mobbe unger som kjemper for å bli hørt eller det er å argumentere for sin rett til å bruke hvem som helst og hva som helst ukritisk, for å dekke egne mer eller mindre nødvendige behov.

Dommedagsprofetier har vi hatt til alle tider. Det er et redskap for å få til store, ofte nødvendige endringer. Det er ikke noe som er bedre enn at dommedagsprofetier slår feil. Da har de virket som de skulle. Ozonlaget f.eks. Hadde det ikke vært for dommedagsprofetier som førte til at det ble gjort endringer i kjøleskap etc så ville profetiene slått til. Men siden noen roper etter endringer, og endringer skjer, så «tar de feil» de som sier hva som skjer hvis vi ikke endrer oss.

Det er litt som Jona i hvalfiskens buk. Han gikk svært motvillig inn i Ninive og advarte folkene der. De måtte endre seg, ellers kom byen Ninive til å bli utslettet. De endret seg, og til Jonas store frustrasjon så ble ikke Ninive utslettet.

Jeg håper virkelig vi kan se tilbake på Gretha om 50 år og være glad for at det hun var redd for skulle skje, ikke skjedde, fordi vi rakk å endre retning. Det vil også være til glede og nytte for alle de som sier at klimakrisen bare er tull. I alle fall kan de slå seg på brystet å si at de fikk rett.

Ingen har noensinne takket en varsler.

Finn 5 feil

Det brukte å være en oppgave på barnesider. To nesten identiske bilder holdt opp mot hverandre, så skulle man lete etter feil. Finne det som var forskjellig, ulikt. Det kunne mangle en finger, være et hjul for mye, en sky som var borte, en ekstra stråle på solen.

Det er lett å finne feil. Har vi en stein i skoa, så merker vi det godt. Vi bare stoppe og ta den ut. Når vi har denne steinen i skoa, så er det det eneste vi kjenner. Vi kjenner ikke at vi ikke har en stein i den andre skoa. Vi kjenner kun den fordømte steinen. Da må vi på død og liv finne en ideell plass og stoppe på, – sørge for at de andre i følget venter, ta av skoa, dunke den flere ganger, sjekke inni noen ganger, før vi er helt sikker på at det ikke er noen stein i skoa lenger. Først da kan vi gå videre, mens vi forteller i det vide og brede om steinen til de andre.

Når noen har jobbet som en helt for å gjøre en opplevelse bra for andre, så er det utrolig lite som skal til før vi likevel ser at noe er galt. I alle fall enkelte av oss. Vi har forskjellig toleranse for stein i skoa. Noen er skikkelig hardhudet og går barbeint på glødende kull om nødvendig, andre merker selv det minste sandkorn. Noen stopper diskret og tømmer det ut, andre stopper hele følget, banner og roper og forbanner de som har gruset veien i stedet for å asfaltere. I mellom disse ytterkantene finner vi de som mumler irritert, de som klager til sine nærmeste, de som lider i stillhet, men nekter å gå noen steder fordi det er ubehagelig, de som forteller til alle de treffer at veien burde vært asfaltert, de som syter over at de andre ikke ventet, de som synes det var urettferdig at akkurat de skulle få stein i skoen, og de som dramatisk og demonstrativt proklamerer at hadde det vært deres sko, og deres stein, så skulle verden fått sett på andre boller, for slikt tolererer de bare ikke! Og enhver som finner seg i å gå på en grusvei uten å klage over muligheten til å få stein i skoen er en feiging!

Finn 5 feil. Hva er egentlig feil? Det som er annerledes? Det som ikke er som forventet? Det som ikke stemmer med idealbildet? For at noe skal være feil, så må noe være definert som det riktige. Det må være et bilde, en ide av det ideelle. Da blir alt som avviker fra dette bildet feil. Hvis man har sterk tro på at man har fasiten på det ideelle, så er det lett at alt som ikke er slik man forventer blir feil. I tillegg så er det ofte slik at man ikke ønsker å være den som er feil. Så for å beskytte seg mot å være den som er feil, så bestreber man seg på å være den ideelle. Det er jo engang slik, at hvis du er idealet så må det jo være noe galt med meg. For jeg er ikke som deg. Men slik kan det jo ikke være, det er jo ikke noe galt med meg, altså må det jo være noe galt med deg. Ikke sant?

For at noe skal være feil, så må noe være definert som det riktige. Det må være et bilde, en ide av det ideelle. Da blir alt som avviker fra dette bildet feil. Hvis man har sterk tro på at man har fasiten på det ideelle, så er det lett at alt som ikke er slik man forventer blir feil. I tillegg så er det ofte slik at man ikke ønsker å være den som er feil. Så for å beskytte seg mot å være den som er feil, så bestreber man seg på å være den ideelle. Det er jo engang slik, at hvis du er idealet så må det jo være noe galt med meg. For jeg er ikke som deg. Men slik kan det jo ikke være, det er jo ikke noe galt med meg, altså må det jo være noe galt med deg. Ikke sant?

Så vi finner 5 feil, og vi finner dem fort. Du er ikke som meg, det er i grunnen nok. Du gjør ikke ting slik jeg gjør dem, eller slik jeg mener de burde vært gjort. Du kler deg ikke som meg, eller slik jeg mener du burde ha kledd deg, for jeg vet hva som er best, ikke sant? For hvis ikke må jo du vite det, og hvis jeg ikke er enig med deg, så da må du ta feil. Slik er det bare.

Jeg finner 5 feil. Du finner sansymligvis også 5 feil. Rett som det er tenker jeg. Det er både store og små stein i skoen, i sandalen, i støvelen, og noen ganger til og med i sokken.

Så kommer de gangene hvor vi opplever at det er jeg som er feil. De gangene jeg er steinen i skoa. De gangene jeg får beskjed om at det er noe galt med meg, for jeg er ikke som deg. Det er ingen tvil om at det er du som har fasiten. Det har du flertallet med deg i, man, noen, og alle er dine vitner og din støtte. Det er jo noe alle vet, man gjør bare ikke slik, det er det ingen andre som gjør. Noen må jo fortelle meg det, og du tar gladelig jobben.

Da er det ikke så nøye med det som ble bra, det er ikke viktig alt som fungerte. Men den ene lille tingen som ikke var perfekt, den gnisser som isopor mot speil, den hyler som et tannlegebor, den ligger der og irriterer som en stein i skoen, og den må bare ut. Det må bare ropes ut, helst i offentlighet, slik at alle, noen og man kan støtte deg og se at du er idealet, se at du vet hvordan det burde vært gjort, se at dette var ikke ideelt. Dette er ikke rett!! Du vet hva som er rett! Du, og du alene. Ingen kan leve opp til din standard, slik er det bare, slik skal det alltid være. Din standard er høyere enn alle andres. Den er ditt smykke, din verdifulle diamant, den bare må vises frem. Hvis ingen vet om den så har den ingen verdi. Hvis ingen vet hvor bra du kunne gjort det, hvor mye bedre du er, så er du usynlig.

Så du finner 5 feil. Og du finner dem fort. Du vet hvor du skal lete, og du vet hvordan du skal få Alle og Noen til å kjenne steinen i skoen de også. Når vi opplever å være feil, så gjør det noe med oss.

Finn 5 feil. Det er så enkelt. Verden er full av feil, ting som ikke er like, ting som ikke er ideelle, mennesker som mener forskjellig, ser forskjellige ut og oppfører seg annerledes enn den ved siden av. Mangfold heter det. Variasjon. Natur som endrer seg, dyr i alle fasonger og farger, myriader av tanker og ideer. Så er du en feikfinner så har du nok å ta av. Verden er full av ting som ikke er som deg. Faktisk er det bare du som er som deg. Det er bare du som kan leve opp til din standard, etterleve dine regler, dine verdier. Knapt. Sannsynligvis klarer du det ikke selv engang.

Så er du en feilfinner så har du nok å ta av. Verden er full av ting som ikke er som deg. Faktisk er det bare du som er som deg. Det er bare du som kan leve opp til din standard, etterleve dine regler, dine verdier. Knapt. Sannsynligvis klarer du det ikke selv engang.

På toppen av det hele er det ikke sikkert at det er din egen standard. Det er ikke sikkert at det idealet du kjemper for, er et ideal du er enig i. Kanskje har du ikke tenkt over det engang. Kanskje har du arvet det? Kanskje har du kjøpt det? Kanskje har du fått det tredd nedover hodet av omverden? Kanskje er det bare noe du tror du må leve etter for at ingen skal påpeke at det er noe galt med deg? Hvem vet.

Det er i alle fall fryktelig lett å finne feil. Det er mye vanskeligere å klare og fokusere på alt som gikk fint, alt som er bra, alt du kan være takknemlig for, alle som har brydd seg om deg, de som har jobbet i bakgrunnen, de som har hjulpet deg, tatt vare på deg og ditt, vært snill med deg, delt godteriet sitt med deg, laget middagen din, ryddet etter deg, tømt søpla di og gjort så godt de kunne. Da er det mer fres i å få blåst ut frustrasjonen over et sandkorn i sokken. Det føles merkelig nok mye viktigere enn å bare sette pris på livet.

Det er så fryktelig fort gjort at det beste blir det godes fiende. Jaget etter det perfekte ødelegger for gleden, freden og takknemligheten. Det perfekte ødelegger for livet.

lenge du velger å kose deg med misnøyen og skryte av hvor stor stein du klarer å finne i skoen. Holde deg selv og dine idealer oppe som fasit for resten av verden, for det er jo slikt man gjør, for noen må jo sette standarden her, ellers blir det ingen endring.

Det er mulig det føles godt å være den som har rett, den som har fasiten. Du tror kanskje du får satt på plass alle noksagtene som ikke holder mål, men vet du hva? Det er fryktelig vanskelig å like en surpomp. Det er vanskelig å elske noen som bare kritiserer. Det er ikke morsomt å være sammen med noen som bare vil hevde seg selv. Man får ikke venner på den måten. Feilfinnere blir ofte ensomme, ingen er bra nok til å være vennene deres. Vi lærer tidlig å finne feil, også ved oss selv, så de aller fleste av oss vet at vi ikke er perfekte. Når noen da utroper seg selv til dommer over andres utilstrekkelighet og i ren kritikksyke påpeker verdens utilstrekkelighet, krydret med syrlige kommentarer, spydighet og selvrettferdighet så er det ingen som liker det. Det er ingen som takker deg for å kritisere. Er ikke det merkelig, du?

Feilfinnere blir ofte ensomme, ingen er bra nok til å være vennene deres. Vi lærer tidlig å finne feil, også ved oss selv, så de aller fleste av oss vet at vi ikke er perfekte. Når noen da utroper seg selv til dommer over andres utilstrekkelighet og i ren kritikksyke påpeker verdens utilstrekkelighet, krydret med syrlige kommentarer, spydighet og selvrettferdighet så er det ingen som liker det. Det er ingen som takker deg for å kritisere. Er ikke det merkelig, du?

Ja verden er ikke perfekt, og så da? Den kommer aldri til å bli perfekt, den kommer aldri til å leve opp til noens snevre idealer, takk og lov. Verden er større enn det, mer mangfoldig, mer fargerik, mer variert og utrolig mye mer spennende. Du kan velge om du vil delta i leken, eller om du vil opphøye deg til å kritisere de som leker. Du kan velge om du vil være sur, kjempe for å være den som har rett, eller du kan velge å være med på moroa, ha det hyggelig og være hyggelig. På den måten forbedrer du kanskje verden bittelitt, gjennom selv å stoppe med å være så sur.

Enkelt ikke sant

Integritet

Integritet innebærer at man har moralsk ryggrad og mot til å være konsistent i forhold til hva vi tror på, hva vi sier, hva vi gjør og hva vi er moralsk forpliktet til, alt i samme vending og til samme tid. Integritet betyr ”å være hel”. Sitat John M. Raaheim.

Veid og funnet for lett.

Jeg lærte engang en litt enkel definisjon av ordet «integritet» – Har du integrert så gjør du det som er riktig selv om ingen ser deg. Jeg liker den definisjonen.

Hvis vi ser på integritet i forhold til f.eks klima og miljø. Har du integrert så gjør du det som gagner miljøet og jordkloden, som best du kan, selv om ingen ser deg. Du lar være å kaste søppel ut av bilvinduet, eller du tar buss eller sykkel hvis du kan. Kanskje du til og med gjør dette selv om det er flere millioner biler i San Francisco.

Hvis du har integritet, så er du mer opptatt av hva DU kan gjøre for å forbedre situasjonen, uansett hvor lite og ubetydelig det kan virke. Ihvertfall prøver du å unngå å gjøre noe som fører til at det blir verre.

Har du integritet, så er du ikke så opptatt av å skylde på andre. Argumenter som «Hvorfor skal jeg gjøre det rette, når «alle» andre ikke gjør det» er ikke relevant lenger. Du bare gjør din lille del, selv om det kanskje ikke hjelper, selv om ingen andre gjør det, selv om ingen ser deg, uten at du får likes, uten betaling, du bare gjør det, kun fordi det er det riktige å gjøre.

Har du integritet vil mange beskylde deg for å være dum, naiv, blåst i hauet, urealistisk, barnslig og fanatisk. Dette vil sansynligvis ikke påvirke deg noe særlig, fordi du har integritet.

Du vil bli latterliggjort, hånet og sansynligvis også trakassert. Det må du bare regne med. Det er noe som kommer som et resultat av integritet.

De aller fleste mennesker vet hva som er rett og galt. Hvis man klarer å komme gjennom all ansvarsfraskrivelse og argumentasjon og får ett ærlig svar ut av dem, så vet de aller fleste godt hva som er rett. Denne kunnskapen kaller vi ofte for moral, eller samvittighet.

Hvis du følger samvittigheten din, er moralsk og har integritet så er du sannsynligvis ikke særlig populær.

Slike egenskaper har gått ut på dato. De mister verdien en gang mellom 1975 og 1995 og etter det har det vært forbundet med stor sosial risiko og vise tegn til slike ting. Bare tanken på å nevne moral, umoral, moralsk og umoralsk i samme setning er nok til å bli definert som moraliserende moralist. Og det!! – Det er ikke noe man kommer ustraffet unna med.

Men integritet, det kan man komme litt lenger med. Da passer man bare veldig sine egne saker og gjør det som er moralskt ansvarlig i den situasjonen man befinner seg i til en hver tid. Enten det gjelder politikk, miljø, penger eller relasjoner. Og så kan man heller bare drite litt i hva alle andre gjør.

Telle velsignelser…

eller «count your blessings» som det heter på utelandsk.

Som regnbuen lyser dine løfter…

Jeg var på vei til jobb i min ganske solide bil. Jeg tenkte på hvor fantastisk heldig jeg er som har 5 venner.

Det høres kanskje lite ut, nå i sosiale mediers tid hvor det kan se ut til at «alle» er superpopulære og har minst 1250 nære venner og dobbelt så mange engasjerte bekjente. Men for meg er 5 venner mange. Det er en velsignelse å ha 5 venner som jeg kan stole på, være helt ærlig sammen med, ha det gøy sammen med, klage sammen med, spise sammen med. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har også en familie. Og jeg er så velsignet at de fleste i min familie fortsatt lever og er noenlunde friske og forholdsvis raske. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har tre voksne barn. Som alle lever, og forholdsvis friske og raske. Jeg er veldig, veldig heldig. Det er en velsignelse 💞

Jeg har fast jobb. En jobb som jeg liker og mestrer. Hvor jeg treffer massevis av hyggelige mennesker som er opptatt av spennende ting. Jeg får betalt for å gjøre noe jeg synes er veldig hyggelig. Det er mange velsignelser på en gang 💒

Og så har jeg et fantastisk godt arbeidsmiljø, med fantastisk flotte arbeidskamerater. Det er mange velsignelser 👦👨👨‍⚖️👩‍🎤👷‍♂️👱‍♂️👱‍♀️

Jeg har mange hobbyer🎭🖼🎨🎿🎸🎙🎶🥁📷💃 som jeg deler med hyggelig mennesker. Jeg har flotte mennesker i livet mitt som er tålmodig med meg, og lærer meg ting jeg ikke kan. Det er flere velsignelser 💞

Jeg har et varmt og tett hus med innlagt vann, varmt vann, og det er noen velsignelser 💦🛁🛀🚿🚽

Jeg har hund 🐩og katt 🐈 og det er et par velsignelser 💞

Jeg kan spise meg mett flere ganger daglig. Det er en velsignelse 😋

Jeg kan legge meg i en varm seng, uten å være redd. Jeg lever i en trygg del av verden. Det er minst tre velsignelser 🌍

Jeg har tilgang til et helsevesen uten å måtte pantsette hus og hjem. Det er en velsignelse, for både meg og hele familien min. 🏥 Jeg har ikke tall på hvor mange velsignelser det har vært.

Jeg kunne nok fortsatt listen over velsignelser en god stund. Jeg er et veldig, veldig heldig menneske.

Jeg startet tankerekka i min forholdsvis solide bil, som også er en velsignelse, på vei til jobb en helt vanlig dag. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg er for mine fem gode venner.

Så kom jeg på mine ca 260 Facebook-venner. 🤔 Jeg har mange velsignelser på Facebook også. Mennesker som har blitt moderne brevvenner. Noen gamle venner,  som jeg er takknemlig for å få følge på avstand. Noen gammelkjærester som tilhører i gode-minner-boksen og en del litt fjernere bekjente, noen sambygdinger og noen som jeg ikke vet hvem er.

I min opptelling av velsignelser så er det mange mennesker. Det er nesten bare mennesker, med unntak av hus, bil, mat, dyr og varmt vann.

Jeg er et veldig, veldig heldig menneske. ❤ Jeg er et veldig, veldig takknemlig menneske.❤ Jeg er et velsignet menneske. 😊

Alle blomstene

Jeg var ute og ruslet langs landeveien under nordnorsk himmel. Det vokser mye fint i veikanten. Jeg ble stående og se på blåklokker, geitrams, rødkløver, prestekrager, marikåpe, mariagullsko, erteblom, hvitkløver og mange små jeg ikke vet navnet på. Så kikket jeg på bladverket, alt det grønne. Det finnes virkelig mange forskjellige blader.

-Hva er vitsen med så mange varianter over ett tema? Hvor kommer de fra, alle bladene? Hvorfor lager plantene blomster?

– For å lokke til seg innsekter, slik at befruktningen kan finne sted og frøene med potensielt nytt liv kan formes.

– Jo da, den er grei, men hvorfor lager plantene blomster?

– Fordi det ligger i DNAer deres, i arvestoffet. De er programmert til å lage blomster.

– Jo da, den er grei, men hvorfor lager plantene blomster?

-Hvordan kom den første planten på at ”Hei! Jeg tror jeg lager en blomst” Hvordan viste den at det fantes innsekter? Hvordan viste den alt om bestøvning? Hvordan viste den hva innsektene likte aller best? Og hvordan oppdaget alle de andre plantene at ”Hei! Han der lager blomster, det ser ut til å funke fint, det gjør vi og”?

Blomstene kom ganske ”plutselig” i jordens historie. Små endringer, små mutasjoner fører til store utslag i variasjon, i følge Darwins evolusjonslære.

-Jo da, den er grei, men hvorfor lager plantene blomster? Kunne de ikke formert seg på andre måter?

-Jo, det gjør de også, avleggere, sporer, rotskudd og stengelskudd for eksempel.

Men, da den første blomsten kom, på den første planten, kom det bare en blomst da? Eller kom det på alle plantene av samme art, samtidig? Og hvorfor det i tilfelle? Hvis det bare kom en eneste enslig blomst på en eneste enslig plante, så ville det ikke være noen suksess. Eller ville det? Var det slik at denne ene blomsten som plutselig og helt uten forvarsel dukket opp, helt av seg selv på en enslig plante ute i jungelen ett sted, sto der fiks ferdig med pollen, nektar, frøhus, arr og ellers alt som trengs for å friste et egnet innsekt til pollinering?

Og hva tenkte det første insektet da det så den første blomsten? La oss si det var en bie. Hvordan viste denne bia at dette var tingen, her var det snadder og hente? Og hvordan viste den hvordan den skulle få tak i snadderet?

Kunne muligheten for blomstens tilblivelse vært tilstede helt fra starten av? På samme måte kunne biens behov for nektar vært tilstede alt før bien dukket opp? Det må nesten være slik. Om ikke muligheten for blomstens eksistens og tilblivelse alt var til stede fra begynnelsen ville det ikke eksistert noen blomst.

Alle tings mulige eksistens var til stede alt fra begynnelsen. Alt som eksisterer i dag er produsert av samme materialer, som alle var til stede ved begynnelsen. Alt kommer fra ”the big bang” hevdes det. All den komprimerte energien som ut av intet materialiserte seg og klumpet seg sammen ved hjelp av avanserte prosesser som vi nå matematisk kan beregne ut fra naturlover.

Så da det smalt var både naturlovene og muligheten for blomstens eksistens til stede. I det store intet eksisterte uendelighetens muligheter.

Alt før det smalt var ideen om at det kanskje kunne være mulig at en blomst oppsto til stede.

Det er en deilig tanke, synes jeg, at alle muligheter eksisterer til en hver tid, og til evig tid. Og at plantene blomstrer, uten og tenke over det, kun fordi en gang før verden eksploderte ut av intet så var muligheten for en blomst alt til stede.

Når man plutselig oppdager noe nytt…

Skapelsesberetningen er en av mine favoritt historier. Jeg har lest den mange ganger og hørt den enda flere ganger. Men så en dag, var det en som påpekte tidsregningen i dagene. Jeg hadde ikke lagt merke til dette før. Jeg hadde ikke tenkt over det.

Det står at den 6. dagen var alt ferdig, og det blir ikke kveld den sjette dagen. Den 7. dagen fullførte Gud arbeidet han hadde gjort, han velsignet dagen og helliget den.

Jeg har alltid tenkt at Gud jobbet som en helt med å lage mennesket den 6. dagen, og så bare sløvet han og koste seg med å se på verket den 7. dagen. Jeg alltid tenkt at den 7 dagen også var ferdig. Men det står ingenting om at det blir kveld den 7. dagen. Det står ikke at det blir kveld den 6. dagen heller, men det står at den 7.dagen starter, så da må vi kunne gå ut fra at om det ikke akkurat ble kveld, så ble det en overgang av noe slag. Vi aner jo ikke hvor lang Guds dager er. Kanskje er vi fortsatt i den 7 dagen? Kanskje lever vi i den velsignede og hellige dagen. Kanskje hviler Gud fra sitt arbeid nå. Kanskje driver han fortsatt på å finpusser litt på verket sitt innimellom.

Det gammeltestamentlige, eller jødiske døgnet går fra kveld til kveld, det er nok en av årsakene til at tidsregningen er litt uvanlig.

Vi kan jo diskutere i det vide og brede hvorvidt denne historien er dokumentarisk, eller mer poetisk. Det er det delte meninger om i forskjellige kretser. Jeg synes uansett at det er fascinerende å oppdage at en historie som har vært så kjent for meg, fortsatt inneholder rom for nye tanker og spørsmål. Det er noe jeg liker. Det trenger ikke være så fastlåst i faktiske forhold. Det trenger bare være inspirerende, spennende og gi rom for tanker og visdom. Jeg mener, hvor mye er egentlig helt sikkert?

For dem som har lyst til å se nærmere på tidsregningen i den første omtalte arbeidsuka, så gjengir jeg historien her, med merknader til dagene.

Dag 0.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld,

Dag 1.

og det ble morgen, første dag.
Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann.» Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik. Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld,

Dag 2

og det ble morgen, andre dag.
Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.
Gud sa: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag.» Og det ble slik. Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld,

Dag 3

og det ble morgen, tredje dag.
Gud sa: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år. De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden.» Og det ble slik. Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene. Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.

Og det ble kveld,

Dag 4

og det ble morgen, fjerde dag.
Gud sa: «Vannet skal myldre av levende skapninger! Fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen.» Og Gud skapte de store sjødyrene og hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger. Og Gud så at det var godt. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet! Og fuglene skal bli mange på jorden.» Og det ble kveld,

Dag 5

og det ble morgen, femte dag.
Gud sa: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!» Og det ble slik. Gud laget alle slags ville dyr og alle slags fe og alle slags kryp på marken. Og Gud så at det var godt.
Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld,

Dag 6

og det ble morgen, sjette dag. Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær.

Dag 7

Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.

Google Earth 🌍

Nå har jeg puslet med akvarell og gouache på landskapsmalerier i neste hele år. Jeg har malt fjell og hav, blomster og trær. Men nå har jeg behov for å bare få det ut og ned på papiret. Da blir det akrylmaling.

For mange er nok dette bare ubegripelig smøreri uten noe tydelig motiv. Andre vil kunne se en hel del i dette.

Jeg har gitt det tittelen «Google Earth II -Isen smelter» noe som indikerer at det finnes et «Google Earth» og det gjør det.

Det ser slik ut, og er malt i 2014. Det er samme teknikk.

Dette heter «Google Earth, – Amazonas brenner»

Når man ser verden på avstand, og man ser alt som går galt så er det lett å føle avmakt. Klimadepresjon har blitt et nytt begrep. Avmakt.

Samtidig var det noe som heter at nøden blir større jo lengre unna den er. Når man står midt oppi det, så kan man ikke gjøre noe annet enn å kjempe. Når man står for langt unna til å gjøre noe med situasjonen, så kommer avmakt. Og følelsen av at det er håpløst og grusomt.

Jo mer håpløst det føles, jo mindre mening gir det å kjempe. «Det er ikke noe vits i at jeg gjør noe, det hjelper ikke» Nei det hjelper ikke å åpne hageslangen utenfor huset i lille Norge for å slukke brann i Amazonas, men det betyr ikke at det ikke er vits i å gjøre noe.

Bompengepartiet viser at det nytter å rope og skrike etter politisk ansvarlighet. Da blir det både regjeringskrise og statsminister som setter foten ned. Så hvorfor roper vi ikke? Vi ser på Google Earth, eller i alle fall sol-dott-no og slike steder, og handlingslammes. Jeg kommer ikke til å starte noe «Amazonas parti», eller ‘Forby plast parti» men jeg forstår godt de unge og modige som nå kjemper for miljøet og klimaet vårt gjennom partier, streiker og aksjoner. Det jeg ikke forstår er dem som latterliggjør alle som prøver.

De som kjemper for en fremtid for menneskeheten. For det er jo faktisk slik at kloden seiler videre uten oss, mens vi mennesker er helt avhengig av å løse klodens problemer.

Valgets kval.

Jeg prøver å finne ut av hvem jeg skal stemme på i kommunevalget. Jeg har ikke leste meg opp på lokalpolitikken i usosiale medier, siden jeg ikke har temperament til slikt. Jeg lider av innlevelsesevne og blir alt for fort veldig engasjert i ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men jeg har lært, så jeg leser partiprogram.

Innimellom lesinga prøver jeg å koble av med litt maling. Gouache, denne gangen. En maling med mye pigment.

Det var valg som ikke var særlig vanskelige. Jeg vet hvordan gouache oppfører seg, sånn noenlunde i alle fall. Jeg valgte gouache uten store problemer. Jeg kunne valgt akvarell av ymse kvalitet eller akryl i flere varianter, men jeg tok et informert valg ut fra hvilket resultat jeg ønsker i dag.

Jeg har sikkert ti forskjellige typer papir. Det er dobbelt så mye å velge i, som lokalpolitiske partier. Likevel klarte jeg å ta et informert valg, basert på konkret vurdering. Ganske raskt til og med. Jeg valgte grovt papir.

Jeg starter med blått. Fire forskjellige blåfarger. Alle har forskjellig kvalitet og forskjellige nyanser. Hvis noen spør hva jeg liker best, så går det ikke. De er fine alle sammen.

Jeg fyller på med rødt. Tre forskjellige rødfarger. De blander seg umerkelig inn i det blå, og lager flere nyanser av fiolett og lilla. Ja, til og med brunt, grønt og grått dukker opp. Jeg trenger ikke velge én farge fremfor en annen. Sammen lager de et bilde som plutselig er ferdig, nesten uten at jeg har gjort noe.

Men så kommer valgets kval inn igjen. Skal jeg fortsette? Skal jeg stoppe her? Hvis jeg skal fortsette, hva skal jeg gjøre da? Jeg er tilbake til samme problem som ved kommunevalget. Jeg må ta en avgjørelse basert på 10% erfaring, 40% gjetning, 30 % synsing, og resten flaks.

Jeg finner ut at bildet mitt er ferdig. Jeg maler ikke noe videre på det. Hva jeg skal gjøre med kommunevalget derimot, det vet jeg fortsatt ikke.