Nytt og bedre liv, igjen.

Jeg var hos legen for tre dager siden. Der fikk jeg mer eller mindre beskjed om å slanke meg. Alt jeg klaget over kunne nok bli bedre av å få fjernet litt bukfett. Pussig 🤔

Jeg har jo vært inne på tanken selv, rett som det er, -faktisk. Men nå har det seg slik at jeg har et par medfødte brokk i mellomgulvet og det blir litt ubehagelig når fettet tyter opp der. Jeg har også kommet i snorke noe helt forferdelig alderen, og vektklassen, i følge legen.

Jeg måtte spørre min mann da jeg kom hjem, om jeg virkelig snorker?!? Jeg sover jo, så jeg vet jo faktisk ikke.

Mannen bekreftet legens mistanker om heftig snorking. Han er i grunnen søt den mannen min, som ikke har nevnt det med et ord tidligere, og som heller ikke har hjerte til å vekke meg. Annet enn når jeg tydeligvis slutter å puste.

Sååååå…. Prosjektet slanke seg til mindre ubehag og bedre helse er herved igangsatt. For n’te gang.

Jeg tenker at om jeg starter et nytt og bedre liv ofte nok så må det vel hjelpe litt etterhvert.

Jeg er veldig dårlig til å slutte med ting, som f.eks å spise. Men jeg er ganske flink til å begynne med ting, så det blir min innfallsvinkel. Jeg begynner å forbrenne mer, tenker jeg.

Så jeg tar med min snart 70 år gamle /unge mor på intervalltrening med staver. Rett borti svingen her er det en egnet bakke, uten biltrafikk.

Vi overlevde det.

Men jeg vet ikke om det var nok innsats til å forbrenne 2 is, 6 kjeks, rømmedressing, og et unødvendig stort antall knekkebrød med Mills ekte majones og spekepølse til kvelds.

Dagen etter sykler jeg på min DBS fra 1968. Damesykkel av beste kvalitet. Jeg sykler til naboen for frokostkaffe og filosofiske samtaler. Jeg sykler hjem igjen også.

Jeg har til og med kjøpt meg selvlysende neongul sykkelhjelm og vest. Litt redd for turister i bobiler som koper og glaner og sjanger etter veien.

Og enda mer redd for sinte bilister som tror jeg er en sånn kriserammet gubbe i kondomdrakt. Jeg tror jeg må få en blomsterkasse på bæreren så de skjønner at dette er kjærringtrim på vei til bedre helse og kaffeslabberas.

Senere samme dag gikk jeg og min gode venninne, som også har litt helsefaglig fasong på en 30 minutters motbakketur til Kaffestein. Nydelig tur, og vi klarte faktisk å ikke skravle oss helt bort, så vi fikk opp pulsen rett som det var.

Kanskje det ble nok forbrenning til å gjevne ut 1 is, 4 kjeks med ost, og et par runder med kveldsmat 🤔

I dag har jeg gjennomført et treningsprogram jeg fikk ved Valnesfjord helsesportsenter. Det skal vist være veldig bra for meg og min dels stive og dels lealause kropp. Det tok hele 50 minutter. Bra jeg har ferie.

Da det var gjort tok jeg sykkelen fatt igjen. Og syklet til «sentrum» for å levere noen papirer for min mann. Jeg overlevde det også. Klarte akkurat å rekke frem til sykkelveien før fergetrafikken kom i land. Takk og lov.

Det ble en kaffepause ved lokalbutikken mens ferga tømtes. Der var det gubbetreff og trollkrem. Jeg spiste ikke trollkrem. Jeg liker ikke trollkrem, så det gikk greit å motstå.

Vel hjemme igjen, fortsetter jeg med en øvelse her og en øvelse der. Jeg bare lar vær å gå inn, så unngår jeg kanskje kjøleskapet.

Avslutter formiddagsøkta med yoga og soling på terrassen. Jeg er fri for is og majones så nå kanskje det hjelper litt.

Så får vi se hvor lenge mitt nye og bedre liv varer denne gangen.

Blog? Hvor interessant er det?

Under første omgang med bloggen, så blogget jeg bokstavelig talt til krampa tok meg. Jeg ble imobilisert i tre døgn. Merkelig det der, når man mister evner og muligheter, hvor fantastisk godt det er når man er så heldig å få det tilbake.

Det er mange år siden jeg jobbet som assistent ved et sykehjem. Noe av det jeg lærte der var å være takknemlig for selvfølgeligheter. Selvfølgeligheter som det å kunne spise selv, ha matlyst, kjenne smak, få sove, kunne reise seg selv å gå. For ikke å snakke om det å kunne gå på do uten hjelp.

Jeg glemmer det alt for ofte, at mange ting som er en selvfølge, også er skjøre ting som fort kan bli borte.

Så når jeg ble mobil igjen og skal blogge litt mer må jeg jo ta noen bilder.

Jeg oppdaget at jeg plutselig drev å ryddet bort noe skrammel og rot, for å få fint bilde. Tenkte jeg skulle skryte litt av mannen som hadde byttet verandadør og fikset foringene i dag. Jeg kan jo absolutt skryte av han, det er ikke det. Men jeg kjente litt på en fasadefiksefølelse jeg ikke var så sikker på om jeg likte. Jeg må tenke litt på det.

Jeg er som folk flest må mange områder. Jeg har ikke noe lyst til å fremstå som en slabbedask eller noe annet uhøvelig. Samtidig så har jeg ikke noe lyst til å gjøre meg noe bedre enn jeg er. Jeg er jo norsk, så man skal jo ikke være så alt for spesiell før det bli litt ubehagelig, eller?

Å skrive blog er jo en form for offentlig kommunikasjon. Jeg skriver for en eller flere lesere, og jeg skriver om meg og mitt, ergo er det jo litt sånn at jeg enten må tro at «meg og mitt» er interessant for hvemsomhelst, eller så må jeg prøve å gjøre det interessant, eller? Hvordan er egentlig det der?

Jeg prøver med hage. Jeg har et blomsterbed. Jeg har vært innom både gartnerskole, landbruksskole og jobbet et par år innenfor garter og blomster avdelingen. Akkurat det vises overhodet ikke i min hage. Dette er tiriltunger også kjent som Maria Gullsko, tror jeg. Og noe annet som en av jentene kjøpte et sted, eller fikk fra svigermors rikholdige hage.

Jeg har blåveis, som jeg fikk fra en ung mann, kryptimian og i bakgrunnen er det, skal vi se? Er det ungarsk syrin skal tro? Eller er det den andre som jeg ikke husker navnet på? De lukter i alle fall død og fordervelse i dag. De er snart avblomstret og den søte blomsterduften er byttet ut med rotten stank. Fluene elsker det.

Blåklokker og kryptimian. Jeg har stelt godt med blåklokkene. Jeg har fått masse blåklokker i bedet mitt. Helt gratis 💜 Jeg har en filosofi om at hvis jeg venter å ser hva som slår seg ned i bedet, og steller godt med det som dukker opp, så vil jeg etterhvert få et vedlikeholdsfritt blomsterbed. Min mann har ikke helt kjøpt den filosofien enda.

Blåklokker og tiriltunger

Tiriltunger trives godt sammen med blåklokkene, de har kommet helt av seg selv.

Vi har en frodig geitramshekk på nedsiden av plana.

Honningknoppen vi grov opp og kastet har slått rot og står frodig sammen med geitramshekken. Mushumlene elsker den.

Nedenfor parkeringa og garasjen vår vokser det kløvereng som summer av liv i dag. Hvem trenger vel blomsterbed?

Jeg har også noen prydstrå, tror jeg. Eller kanskje er det vanlig siv. De er veldig dekorative og skjuler det meste. I tillegg gjør de utsikten ekstra spennende når jeg fotograferer gjennom strålene. Jeg liker strå. De er elegante, sarte, seige og sterke samtidig. Du kan puske med dem, spille på dem og er du uheldig kan du skjære deg på dem.

Jeg har også krukker. Jeg kjøpte dem i fjor og da var det sommer så da hadde jeg plantet blomster i dem. Noen av dem har satt frø og de har kjempet seg opp, mot alle odds denne kalde sommeren. Jeg har ikke kjøpt en eneste sommerblomst i år.

Jeg fant noen stemorsblomster som hadde overlevd vinteren rundt omkring. De puttet jeg i blomsterkassen. Halvparten av dem døde, de andre kjemper for livet.

Det som derimot har vokst og koset seg er et edderkopp-reir med drøssevis av små babyedderkopper.

Til slutt, min kjære manns favoritt; – plen! Han har en hemmelig drøm om å være fotballbane-plen-klippe-ekspert, det er jeg sikker på. Og om noen lurer på hvorfor det er en stein midt på plana, så er det gravsteinen til den forrige hunden vår.

Som du skjønner, så er ikke dette med frodige bed og eksotiske planter helt min greie.

Jeg er takknemlig for at det spirer og gror. Jeg elsker markblomster. Naturen er så utrolig flink til å velge riktig plante på riktig sted. Det passer så godt sammen.

Jeg vet ikke om dette er særlig interessant, men det er sånn det er. Verken verre eller bedre.

Mine musikalske prosjekter

Korala ukulele

Denne lille Korala plast-ukulela kjøpte jeg på Rockheim i Trondheim. Jeg rotet meg inn på et ukulelekurs på 30 minutter. Vi var 7 ivrige deltagere. To nederlandske jenter på 15 år, to jenter på 9 år, et par coole rockere med lakk, lær og nagler på klærne og stort hår. – Ja, og så meg da. Middelaldrende dame uten noen musikalsk bakgrunn what-so-ever. «Læreren» var en spretten ung mann med rastafletter, haremsbukser, skjellsmykker og stoffsko. Han var veldig inspirerende! I løpet av 35 minutter hadde han lært oss «Bjørnen sover» og «Fader Jacob» på trøndersk og nederlandsk.

Jeg ble så inspirert og i rent overmot, ruset på mestringsfølelse og i feriemodus kjøpte jeg denne plastsaken, og to bøker med 50 enkle ukulelesanger og 1000 ukulelegrep. TUSEN GREP FAKTISK. Jeg burde kanskje blitt avskrekket av mangden med muligheter, men den gang ei.

Glad og lykkelig som ny ukulele-eier troppet jeg opp på hotellrommet med en «ustemt liten lekegitar med 4 strenger.» Min mann ble ikke imponert. Jeg måtte gå tilbake dagen etter å få den sammen rastaduden til å stemme instrumentet for meg. – Jeg har nemlig ikke brukt så mye av min våkne tid på å utvikle gehør.

Jeg lærte meg fire grep og øvde fingertuppene såre. Når jeg kom hjem fra ferie så introduserte jeg ukulelen til avkommet, da måtte jeg kjøpe en til.

Da ble det denne Everdeen konsert-ukulelen. Like stor som den sorte plastikksaken, men dobbelt så dyr. Like morsom å spille på. Som du ser i bakgrunnen har de fått en lillesøster fra Claes Ohlson, en sopran. Litt lysere i lyden, og litt munter i tonen. Den kom i en julegave fra mannen, så det kan ikke være så ille å høre på all øvinga mi.

YouTube er et fantastisk sted når man skal lære noe nytt. Mange hvordan-spille-ukulele-videoer. Og det er i tillegg en app for det meste. Så jeg kjøpte en app, og lærte masse. – synes jeg selv i alle fall.

Da jeg bestillte Everdeen ukulelen, hadde de tilfeldigvis et merkverdig instrument på samme siden, en Segull Merlin. Hadde aldri hørt om det, aldri sett det, ante ikke hva det var, men måtte bare ha det. Så jeg kjøpte den også.

Og en samler var født… Merlin er i slekt med Dulcimer. Et slags langeleiklignende instrument brukt i amerikansk folkrock. Merlin er en Canadisk oppfinnelse, stemt i D-A-DD. Alt høres bra ut når man spiller på den, men det er ikke like enkelt å spille en bestemt sang. Det finnes ikke noen C på den, det nermeste man kommer er en Ciss. Man spiller samme grep i dur og i moll, og man kan spille samme grep på veldig mange forskjellige måter. Men spiller du for deg selv, alene en kveld på terassen, så høres det supert ut uansett hvor du plasserer fingrene.

I bakgrunnen ser du en gitarlele. Noen sier det er en liten gitar, noen sier det er en ukulele med 6 strenger, noen sier det er noe helt annet.

Gitarlelen er en Yamaha. Du kan spille den som en ukulele, bruke ukulelegrep og bare 4 strenger, og legge på basskomp med de to siste strengene. – det får ikke jeg til , – enda. Så kan du spille med vanlige gitargrep, da blir det en gitar som er stemt i F. Eller du kan spille den med egne gitarlelegrep, da kan du spille sammen med andre. – Det får jeg heller ikke til, – enda. Den har en varm, myk lyd og er i passe ta-med størrelse.

Denne vakre saken er hovedprosjektet mitt nå for tiden. Det er en ukulele-bass. Det er IKKE en bass-ukulele, som jeg trodde, men en liten halvakustisk bass av merke Luna. Den spilles som en helt vanlig bassgitar, og kan spilles både med og uten forsterker. Jeg ligger i hardtrening med denne. Har fått noen få instruksjonstimer ved kommunens musikk og kulturskole. «Desverre» er det slik at barn og unge er prioritert der, så jeg må lære det meste på egenhånd. Kjøpte Bassboka av Øyvind Madsen og satte i gang. – tok litt tid før jeg innså at det er forskjell på en CD og en DVD dog, så jeg brukte unødvendig mye tid på å iritere meg over at jeg ikke fikk til å spille av DVDen på CD spilleren.

Mandolin

Jeg har også en mandolin fra St Petersburg. Den kjøpte jeg på røde kors bruktbutikk. Den har 8 strenger, to og to er stemt i samme tone. Denne henger mest på veggen til pynt for den var så tung å spille på at fingrene ble blodige etter bare ti minutter. Jeg skulle gjerne likt å visst om det er mulig å justere høyden på strengene?

Zither harpe

Jeg har også fått en Zither. Jeg så nyttårskonsert fra Wien i fjor og der var det en dame som spilte Zither. Det viser seg at det finnes noen zithere rundt om i landet. Mange er skadd, de fleste er ustemt og skjelden eller aldri i bruk. Denne flotte saken fikk jeg av en veldig hyggelig dame.

Jeg kjøpte nye strenger og engasjerte mannen til å hjelpe meg å bytte dem. Det er 63 strenger på den. Det var litt av en jobb. I tillegg var det ikke så lett å stemme alle strengene med mitt gehør. Jeg er avhengig av hjelpemidler for å få det til, så det tar tid.

Når den er stemt har den en nydelig klang. Zitheren var tradisjonelt et kvinneinstrument, og mye brukt til salmer.

Gitar

Vi har også en gitar. Jeg søkte på Facebook etter en rimelig brukt gitar og fikk svar fra nærmeste familie. Det viste seg at min svigermor hadde fått en gitar fra en beiler i sine svært unge dager. Den hadde vandret litt i familien og er godt brukt. Nå bor den hos oss. Jeg kan ikke spille gitar. Jeg har noen fysiske begrensninger som gjør at jeg må holde meg til de litt mindre instrumentkroppene. Men gitaren er i flittig bruk likevel. Ungdommen i huset behersker både ukulele og gitar.

Ja det var alt. Det var strengeinstrumentene, så langt. Henger du fortsatt med regner jeg med at du er litt mer enn gjennomsnittet interessert i noe av dette, da har vi litt felles 

SpekulinaBlogg på WordPress.com.

Litt om meg

Voksen kvinne midt i livet. Jeg er over middels interessert i å lære nye ting, prøve ting jeg ikke har gjort før, finne ut hva som skjer. Samtidig er jeg ikke så veldig glad i fart og spenning, så de tingene jeg prøver meg på er forholdsvis ufarlige, ikke sørlig høyt over bakken eller langt under vann. Ikke noe ekstremsport her i gården altså.

Noe av det jeg prøver å lære nå er:

  • Spille ukulele, bass, slagverk, merlin, zitter, gitarlele og mandolin. Jeg behersker ingen av instrumentene. Enda.
  • Akvarellmaling, akrylmaling, pastell, tegning og diverse annet som man kan lage bilder av. Jeg behersker ingen av delene, enda.
  • Poesi, skriveri, forfatteri og nå bloggeri.

Jeg bor langt utenfor sentrale strøk, så det er ikke så mange jeg kan dele mine interesser med, derfor denne bloggen. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer og oppleveleser med litt flere enn nærmeste familie og en håndfull gode venner.

Men det kommer nok til å komme noen lange tanker om livet, døden, kjærligheten og andre små og store spørsmål innimellom.