Mer om maleprosesser.

Dette er for de av dere som er spesiellt interessert i hvorfor maleriene blir som de blir. Det handler om prosesser.

Pandemien har gitt meg mulighet til å delta i en gruppe med en kunstlærer som gir gode tilbakemeldinger, innspil, og veiledning. Vi er en liten gruppe som møtes på nett et par ganger i mnd. Det er alltid noe å spekulere på etter hvert treff. Det er stadig noe å gripe fatt i.

Jeg holder fortsatt på med prosjektet «å finne mitt eget billedspråk», blant annet.

Jeg klarer ikke helt å balansere kreativitet og «produksjon» ( i mangel på et bedre ord) Jeg misunner dem litt, de som på forhånd vet hva de skal male. De som finner et motiv, og lager et bilde av det valgte motivet.

Jeg maler som oftest en følelse eller en tilstand. Og det er jo i grunnen ikke noe motiv.
Det er egentlig litt sånn at jeg maler som en gal mens jeg føler ett eller annet og når følelsen er borte, ferdigfølt, bearbeidet etc så er maleriet «ferdig». Den kreative prosessen er ferdig, jeg er ferdig.

Så må jeg vurdere det jeg har kreert. Jeg ser stadig at motivet/bildet på arket/lerretet ikke er «teknisk riktig» og når jeg skal over i produksjonsfasen og begynne å justere på komposisjon, perspektiv og sånn, så blir det ofte bare rot.

Jeg ser at det er forbedringspotensiale, men jeg ser ikke alltid hvordan og hvorfor ting kan forbedres.

Jeg klarer, hvis jeg konsentrerer meg veldig og ikke føler noe, å male teknisk bedre. Hvis jeg tenker bevisst på å følge «reglene» så klarer jeg å produsere bilder som er på nivå med en del godt betalt kunst. Av og til i alle fall.

Også har jeg en tredje arbeidsmåte, hvor jeg slumper til å lage noe veldig bra, helt ut av det blå, på få minutter. Ting som er ferdig nesten med en gang. Og jeg skjønner ingenting av hva som skjedde.

Jeg misunner også dem som klarer å jobbe systematisk, steg for steg, lag for lag, strøk for strøk. Jeg maler mer en dæsj sånn og en dose slik. Litt sånn ad hoc, etter innfallsmetoden og på lykke og fromme. Jeg følger hjertet, lysten og tilfeldigheter. Jeg kan bli manisk opptatt av noe en stund, og da kan jeg, hvis jeg er heldig, tilegne meg en mengde kunnskap på kort tid. Men jeg er elendig til å øve og repetere. Så…god på teori, ikke fullt så dreven i praksis.

Maleri er for meg hovedsakelig selvutvikling og innvikling, – tror jeg. En kronglete kommunikasjon mellom meg og meg.

Det har blitt sakt at maleriene mine sprenger formatet, går ut over rammene, at det for mye som skjer på en gang, – det er like beskrivende for mine maleriske prosesser som for mine indre prosesser. Lag som ligger utenpå lag, dårlig integrert, lite bearbeidet, mot en bakgrunn som ikke er modelert. Kunne like gjerne vært en psykoanalyse som en bildeanalyse. Finne noen rolige flater, og få noe å feste blikket på. I wish!

På den andre siden er det også – grensesprengende, grenseoverskridende, ekspanderende, uhemmet, rått, ubearbeidet, urolig, forstyrrende, ekstremt, breddfull, overveldende, massivt, ærlig og plagsomt.

Jeg mistenker at jeg nok aldri kommer noe særlig langt med min kunstneriske «karriere» Jeg har ikke nok ambisjoner, jeg er for sta og egen, for ustrukturert og impulsiv og sansynligvis litt for lat i tillegg. Jeg er i tillegg en elendig selger, og enda dårligere PR strateg. Dette er jo ingen god reklame for min kunst. Jeg bryter alle prinsipper om god markedsføring, men det får så være. Dette er slik det er på det nåværende stadige. Det er kaotisk og uoversiktlig. Det er prøving og feiling. Det er mangel på mestring. Det er underveis. Det er livet. Det er kunst.
Og hvem vet egentlig hva kunst er…?