Poesi

Her finner du mine dikt og mine sangtekster.

Noen av sangene har også fått melodi


Stille storm i en lukket kropp
hemmelig og taus.
En anelse av uro.
Et anelse av angst.
Verdiløs.

Stille hvile i en himmelsk favn.
Et menneskebarn, hva er vel det?
Elsket.

Et sandkorn i stjernevrimmelen,
skapt der i himmelen
som et frø, en gnist.
Slukner fort, litt trist.

Og ut av kaos stiger kosmos,
overveldende og stort.

Et pust går gjennom siv.
Det er liv.

Uten feste, uten grunn.
Et evig fall har ingen bunn.
Uten maske er det lett.
-la seg løfte og bli sett,
la sitt fall bli til et svev.
Helt uten strev

Der evigheten bor
trengs det ingen ord.
Når alt er sagt og alt er gjort
og alt har gått så alt for fort
og stjernedryss som englekyss
blinker i det fjerne.

Når kjærlighet er alt
og tårene har talt,
da er vi fremme,
jeg og du.
Da er vi hjemme.

Et sted der i det fjerne
som en stjerne full av håp,
en ukjent sannhet lyser
i minnet om en dåp.

En evig flamme brenner
og hver livsgnist tenner
En mystisk ild og glød
som overvinner død.

©️HeidiMaria

Quiet storm in a shutdown body
secret and silent.
A hint of unease.
A hint of anxiety.
Worthless.

Quiet rest in a heavenly embrace.
A human child, what's that?
Loved.

A grain of sand in the starry sky,
created there in heaven like a seed,
a spark.
Extinguishes quickly, a little sad.
And out of chaos rises cosmos,
overwhelming and greate.
A breath passes through reeds.
There's life.

Without attachment, without reason.
An eternal fall has no ground.
Without the mask it is easy.
-to be lifted up and to be seen,
let the fall become a hover.
Completely effortless.

Where eternity lives, no words are needed.
When all is said and done and everything has gone too far too fast and starsprinkles like angelkisses sparkles at a distans.

When love is everything and tears have spoken,
then there we are, me and you.
We're home.

Somewhere in the distance like a star of hope,
an unknown truth shines throu
the memory of a baptism.

An eternal flame that burns,
ignites every spark of life.
A mysterious fire and glow
who even shine throu death.

©️HeidiMaria

Ravnens kall.

Så var du her igjen
Min mørke, dystre venn
Jeg hviler i din trygge favn,
Kaster anker i din stille havn.
Så sort som fjær fra ravn
Ensomheten er ditt navn.

Jeg hører sus fra vingeslag
Og våkner opp til nok en dag.
Ser naboer som er på nikk,
Tiden går, med takk og tikk.
Møter Ravnens sorte blikk.
Ikke få panikk.

Den hvite stillhet siver inn
Legger dråper på mitt kinn.
Høyt og hest når Ravnen kaller
dråpen glitrer når den faller
Den treffer tomhet og det gjaller.
Mens en nabokvinne traller.

Ravnen strekker vingene og flyr
Som om den håpet skyr.
Stillhet full av støv som svever.
Solen treffer alt som lever
En liten blomst den bever.
Jeg forsiktig blikket hever.

Jeg ser min gamle, mørke venn
fly bort, hun la en fjær igjen.
Så var Ravnen borte vekk.
Dråpens glitter ble en flekk.
Hva blir vel Ravnens neste trekk?
Jeg haler anker og går på dekk.

©️HeidiMaria


“Save the world”

To all the hungry mothers
carrying the world on their shoulders.
With empty breast and body drained
Floating on a sea of tears
Holding the hope in their dying harts
Feeling the pain from every suffering child.
Trying, with no means at all
To deny the world to fall.
There is no peace, no love, no hope.
You better get a hangingrope.
How do you ever cope.

©HeidiMaria


Erosjon

Som bølgeslag mot grus
høres hjerteslag som sus.
Vi tæres bort,
så alt for fort.
Jordens liv og mitt.
Sakte blir vi slitt.
Vi smuldrer bort og blir til støv,
igjen.
Som om livet kun er tøv,
min venn.

Mitt liv, et stille blaff i evighet,
mot hennes ferd i intethet.
Fra stjernedryss
og englekyss
Vi kom, vi to,
og falt til ro.

Vi tæres bort så alt for fort,
Moder Jord og jeg.
Vi er hverandres skjebneport,
sammen på vår vei.

Så,- i en stille stjernenatt,
glitrer det på ny.
I glemselens galakse,
en bortblåst livsgnistsky.

©heidimaria


Brødet fra Kristus

Tekst: Heidi Maria
Melodi: Tor Arne Grønbech

Brødet fra Kristus sin levende kropp, vekker sin livskraft i min. 
I tillit til Ham jeg følger hans ord 
og tar plass ved hans bugnende bord. 

Varmen fra blodets pulserende vin fyller sin glede i meg. 
Hjertet mitt fylles takknemlig og ømt, 
Jeg er ønsket og blir ikke dømt 

Gud holder meg trygt i sin evige pakt, jeg er elsket og båret av ånd. 
Den løfter meg opp og fører meg frem, 
bærer meg varsomt hjem.


Vennskapssang

Jeg hører en sang i det fjerne,
jeg  lytter og nynner den gjerne.
Melodien er kjent, jeg har hørt den før.
Den hilser meg varmt,sånn som venner gjør.

For du er min venn og når vi møtes igjen
Skal vi synge vår sang, som vi lærte den gang
Da vi alle var fri til å synge og gi
livet  en melodi.

Sangen i hjertet vil være,
og vennskapet vårt vil den bære,
Melodien er nær og når jeg savner din hånd.
Så er du hos meg gjennom sangens bånd.

©heidimaria



Å være lykkelig uten grunn

Å være lykkelig uten grunn.
Å holde hjertet og sjelen sunn
Å bare leve fordi du tør det.
Å bare puste fordi du gjør det.

Å være lykkelig uten grunn
Å bare leve hver liten stund
Å bare være som den du er
Å bare nyte i all slags vær.

Å være lykkelig uten grunn
Å la han kysse deg på din munn
Å kjenne gresset der som du står
Å ikke vite helt hvor du går.

Å være lykkelig uten grunn
Å bare kjenne hvert sekund
Å ta imot alt det som du får
Å glemme alt det du ikke når.

Å være lykkelig uten grunn.
Er livets mest solide bunn.
Det er meningen som lå gjemt
I de små ting som du har glemt

Å være lykkelig uten grunn
Er livets hemelighetsfulle funn
Å leve her, sånn midt i tiden,
Verken før eller no’ særlig siden.

Å være lykkelig uten grunn
Kan ikke kjøpes for noe pund.
Er like vanskelig som det er lett
For både sulten, som for mett.

Å være lykkelig uten grunn.

©heidimaria


Nordnorsk vårsang

Nå kommer våren i gult og grått!
Snøen har smeltet og isen har gått.
Hestehoven dukker freidig frem
Og møter oss i vårsol på veien hjem.

Livet leker igjen for oss!
Småfugler bygger rede,
Og vårsolen bringer alle oss
Latter og håpefull glede!

Snart kommer sommer’n med evig dag,
Naboer møtes til lystig lag,
Vi gleder oss over at våren er her,
Nå ver vi at sommer’n er ganske nær!

Livet leker igjen for oss!
Småfugler bygger rede,
Og vårsolen bringer alle oss
Latter og håpefull glede!

Det varmer på magen, og ryggen er kald,
Vi sitter i hagen og Mons er på raill.
Snøen den tiner og baner seg vei,
Nedover fjellet, i li og hei.

Livet leker igjen for oss!
Småfugler bygger rede,
Og vårsolen bringer alle oss
Latter og håpefull glede!

Tekst: Heidi Maria. Melodi: Tor Arne Grønbech Lær sangen her


Men det er håp…

Når jeg føler meg trist og alene,
Blir dagene grå, netter sene.
Når ingen vil gjøre no’ med meg
Og ingen helt riktig kan se meg.

Men det er håp i de foldede hender.
Guds  ånd sine lysstråler  sender.
Av bønnen jeg kjenner meg styrket
Og Ordet hans fred i meg dyrket

Når mørket er tungt over nakken,
og kroppen er trykket mot bakken,
kan jeg se mine venner passere,
men de kjenner meg slett ikke mere.

Men det er håp i de foldede hender.
Guds  ånd sine lysstråler  sender.
Av bønnen jeg kjenner meg styrket
Og Ordet hans fred i meg dyrket

I mitt hode er mørket en vinner.
Ingen håp eller lysglimt jeg finner.
I min sjels aller mørkeste natt,
noen lyset og gleden har tatt.

Men det er håp i de foldede hender.
Guds  ånd sine lysstråler  sender.
Av bønnen jeg kjenner meg styrket
Og Ordet hans fred i meg dyrket       

©heidimaria








Bursdagsdikt

Bursdagsfest uten like
for en liten pike.
Som snart blir veldig stor
og reiser fra sin mor.

Gutter og jenter de kom
Spiste kaker og krem, nom-nom
En søster laget leker
som «flasketuten peker»

Masse fint og flott
i gaver har hun fått
Men best av alt er venner
alle de hun kjenner

Dagen den blir fin og lang
Mange inntrykk på en gang
En sliten jente sover
Nå er dagen over.

©heidimaria



Tøvdikt

«Det er bare Kvinnen som prater tøv» sa Mannen

Som om Kvinnen hadde noe tøv i seg hun kunne prate.

Kvinnen kan ikke prate tøv, hun er tøvfri.
Tøvfrie kvinner kan prate, men ikke tøvprat.
Nei, det er Mannen som aner tøvet sitt prate tilbake,
som ljomende ekko av tøvfulle taler,
som ruller som tøvdønninger over stappfulle saler,
med tøvfolk og redsel og gru.

Enn om Kvinnen pratet nu,
da ville tøvet, falle i støvet
og alle ville se
at Kvinnen var tøvfri, men vill, gal og sindig!

Når sannheten høres av tøvfulle hoder
da synes de ofte den hørers tøvete ut.

Kvinnen kan prate, skrive og tale, 
men tøve? Nei. Det er for de banale.

©heidimaria



Venter.

Holder pusten og venter.
Uviss.
Puster litt.
Øverst.
Så vidt.
Bare litt.

Venter.
Holder pusten og venter.
På hva?
På hvem?
Hvorfor?

Venter.
Snapper etter mer luft.
Venter.
Holder pusten og venter.

Sprenges.
Det presser.
Det suser.
Det raser.

Holder pusten og venter.
Venter.

Venter.
På å puste ut.
Være trygg.
Være sikker.

Puste ut.
Slappe av.
Hvile.
Puste ut.
Sukke.

Puste inn.
Puste ut.
Puste fritt.

©heidimaria











%d bloggere liker dette: