Enda en ting jeg ikke kan.

Fermentering 🤔

Ser ikke så værst ut i alle fall. Fine farger.

Jeg har aldri vært noe særlig ivrig på kjøkkenet. Jeg lager mat, og thats it. Jeg baker når jeg må og steker minst mulig. Jeg er elendig til å følge oppskrifter, – en bivirkning av å være kreativt montert. Jeg er av typen en dæsj slik og en slump sånn. Mel til passe deig og når det lukter greit er det ferdig. Altså, – det er ikke alt jeg lager som blir like vellykket, med andre ord.

Men jeg har mange spesialkokebøker. Jeg fikk ved unnfangelsen utlevert gener for en «vanskelig tarm» som de så fint sa det på sykehuset for noen år siden. Derfor har jeg lest meg til at det er mye som skal være bra, både for dette og hint. Men å gjøre noe med det? Vel…det er ikke alltid like lett å følge gode råd.

Jeg elsker nystekt brød, varme hveteboller, spagetti og alle andre typer pasta. for ikke å snakke om løk, hvitløk, epler og en hel del andre ting som magen min bare hater. Som kaker for eksempel… Heldigvis er jeg ikke så glad i å bake.

Etter et liv med magen som sjefen og inngående kjennskap til alle toaletter etter E6 og i alle kjøpesentre og butikker jeg har vår innom, samt en stor del magesmerter, kramper og det som hører med har jeg nå i samråd med lege og sånn lagt om kosten. Ja, delvis i alle fall, jeg skal ikke skryte på meg mer selvdisiplin enn jeg har. Men uansett, de som har hengt med på bloggen en stund fikk kanskje med seg at jeg fikk beskjed om å gå ned i vekt og begynne et nytt å bedre liv. Med trening og aktivitet og alt det der som man stadig leser om og ser på TV, at skal være så bra. Vel…med skam å melde så ser det ut til å virker. Jeg har i alle fall ikke blitt i noe særlig dårligere form av å bevege meg litt mer.

Kostholdet derimot. Fy søren, det er vanskelig å slanke seg hvis man ikke skal holde seg til en eller annen fancysmancy streng diett som gir lynraske resultater. Livsstilsendring med snegle-resultat er en utfordring for tålmodigheta og utholdenheta mi i alle fall. Low FODMAP har vært en rettesnor i min prosess. Bytte ut en del matvarer som er ekstra trøbblete for magen, med andre matvarer som ikke lager like mye trøbbel. En av verstingene for meg er hvete. Jeg har ikke glutenallergi eller noe sånt, men et annet mindre morsomt stoff i hvete gir magen min og resten av kroppen et sant helvete. Noe som er dårlige nyheter for en x-bollespiser og pastaelsker. Bollene må jeg ligge langt unna, men pasta finnes det jo i mange varianter. Ris-, mais- og spelt- pasta er gode alternativer for meg.

Nok om det. Jeg har som sakt en mengde kokebøker for spesielt interesserte, og jeg kjøpte en til, bare sånn for sikkerhets skyld. Denne handlet om mat som medisin for magen. Riktig næring for de riktige tarmbaktereiene. Det var en interessant bok. Både skremmende og opplysende på samme tid. Så etter at en god venn også har bearbeidet meg i årevis, var denne boka dråpen som tippet lasset, og jeg er endelig klar for å prøve fermentering. Bland annet.

Jeg kokte saltlake, kuttet grønnsaker og gjorde minst 10 feil fra starten. Vannet var for varmt, glasset for lite, hadde for mye grønnsaker oppi glasset, glemte å knø kålen, hadde ikke noe vekt til å holde grønnsakene under vann osv osv osv. Men nå står det i alle fall 4 glass med noe greier og bobler på benken. 2 lukter friskt og syrlig, ett lukter fis og ett lukter ingenting. Jeg har aldri smakt noe fermenterte greier, så vidt jeg vet, så jeg er virkelig spent på dette. Jeg vet jo ikke om det smaker som det skal engang. Eller om jeg kommer til å spise noe jeg burde ha kastet.

Så nå har jeg fått nye kjæledyr som jeg skal stelle med; tarmbakterier. Altså disse tarmbakteriene mine som må få riktig mat i riktig mengde. I tillegg har jeg fått en surdeigsstarter. Jeg har døpt den Surid. (tarmbakteriene har ikke fått navn, de er for mange, kanskje Gasskammeratene🤔) Jeg har drept et par surdeigsstartere før. I tillegg til at jeg har laget rotten melrøre på kjøkkenbenken i forsøket på å lage surdeigsstarter. Det skal vistnok være veldig enkelt, men jeg tror ikke på det. Surid må også mates jevnlig.

Jeg har prøvd ut tjukkmjølk også. Noe sur melk fra Røros som var laget med gress fra ei myr. Det er vist slik de gjorde det i riktig gamle dager. Kanskje til og med før det var damer på telegrafen. Med hjemmelaget bringebærsyltetøy og banan ble det rene desserten. Sånn tjukkmjølk skal være riktig bra for tarmbakteriene. Vi får se, tenker jeg.

Det skal også være mye god mat for disse utvalgte bakteriene i egg, havre, feit fisk og spira korn. Jaha. Jeg har kjøpt det jeg trenger for å lage sursild i alle fall. Så må jeg få tak i noen økologiske tomater, som jeg kan fermentere og lage tomatsild av. Er tanken da i alle fall. Vi får se hva som skjer med de greiene på kjøkkenbenken først.

«Mulig muggen rødkål»

Nå har jeg en surdeig av spelt stående på stuebordet og kose seg. Den skal stå der i 18 timer og bryte ned noe som vistnok lager ubehag i tarmen. Det står en mulig muggen rådkål som lukter fis på en benk, gulrøtter og sånn på en annen benk. Jeg har saltsild i fryseren i påvente av løk og tomater, tjukkmelk utgått på dato i kjøleskapet. Så har jeg mange løse planer om å trå til med god gammeldags husmorkost. Heldigvis har jeg god støtte i en venninne som er lidenskapelig opptatt av innviklet mat laget på mest mulig vanskelig måte i tråd med så mange tradisjoner at bunadpolitiet ville blitt misunnelig. Jeg hadde aldri klart dette alene. Ikke engang sammen med google.

«potensiellt spiselig gulrotgreie»

Det er litt oppmuntring i at kaffe, rødvin og kakao også er god mat for disse gode bakteriene. En annen hyggelig bivirkning er at når jeg må huske å spise 1 porsjon havre, 2 egg, noe feit fisk, litt tjukkmjølk, fermetert ett eller annet, syrna brød, rødvin, kaffe og kakao i løpet av dagen, så blir det ikke plass til så mye potetgull, sjokolade, kake, majones og annet mums i løpet av dagen.

Lukter silo, smaker litt silo.. Overraskende god silo, dog.

Etter et døgn har all kålen gått i søpla og deigen blitt brød.

Skape, Skaperen, det skapte.

Høsten er en fantastisk flott og fargerik tid. Det er veldig inspirerende når man driver å maler. Det har ikke gått en enenste dag i høst uten at jeg har tenkt «Dette må jeg bare male», men samtidig vet jeg jo at det er ikke sjangs i havet at jeg klarer å male noe som er i nærheten av å gi det skapte et snev av rettferdig behandling. Ikke at det stopper meg i å prøve, men jeg utsetter det litt hver dag.

Man kan kanskje klare å gjenngi naturen sånn noenlunde rettferdig hvis man er en god fotograf, og har godt fotoutstyr, men jeg har tenkt å bruke maling og pensel.

Burnt Sienna, Prussian blue, Titanium white.

Jeg starter opptimistisk. Planen er å male en bakgrunn av intenst blå himmel, grålige fjell, skarpt blått hav og flammende skog mot de grålige fjella.

Jeg starter med himmel og muligens hav. En bakgrunn av titanium hvitt og pathalo blå.

Jeg har valgt å bruke akvarellpapir, med mye struktur. Det var ikke en god ide. Men, men, har man begynt, så har man begynt. Jeg må bruke ganske mye maling, og ganske mye gnikking for å få en gjevn bakgrunn.

Paletten lover godt, dette har etterhvert blitt en samling høstfarger. Jeg blander og mikser, både på arket og på paletten. Jeg er heldig, jeg har kjøpt fargene ferdig på tube. Det ville vært mye vanskeligere om jeg måtte lage fargene fra grunnen, – finne dem opp selv.

«ikke helt etter planen»

Selve maleprosessen derimot, den går ikke fullt så bra. Jeg har smurt på, tørket av, og smurt på igjen. Fargene blir ikke slik de skal være. Alt blir grumsete og blasst. Himmelen ble grå, så rød, så gul, så grå igjen. Jeg sur og bare klinte på det som var på spatelen. Trærne mine ser ikke ut som trær, skogen er bare fargesplætt og etterhvert blir det bare en grøt.

Jeg skraper av det jeg får av. Fargene ble til slutt bæsjegulbrune farger og ikke noe strålende vakkert og intenst lysende.

Jeg prøver igjen. Smører utover det siste som sitter fast i arket. Det er skjitbrunt på utvasket blått. Nå er jeg lettere frustrert, utålmodig og egentlig klar for å gi opp hele greia. Men for mitt indre øye så ser jeg en strålende høstskog, som gnistrere av farger i lav høstsol. Jeg ser knallblå himmel, skarp luft, mørkeblått hav og røde, gule, orange og skarpe grønne blader. Jeg ser for meg klare konturer av fjell som har fått et dryss av nysnø på toppen, og jeg kjenner på følelsen av høst. Det er dette jeg vil ha ned på arket.

Men det går ikke. Det er i grunnen ikke mulig for meg på noen som helst måte å lage noe som er i nærheten av å ligne. Sånn er det bare. Og mens jeg tar inn over meg at det egentlig er ganske ambisiøst å tro at man skal klare å lage noe tilsvarende som det Skapte.

Jeg tenker på hvor fantastisk Det Skapte er, alt som finnes. Alle fargene, alle luktene, alle lydene, alle inntrykk. Planter, dyr, fisker, fugler og mennesker. Stjerner og planeter, himmel, hav, atomer. Alle sansene, øynene, ørene, nerveceller, smaksløker. Alle følelsene, optimisme, på gangsmot, nederlag, sorg, savn, kjærlighet, sinne, missunnelse, glede, ømhet, ærbødighet. Jeg tenker med meg selv at jeg i grunnen skal være fornøyd med bildet mitt.

Bare det faktum at jeg er i stand til å smøre maling på et ark er i seg selv et mirakel. Jeg klarer faktisk å bevege armer, fingre og øyne. Jeg ser for meg , inni hodet mitt ting som både eksisterer utenfor mitt hode, og ting som bare eksisterer inni mitt hode.

Jeg vil aldri kunne skape noe så fantastisk som det Skaperen har skapt allerede. Men jeg vil alltid være en del av Det Skapte. Så kan jeg skape ved hjelp av det som allerede er skapt.

Jeg har som dere ser langt igjen før jeg kan måle meg med det jeg ser fra stuevinduet mitt. Jeg kan bare bøye meg i støvet i takknemlighet for at jeg kan se.

Telefonitullball

Det var en gang…en telefonikunde…som var litt misfornøyd med å betale for 10 MB og bare kunne bruke 5 MB fordi sentralen var så langt unna. Nå er det kanskje ikke så mange som husker hva en sentral er lenger. Men det er altså en boks med ledninger som har gjort nytte for seg gjennom å sende signaler gjennom kobberledninger til mitt hus. Slik kunne jeg både kunne ringe med en telefon, (det som i de siste tiår har gått under navnet fasttelefon) og bruke internett.

Sentralen, slik den ser ut i dag er en gammelmoderne erstatning for damene som satt på sentralen og plugget inn ledninger hver gang noen skulle ringe.

Da denne litt misfornøyde telefonikunde og mobilkunde og nettkunde fikk tilbud fra en annen leverandør om 50 MB hastighet til samme pris som tidligere, ja da slo hun til. Og i samme farta kjøpte hun, altså jeg, nye mobilabbonementer til hele gjengen. Alt vel så langt.

Simkort kom, ny ruter kom, og omkoblingsdag kom.

Men det kom ingen summetone i noen av mobilene. Da var jeg fornøyd med at jeg fortsatt hadde den gode gamle fasttelefonen. Vi ringte support, som det så fint heter på godt norsk. «Støtte» og jeg kunne saktens trenge litt støtte.

Mannen gikk i krisemodus og spådde mobiltelegrafisk ragnarokk med alle ferieplaner rett i vasken. Mobilbank, mobil-billett, mobil innsjekk, mobil parkeringsapp, mobilt alt. Det er mulig han får rett. Men jeg startet kriseavverging med å ringe support på min fasttelefon. Det traff jeg etterhvert en hyggelig dame. Jeg har ringt support noen ganger i livet så jeg informerte raskt om at; ja, restartet, ja simkort er rett vei, nei det virker ikke i en annen telefon, nei mobilen er ikke sperret, ja jeg eier alle, osv. Det tok ikke lang tid før de kom til samme konklusjon som oss. – DET VIRKER IKKE.

Og der starter moroa. Vi må vente på Posten🙄 det er ikke mulig å få simkort på mail, enda. Heldigvis har vi fasttelefon, så jeg stresser ikke nevneverdig med det.

Dagen etter monterer jeg ny router,og vi er på nett. Det gikk forholdsvis greit. Men det ser ut som om mine forespeilet 50 MB bare er 2,5 MB.🤥 Jeg griper fasttelefonen og slår nummerert til support igjen. 😫 Ingenting skjer 🤔 Jeg skjekker alt som kan sjekkes, og alt er dødt. Jeg kan altså ikke ringe support.

Jeg har nett, og det er jo så lettvint. Man kan jo chatte med support. 😊 dvs du kan chatte med supportdatamaskinen 🤯 Prøv å fortell den at fasttelefonen er død, og se hvilke råd den kommer med i forbindelse med dødsfall🙄😒

Løsningen er å skrive «menneske». Etter en stund dukker David opp i chatten og lover meg selvsikkert at han skal fikse problemet hvis jeg bare ringer til support. Jeg skriver at jeg ikke kan ringe support fordi fasttelefon er død, og jeg ville gjerne ha det fikset. «Har du ikke en mobil du kan ringe med?» Nei det har jeg ikke. Hva er poenget med å chatte i 30 min for å få beskjed om å ringe? Jeg begynner å bli litt varm, kjenner jeg. 😡

I mellomtiden har den nye leverandøren funnet en løsning. Vi kan kjøpe nye simkort på Narvesen, Power, 7/11 eller Elkjøp. Ja, det kan en av oss, som er 800 km unna i en by. Resten av oss sitter inni en fjord-arm, ytterst i havgapet, bak et fjell, nord for polarsirkelen og nærmeste Narvesen er 300 km unna. Det tar tid før den nye leverandøren forstår dette 🙄

Den ene som kan, gjør som vi fikk beskjed om. Meeeen….så må jeg som står som eier av abonnementene, ringe inn å bekrefte at det er ok at det aktiverers et nytt kort på mitt abonnement. Jeg kan som dere vet ikke ringe noe sted. Meeen… Jeg har nett, og det er jo så lettvint 🤨 Jeg finner supportsiden. Til ingen nytte. Det blir en mail til slutt. Med 2 døgns behandlingstid. Det er raskere enn brev i alle fall.

Imens har David på supportchatten funnet ut at jeg må logge meg inn for å få hjelp. Jeg husker ikke innlogging, og får igjen beskjed om å ringe kundeservice. Ha-ha. Jeg finner ut at jeg må endre passord. «Nytt passord er sendt til din mobil» 🤪 rykk tilbake til start.

Jeg skriver desperat til David på supportchatten 😫

Etter noen minutter får jeg svar fra den samme David. «Grunnen til at fasttelefonen din ikke virker er at vi i dag har koblet ned sentralen» sier han. «Nei!» sier jeg, «den virket i morrest!» – Jo, sier han, de startet i formiddag. Jeg har ikke ord. Bare en rekke med 😡🙄😫😭🤯🤬🤬🤬

«Dårlig timing, det der» skriver David på supportchatten. Jah det kan du si.

Så det var det. Vi er uten telefon. Det blir spennende. Akutt avvenning. Kanskje får vi nye simkort før vi skal på ferie, kanskje ikke. De som er hjemme får i alle fall simkort før eller siden.

Jeg erindrer vagt at en gang i tiden var det mulig med telefonbud. Det var på slutten av forrige årtusen. Det forgikk slik. Man møtte opp på telegrafen og bestillte «rikstelefon» det var det det het hvis du skulle ringe ut av bygda eller byen. Så måtte du vente mens linjene ble koblet opp. I tillegg var det slik at ikke alle hadde telefon, så man måtte ringe til noen som hadde telefon, og be dem om å gå med bud til den man ville snakke med om at det kom en samtale til dem. Mens dette skjedde ventet man på telegrafen. Man kunne også sende brev på forhånd å fortelle at man jo til å ringe på fredag kl 1400 så kunne den man ville snakke med gå til naboen som hadde telefon og vente der. Når budet var levert, og den man ville snakke med var kommet seg frem til naboen, så tok naboen av telefonrøret og så ifra til damene på sentralen. Så venter vi på begge sider mens linjene ble koblet opp. Tilslutt fikk vi beskjed om å gå i telefonboks nummer 5 for rikstelefon. Og da kunne vi snakke sammen i 15 minutter.

Jeg husker at jeg sammen med min mor, satt i telefonboksen som var lydtett, hadde et rundt lite vindu i døren, en krakk til å sitte på og en telefon som hang på veggen. Veggene var fulle av små hull, og det luktet røyk. Det var dårlig lys, gult lys og jeg måtte sitte på hylla oppå telefonboka.

Jeg husker også da jeg var i andre enden, og var den som gikk til naboen og ventet på rikstelefon. Det var alltid kaldt. Telefonene sto ute i gangen, ganske nært ytterdøra, av en eller annen grunn. Det var fryktelig spennende. Og flaut. Nabodama fulgte nøye med.

Nå er det andre tider. Vi har alle telefonene i lomma, med det verdenvide nettet koblet opp og alle fasiliteter tilgjengelig. Vi trenger ikke planlegge for alt er et tastetrykk unna. Men nabodama følger fortsatt nøye med, om enn i en annen form og i et større nabolag.

Nå er det også mye billigere. Det er faktisk «gratis». Vi har ikke tellerskritt lenger. Et tellerskritt er en fastsatt pris på en fastsatt tid. På slutten av forrige århundre kostet det 2,5 kroner å snakke 3 minutter i telefonen. Det var billigere på kveldstid, etter klokka 17:00. Det kostet mer hvis du skulle ringe riks. Dette var etter at alle hadde fått telefon i gangen, og noen til og med hadde fått bærbar telefon, med tastatur og ikke tallskive. Det betydde at det var ekstra lang ledning, og at tastaturet var på telefonrøret .

I tenårene lå jeg mange timer på ganggulvet med beina oppover veggen og snakket med venninna mi, som lå på ganggulvet hjemme hos seg. Etterhvert fikk vi skjøteledning, og jeg kunne dra telefonen med meg inn på badet.

Nå snakker jeg kun i telefonen hvis jeg må. Jeg er en chatter, en smser. Jeg liker å skrive. Mobiltelefonene er ubehagelig å snakke i, og de er små og vanskelig å holde samtidig som man gjør noe annet. Som å notere det som blir sakt. I tillegg er kalenderen, huskeliste, alle telefonnummer du trenger underveis også på mobilen, så hver gang jeg snakker med noen og trenger en eller annen informasjon så må jeg lete på den samme mobilen som jeg skal snakke i. Det er egentlig ganske upraktisk.

Et annet lite mysterie er at jeg fortsatt husker alle telefonnumre jeg lærte da. Man måtte huske dem, eller ringe til opplysninga og det var dyrt. Nå husker jeg ikke nummeret til noen jeg kjenner og dama på opplysninga er borte. Jeg har vel begynt å bli voksen.

Nei, dette ble langt og omfattande. Jeg har latt meg fortelle at en blogg skal være kort, og kun om ett tema, så da vet jeg ikke helt hva dette er, men om du har hengt med så langt så har jeg gjort noe riktig 😊 Del gjerne

Erosjon. Et dikt.

Som bølgeslag mot grus
høres hjerteslag som sus.
Vi tæres bort,
så alt for fort.
Jordens liv og mitt.
Sakte blir vi slitt.
Vi smuldrer bort og blir til støv,
igjen.
Som om livet kun er tøv,
min venn.

Mitt liv, et stille blaff i evighet,
mot hennes ferd i intethet.
Fra stjernedryss
og englekyss
Vi kom, vi to,
og falt til ro.

Vi tæres bort så alt for fort,
Moder Jord og jeg.
Vi er hverandres skjebneport,
sammen på vår vei.

Så,- i en stille stjernenatt,
glitrer det på ny.
I glemselens galakse,
en bortblåst livsgnistsky.

Noen uspennende malerier.

Jeg maler som noen vet en del. Det er ikke så fryktelig spennende. Og det er det som er så fint med å male. Når hverdagen blir for spennende kan jeg male litt, og verden er straks litt mindre spennende.

Under vann.

Jeg er nemlig laget slik at det ikke skal så mye til før det er mer en nok spenning for min del. Jeg trenger ikke hoppe utfor stup med hodet først og et gummistrikk rundt beina for å kjenne at jeg lever. 🤪Det er mer enn nok å drikke et par kopper kaffe for mye. 🤯

Vi mennesker er så forskjellig. Vi opplever ting forskjellig. Noen ganger opplever vi tingene så forskjellig at det er vanskelig å forstå at vi var på samme sted til samme tid. Når jeg maler så maler jeg ikke tingene slik det er. Jeg maler det slik jeg opplever det. Slik jeg føler det og slik jeg husker det.

Det fører til at fargene ikke alltid stemmer med virkeligheten. Og at proporsjoner er litt merkelig. Men det stemmer med hvordan jeg opplever det.

Det blir litt mer spennende når du ser på det jeg har laget, og opplever det. For da opplever du mitt uttrykk for min opplevelse, og du kan oppleve det helt forskjellig fra det jeg opplever.

Festival.

Noen ganger går prosessen motsatt vei. Jeg lager noe jeg ikke har opplevd enda. Opplevelsen skjer akkurat der og da, og jeg opplever resultatet for første gang når bildet er ferdig. Som oftest er det en hyggelig prosess og resultatet gir meg en god opplevelse. Noen ganger er prosessen god, men resultatet meningsløst. Noen ganger er prosessen vanskelig og strevsom, mens resultatet blir overraskende og dyptgående, for meg i allefall. Det kan likevel opplevelse helt forskjellig for deg. Det jeg opplever som viktig kan være helt meningsløst for deg.

Når det gjelder mine malerier så er jeg merkverdig frimodig. Jeg er ikke redd for å vise dem frem, jeg tenker ikke så mye på om de er fine nok, bra nok eller blir likt eller forstått. Jeg føler ikke noe prestasjonspress på dette området. Likevel ser jeg at jeg har mye å lære, teknisk. Og jeg liker å lære nye ting. Det som forundrer meg litt, er at selv om jeg kan mye, så bruker jeg det ikke likevel.

Maling er avkobling, avspenning og meditasjon for meg. Det er en måte å sortere følelser og inntrykk. Og sist men ikke minst så er det en måte å uttrykke meg på. Jeg har kanskje et litt større, eller i allefall et litt annerledes behov for å uttrykke meg enn folk flest 😊

Statsminister meg.

Kanskje jeg skal starte et nytt parti og satse på å bli statsminister ved neste anledning 🤔

Det kan da ikke være så vanskelig å styre et land som Norge. Det er lite, det har penger på bok og fast inntekt. Det har verdens mest tilgivende og tillitsfulle folk, og et samlet medeiehus som er mer opptatt av kjendiser og sykdom enn av å faktisk holde øye med hva som foregår der makta er.

Ikke har vi noe særlig utbygd militærmakt heller så noe kupp er lite sannsynlig. Og rettsvesenet vår er veldig forsiktig og rehabiliteringsorientert.

Ergo, både den 1. 2. 3. og 4. statsmakt er ganske harmløse, så om jeg som statsminister gjør ett eller annet «kukstøkke» så er konsekvensene særdeles få og milde.

Jeg konkluderer med at det er liten risiko forbundet med å være statsminister i Norge.

Det er godt betalt også, og man kan bestemme ganske mye, reise en del og spise godt. For ikke å snakke om pensjonsordninga.

Jeg tror ikke jeg ville gjort noe særlig skade på 4 år, egentlig. Og siden ingen ville stilt særlig med krav til meg etter valget kunne jeg holdt et par engasjerte taler en gang i mnd og kanskje blitt gjenvalgt.

Men…jeg måtte jo bo i Oslo mer enn ei helg og det makter jeg ikke tanken på. Det er jo så tungvint å komme seg dit. Fryktelig dårlig utbygd kommunikasjon er det også.

Så måtte jeg omgås en gjeng med vanepolitikere og det hadde jeg i alle fall ikke giddet. For mye krangling, rævsleiking og hykling. Jeg foretrekker folk som sier det de mener, mener det de sier, står for det de sa og innrømmer når de tok feil. Jeg liker ikke miljøer som fostret folk som skylder på andre for alt.

Og så måtte jeg nok utøvd litt makt innimellom. Jeg liker ikke å utøve makt. Jeg har mer sansen for å samarbeide for å finne løsninger til felles gode.

Så var det dette med verdier da, og etikk. For ikke å snakke om moral.

Jeg tror kanskje jeg har for mye samvittighet og for lite grådighet til å være noen god politiker

Jeg ville nok tømt hele oljefondet på 4 år. Jeg ville bygd massevis av nye skoler. Med vinduer som kan åpnes. I nærmiljøet til elevene. Helt opp til videregående Jeg ville bygd veier i hele landet. Massevis av veier. Solide veier som kunne brukes i 500 år. Jernbane gjennom hele landet. Nye sykehjem og eldreboliger. Legedekning i utkanten. Så lege-skoler måtte nok til.

Så ville jeg satset på jordbruk og fiske. Ja,av alle ting, primærnæringene. Og reparasjoner. Eller som det heter nå «kortreist mat, økologisk og recycling»

Jeg vil tro at alle de som jobber på kjøpesenter med å selge duppedingser ingen trenger, ville likt å heller ha en hyggelig liten økologisk gård hvor de kunne produsere det man virkelig trenger. Som mat og klær og sånt.

Håpløs bonderomantiker. Men det er ikke så dumt egentlig. Det er et alternativ til å bo i byer, i havkanten, der hvor vannet vil stige etterhvert og fylle kjøpesenter med flytende plastsøppel og forvirra fisk. Det er et alternativ til å importere alt vi trenger fra land som snart enten er flomrammet eller tørkerammet. Jeg tror nok de fleste landene vil få nok med å fø sine egne innbyggere, og da er det ikke så mange igjen i Norge som lager mat til oss. Men pytt.

Jeg trenger jo ikke gjøre noe som helst mens jeg er statsminister, så lenge jeg passer på å ikke øke bompengene i byene.

Når jeg var ferdig med å tømme oljefondet, så kunne jeg solgt unna litt eiendom rundt om i verden. Særlig de eiendommene som ligger under 5 meter over havet, så kunne jeg brukt disse pengene på å utvikle teknologi som kunne rense vann i store mengder, til drikkevann. Rense havet for plast og gjenvinning av plast.

Så kunne jeg bidratt til å rense elver i Kina, og utvikling av returordningen for diverse avfall rundt om i verden.

Når det var tomt for penger, så hadde forhåpentligvis den nye infrastrukturen, de nye skolene og den nye teknologien, samt all satsning på primærnæringene ført til en annen type arbeidsplasser.

Men nå har ikke jeg noe parti. Og det er ingen av de nåværende partiene som utmerker seg noe særlig i positiv retning så jeg har ikke noe parti og overta heller.

I tillegg så ville nok ikke så mange stemt på meg, for det ser ut til at man må være ganske utrivelig for å bli populær, og jeg er bare litt småsær men snill.

Det er med andre ord ikke så veldig sannsynlig at jeg blir statsminister.

Heldigvis har jeg en jobb jeg trives veldig godt i, hvor jeg ikke trenger å bo i Oslo engang.

Dommedagsprofetier eller ikke.

Klimaet endrer seg. Dét er vel alle enige om? Det man krangler om er hvorvidt det er menneskene som er ansvarlig eller ikke. Såvidt jeg vet så er det menneskene som er ansvarlig for at plast havner i havet. Menneskene er også ansvarlig for radioaktivitet fra prøvesprengning, atomkraftverkulykker og diverse utslipp fra olje kull og gass. Det er ikke noen andre enn menneskene som driver med disse tingene. Utslippene er der. De blir ikke borte hvis vi ikke endrer oss og finner på en bedre måte å gjøre ting på.

Hvorvidt disse menneskeskapte greiene påvirker klima eller ikke, er vel egentlig irrelevant? De påvirker oss på mange måter uansett. Og påvirkningen er ikke positiv. I tillegg til det rotet vi selv har laget, så skjer det nok ting som vi ikke har kontroll på. Som jordskjelv, flom og tørke. Enten vi er årsaken eller ikke så er det der,og vi må leve med konsekvensene.

Om denne svenske jentungen blir misbrukt eller ikke vet jeg ikke noe om, men det er flott at så mange er engaskjert i hennes ve og vel. Jeg skulle ønske at alle barn som faktisk ble misbrukt fikk like mye oppmerksomhet og omsorg. Alle barn som selges til høystbydende, alle gutter som blir sendt i krig, alle jenter som selges som sexslaver, alle barn som må jobbe 12 timer i gruver, alle barn som ikke har et hjem osv. Men de er ikke like truende som denne svenske jentungen.

Uasett så er årsaken til at både denne høyt profilerte svenske jenta, og alle de andre misbrukte barna blir misbrukt den samme. Det er faktis samme årsak til misbruk av barn som til misbruk av naturen. Grådighet og egoisme! Ingenting annet. – Og det kan vi desverre ikke gjøre noe med.

Mennesket i sin mest avstumpede form, er et grådig og egoistisk dyr som gjør det som trengs for å få et øyeblikks tilfredsstillelse, enten det er å mobbe unger som kjemper for å bli hørt eller det er å argumentere for sin rett til å bruke hvem som helst og hva som helst ukritisk, for å dekke egne mer eller mindre nødvendige behov.

Dommedagsprofetier har vi hatt til alle tider. Det er et redskap for å få til store, ofte nødvendige endringer. Det er ikke noe som er bedre enn at dommedagsprofetier slår feil. Da har de virket som de skulle. Ozonlaget f.eks. Hadde det ikke vært for dommedagsprofetier som førte til at det ble gjort endringer i kjøleskap etc så ville profetiene slått til. Men siden noen roper etter endringer, og endringer skjer, så «tar de feil» de som sier hva som skjer hvis vi ikke endrer oss.

Det er litt som Jona i hvalfiskens buk. Han gikk svært motvillig inn i Ninive og advarte folkene der. De måtte endre seg, ellers kom byen Ninive til å bli utslettet. De endret seg, og til Jonas store frustrasjon så ble ikke Ninive utslettet.

Jeg håper virkelig vi kan se tilbake på Gretha om 50 år og være glad for at det hun var redd for skulle skje, ikke skjedde, fordi vi rakk å endre retning. Det vil også være til glede og nytte for alle de som sier at klimakrisen bare er tull. I alle fall kan de slå seg på brystet å si at de fikk rett.

Ingen har noensinne takket en varsler.

Finn 5 feil

Det brukte å være en oppgave på barnesider. To nesten identiske bilder holdt opp mot hverandre, så skulle man lete etter feil. Finne det som var forskjellig, ulikt. Det kunne mangle en finger, være et hjul for mye, en sky som var borte, en ekstra stråle på solen.

Det er lett å finne feil. Har vi en stein i skoa, så merker vi det godt. Vi bare stoppe og ta den ut. Når vi har denne steinen i skoa, så er det det eneste vi kjenner. Vi kjenner ikke at vi ikke har en stein i den andre skoa. Vi kjenner kun den fordømte steinen. Da må vi på død og liv finne en ideell plass og stoppe på, – sørge for at de andre i følget venter, ta av skoa, dunke den flere ganger, sjekke inni noen ganger, før vi er helt sikker på at det ikke er noen stein i skoa lenger. Først da kan vi gå videre, mens vi forteller i det vide og brede om steinen til de andre.

Når noen har jobbet som en helt for å gjøre en opplevelse bra for andre, så er det utrolig lite som skal til før vi likevel ser at noe er galt. I alle fall enkelte av oss. Vi har forskjellig toleranse for stein i skoa. Noen er skikkelig hardhudet og går barbeint på glødende kull om nødvendig, andre merker selv det minste sandkorn. Noen stopper diskret og tømmer det ut, andre stopper hele følget, banner og roper og forbanner de som har gruset veien i stedet for å asfaltere. I mellom disse ytterkantene finner vi de som mumler irritert, de som klager til sine nærmeste, de som lider i stillhet, men nekter å gå noen steder fordi det er ubehagelig, de som forteller til alle de treffer at veien burde vært asfaltert, de som syter over at de andre ikke ventet, de som synes det var urettferdig at akkurat de skulle få stein i skoen, og de som dramatisk og demonstrativt proklamerer at hadde det vært deres sko, og deres stein, så skulle verden fått sett på andre boller, for slikt tolererer de bare ikke! Og enhver som finner seg i å gå på en grusvei uten å klage over muligheten til å få stein i skoen er en feiging!

Finn 5 feil. Hva er egentlig feil? Det som er annerledes? Det som ikke er som forventet? Det som ikke stemmer med idealbildet? For at noe skal være feil, så må noe være definert som det riktige. Det må være et bilde, en ide av det ideelle. Da blir alt som avviker fra dette bildet feil. Hvis man har sterk tro på at man har fasiten på det ideelle, så er det lett at alt som ikke er slik man forventer blir feil. I tillegg så er det ofte slik at man ikke ønsker å være den som er feil. Så for å beskytte seg mot å være den som er feil, så bestreber man seg på å være den ideelle. Det er jo engang slik, at hvis du er idealet så må det jo være noe galt med meg. For jeg er ikke som deg. Men slik kan det jo ikke være, det er jo ikke noe galt med meg, altså må det jo være noe galt med deg. Ikke sant?

For at noe skal være feil, så må noe være definert som det riktige. Det må være et bilde, en ide av det ideelle. Da blir alt som avviker fra dette bildet feil. Hvis man har sterk tro på at man har fasiten på det ideelle, så er det lett at alt som ikke er slik man forventer blir feil. I tillegg så er det ofte slik at man ikke ønsker å være den som er feil. Så for å beskytte seg mot å være den som er feil, så bestreber man seg på å være den ideelle. Det er jo engang slik, at hvis du er idealet så må det jo være noe galt med meg. For jeg er ikke som deg. Men slik kan det jo ikke være, det er jo ikke noe galt med meg, altså må det jo være noe galt med deg. Ikke sant?

Så vi finner 5 feil, og vi finner dem fort. Du er ikke som meg, det er i grunnen nok. Du gjør ikke ting slik jeg gjør dem, eller slik jeg mener de burde vært gjort. Du kler deg ikke som meg, eller slik jeg mener du burde ha kledd deg, for jeg vet hva som er best, ikke sant? For hvis ikke må jo du vite det, og hvis jeg ikke er enig med deg, så da må du ta feil. Slik er det bare.

Jeg finner 5 feil. Du finner sansymligvis også 5 feil. Rett som det er tenker jeg. Det er både store og små stein i skoen, i sandalen, i støvelen, og noen ganger til og med i sokken.

Så kommer de gangene hvor vi opplever at det er jeg som er feil. De gangene jeg er steinen i skoa. De gangene jeg får beskjed om at det er noe galt med meg, for jeg er ikke som deg. Det er ingen tvil om at det er du som har fasiten. Det har du flertallet med deg i, man, noen, og alle er dine vitner og din støtte. Det er jo noe alle vet, man gjør bare ikke slik, det er det ingen andre som gjør. Noen må jo fortelle meg det, og du tar gladelig jobben.

Da er det ikke så nøye med det som ble bra, det er ikke viktig alt som fungerte. Men den ene lille tingen som ikke var perfekt, den gnisser som isopor mot speil, den hyler som et tannlegebor, den ligger der og irriterer som en stein i skoen, og den må bare ut. Det må bare ropes ut, helst i offentlighet, slik at alle, noen og man kan støtte deg og se at du er idealet, se at du vet hvordan det burde vært gjort, se at dette var ikke ideelt. Dette er ikke rett!! Du vet hva som er rett! Du, og du alene. Ingen kan leve opp til din standard, slik er det bare, slik skal det alltid være. Din standard er høyere enn alle andres. Den er ditt smykke, din verdifulle diamant, den bare må vises frem. Hvis ingen vet om den så har den ingen verdi. Hvis ingen vet hvor bra du kunne gjort det, hvor mye bedre du er, så er du usynlig.

Så du finner 5 feil. Og du finner dem fort. Du vet hvor du skal lete, og du vet hvordan du skal få Alle og Noen til å kjenne steinen i skoen de også. Når vi opplever å være feil, så gjør det noe med oss.

Finn 5 feil. Det er så enkelt. Verden er full av feil, ting som ikke er like, ting som ikke er ideelle, mennesker som mener forskjellig, ser forskjellige ut og oppfører seg annerledes enn den ved siden av. Mangfold heter det. Variasjon. Natur som endrer seg, dyr i alle fasonger og farger, myriader av tanker og ideer. Så er du en feikfinner så har du nok å ta av. Verden er full av ting som ikke er som deg. Faktisk er det bare du som er som deg. Det er bare du som kan leve opp til din standard, etterleve dine regler, dine verdier. Knapt. Sannsynligvis klarer du det ikke selv engang.

Så er du en feilfinner så har du nok å ta av. Verden er full av ting som ikke er som deg. Faktisk er det bare du som er som deg. Det er bare du som kan leve opp til din standard, etterleve dine regler, dine verdier. Knapt. Sannsynligvis klarer du det ikke selv engang.

På toppen av det hele er det ikke sikkert at det er din egen standard. Det er ikke sikkert at det idealet du kjemper for, er et ideal du er enig i. Kanskje har du ikke tenkt over det engang. Kanskje har du arvet det? Kanskje har du kjøpt det? Kanskje har du fått det tredd nedover hodet av omverden? Kanskje er det bare noe du tror du må leve etter for at ingen skal påpeke at det er noe galt med deg? Hvem vet.

Det er i alle fall fryktelig lett å finne feil. Det er mye vanskeligere å klare og fokusere på alt som gikk fint, alt som er bra, alt du kan være takknemlig for, alle som har brydd seg om deg, de som har jobbet i bakgrunnen, de som har hjulpet deg, tatt vare på deg og ditt, vært snill med deg, delt godteriet sitt med deg, laget middagen din, ryddet etter deg, tømt søpla di og gjort så godt de kunne. Da er det mer fres i å få blåst ut frustrasjonen over et sandkorn i sokken. Det føles merkelig nok mye viktigere enn å bare sette pris på livet.

Det er så fryktelig fort gjort at det beste blir det godes fiende. Jaget etter det perfekte ødelegger for gleden, freden og takknemligheten. Det perfekte ødelegger for livet.

lenge du velger å kose deg med misnøyen og skryte av hvor stor stein du klarer å finne i skoen. Holde deg selv og dine idealer oppe som fasit for resten av verden, for det er jo slikt man gjør, for noen må jo sette standarden her, ellers blir det ingen endring.

Det er mulig det føles godt å være den som har rett, den som har fasiten. Du tror kanskje du får satt på plass alle noksagtene som ikke holder mål, men vet du hva? Det er fryktelig vanskelig å like en surpomp. Det er vanskelig å elske noen som bare kritiserer. Det er ikke morsomt å være sammen med noen som bare vil hevde seg selv. Man får ikke venner på den måten. Feilfinnere blir ofte ensomme, ingen er bra nok til å være vennene deres. Vi lærer tidlig å finne feil, også ved oss selv, så de aller fleste av oss vet at vi ikke er perfekte. Når noen da utroper seg selv til dommer over andres utilstrekkelighet og i ren kritikksyke påpeker verdens utilstrekkelighet, krydret med syrlige kommentarer, spydighet og selvrettferdighet så er det ingen som liker det. Det er ingen som takker deg for å kritisere. Er ikke det merkelig, du?

Feilfinnere blir ofte ensomme, ingen er bra nok til å være vennene deres. Vi lærer tidlig å finne feil, også ved oss selv, så de aller fleste av oss vet at vi ikke er perfekte. Når noen da utroper seg selv til dommer over andres utilstrekkelighet og i ren kritikksyke påpeker verdens utilstrekkelighet, krydret med syrlige kommentarer, spydighet og selvrettferdighet så er det ingen som liker det. Det er ingen som takker deg for å kritisere. Er ikke det merkelig, du?

Ja verden er ikke perfekt, og så da? Den kommer aldri til å bli perfekt, den kommer aldri til å leve opp til noens snevre idealer, takk og lov. Verden er større enn det, mer mangfoldig, mer fargerik, mer variert og utrolig mye mer spennende. Du kan velge om du vil delta i leken, eller om du vil opphøye deg til å kritisere de som leker. Du kan velge om du vil være sur, kjempe for å være den som har rett, eller du kan velge å være med på moroa, ha det hyggelig og være hyggelig. På den måten forbedrer du kanskje verden bittelitt, gjennom selv å stoppe med å være så sur.

Enkelt ikke sant

Integritet

Integritet innebærer at man har moralsk ryggrad og mot til å være konsistent i forhold til hva vi tror på, hva vi sier, hva vi gjør og hva vi er moralsk forpliktet til, alt i samme vending og til samme tid. Integritet betyr ”å være hel”. Sitat John M. Raaheim.

Veid og funnet for lett.

Jeg lærte engang en litt enkel definisjon av ordet «integritet» – Har du integrert så gjør du det som er riktig selv om ingen ser deg. Jeg liker den definisjonen.

Hvis vi ser på integritet i forhold til f.eks klima og miljø. Har du integrert så gjør du det som gagner miljøet og jordkloden, som best du kan, selv om ingen ser deg. Du lar være å kaste søppel ut av bilvinduet, eller du tar buss eller sykkel hvis du kan. Kanskje du til og med gjør dette selv om det er flere millioner biler i San Francisco.

Hvis du har integritet, så er du mer opptatt av hva DU kan gjøre for å forbedre situasjonen, uansett hvor lite og ubetydelig det kan virke. Ihvertfall prøver du å unngå å gjøre noe som fører til at det blir verre.

Har du integritet, så er du ikke så opptatt av å skylde på andre. Argumenter som «Hvorfor skal jeg gjøre det rette, når «alle» andre ikke gjør det» er ikke relevant lenger. Du bare gjør din lille del, selv om det kanskje ikke hjelper, selv om ingen andre gjør det, selv om ingen ser deg, uten at du får likes, uten betaling, du bare gjør det, kun fordi det er det riktige å gjøre.

Har du integritet vil mange beskylde deg for å være dum, naiv, blåst i hauet, urealistisk, barnslig og fanatisk. Dette vil sansynligvis ikke påvirke deg noe særlig, fordi du har integritet.

Du vil bli latterliggjort, hånet og sansynligvis også trakassert. Det må du bare regne med. Det er noe som kommer som et resultat av integritet.

De aller fleste mennesker vet hva som er rett og galt. Hvis man klarer å komme gjennom all ansvarsfraskrivelse og argumentasjon og får ett ærlig svar ut av dem, så vet de aller fleste godt hva som er rett. Denne kunnskapen kaller vi ofte for moral, eller samvittighet.

Hvis du følger samvittigheten din, er moralsk og har integritet så er du sannsynligvis ikke særlig populær.

Slike egenskaper har gått ut på dato. De mister verdien en gang mellom 1975 og 1995 og etter det har det vært forbundet med stor sosial risiko og vise tegn til slike ting. Bare tanken på å nevne moral, umoral, moralsk og umoralsk i samme setning er nok til å bli definert som moraliserende moralist. Og det!! – Det er ikke noe man kommer ustraffet unna med.

Men integritet, det kan man komme litt lenger med. Da passer man bare veldig sine egne saker og gjør det som er moralskt ansvarlig i den situasjonen man befinner seg i til en hver tid. Enten det gjelder politikk, miljø, penger eller relasjoner. Og så kan man heller bare drite litt i hva alle andre gjør.

Telle velsignelser…

eller «count your blessings» som det heter på utelandsk.

Som regnbuen lyser dine løfter…

Jeg var på vei til jobb i min ganske solide bil. Jeg tenkte på hvor fantastisk heldig jeg er som har 5 venner.

Det høres kanskje lite ut, nå i sosiale mediers tid hvor det kan se ut til at «alle» er superpopulære og har minst 1250 nære venner og dobbelt så mange engasjerte bekjente. Men for meg er 5 venner mange. Det er en velsignelse å ha 5 venner som jeg kan stole på, være helt ærlig sammen med, ha det gøy sammen med, klage sammen med, spise sammen med. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har også en familie. Og jeg er så velsignet at de fleste i min familie fortsatt lever og er noenlunde friske og forholdsvis raske. Jeg er veldig, veldig heldig 🍀 ❤

Jeg har tre voksne barn. Som alle lever, og forholdsvis friske og raske. Jeg er veldig, veldig heldig. Det er en velsignelse 💞

Jeg har fast jobb. En jobb som jeg liker og mestrer. Hvor jeg treffer massevis av hyggelige mennesker som er opptatt av spennende ting. Jeg får betalt for å gjøre noe jeg synes er veldig hyggelig. Det er mange velsignelser på en gang 💒

Og så har jeg et fantastisk godt arbeidsmiljø, med fantastisk flotte arbeidskamerater. Det er mange velsignelser 👦👨👨‍⚖️👩‍🎤👷‍♂️👱‍♂️👱‍♀️

Jeg har mange hobbyer🎭🖼🎨🎿🎸🎙🎶🥁📷💃 som jeg deler med hyggelig mennesker. Jeg har flotte mennesker i livet mitt som er tålmodig med meg, og lærer meg ting jeg ikke kan. Det er flere velsignelser 💞

Jeg har et varmt og tett hus med innlagt vann, varmt vann, og det er noen velsignelser 💦🛁🛀🚿🚽

Jeg har hund 🐩og katt 🐈 og det er et par velsignelser 💞

Jeg kan spise meg mett flere ganger daglig. Det er en velsignelse 😋

Jeg kan legge meg i en varm seng, uten å være redd. Jeg lever i en trygg del av verden. Det er minst tre velsignelser 🌍

Jeg har tilgang til et helsevesen uten å måtte pantsette hus og hjem. Det er en velsignelse, for både meg og hele familien min. 🏥 Jeg har ikke tall på hvor mange velsignelser det har vært.

Jeg kunne nok fortsatt listen over velsignelser en god stund. Jeg er et veldig, veldig heldig menneske.

Jeg startet tankerekka i min forholdsvis solide bil, som også er en velsignelse, på vei til jobb en helt vanlig dag. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg er for mine fem gode venner.

Så kom jeg på mine ca 260 Facebook-venner. 🤔 Jeg har mange velsignelser på Facebook også. Mennesker som har blitt moderne brevvenner. Noen gamle venner,  som jeg er takknemlig for å få følge på avstand. Noen gammelkjærester som tilhører i gode-minner-boksen og en del litt fjernere bekjente, noen sambygdinger og noen som jeg ikke vet hvem er.

I min opptelling av velsignelser så er det mange mennesker. Det er nesten bare mennesker, med unntak av hus, bil, mat, dyr og varmt vann.

Jeg er et veldig, veldig heldig menneske. ❤ Jeg er et veldig, veldig takknemlig menneske.❤ Jeg er et velsignet menneske. 😊